Skyt ikke mest på byråkratene

«Byråkratiet gjør for dårlig arbeid», het det i en overskrift i forrige uke. Men er det sikkert at det alltid er byråkratenes skyld? Politiseres embetsverket? Hender det altfor ofte at politikere signaliserer sterkt både hva slags resultater de ønsker av oppdragsforskning og av saksbehandlingen i departementene – at de får det som de spør om, gjemmer seg bak dette og kaster et kamuflasjeteppe av saklighet og solid saksbehandling over  politiske kjepphester?  

«Vårt byråkrati er et forbilde for resten av verden» (professor Harald Balderheim,  Institutt for statsvitenskap). «Et veldrevet byråkrati er et av de viktigste konkurransefortrinnene Norge har» (Per Lægreid, professor, Universitetet i Bergen).

Det er som å høre sosiologen, historikeren og filosofen Max Weber (1864-1920) når han postulerer at byråkratiet er den mest effektive styringsformen i moderne, industrialiserte samfunn. Eller psykologen og filosofen Ingjald Nissen (1896-1977):  «De fleste angrep på et byråkrati faller til jorden som maktesløse, subjektive påstander».


Norsk byråkrati har gjennom om årene vært en svært viktig grunnstein i norsk samfunnsbygging. Norske byråkrater gjør gjennomgående en samvittighetsfull og svært nyttig jobb.  Men – er det slik at politikerne i stadig større grad styres av mediehverdagen? At ønsket om oppmerksomhet fører til at øyeblikkets politikerkrav gir lite rom for refleksjon og langsiktig tenkning i departementene? At utspill som forsøksvis skal demonstrere handlekraft ikke er godt nok forankret i solid byråkratisk utredning?

Departementene skal være faglige sekretariat for politisk ledelse. Ikke et politisk sekretariat. Og slett ikke et partis sekretariat. De skal aldri gå på akkord med sin faglige uavhengighet. Embetsverket har rett og plikt til å si at nok er nok når politikerne setter den faglige integriteten i fare. Vi har sett eksempler det siste året på hvordan at systemet ikke har fungert slik, og hva som da kan skje.

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), har gjennomgått  departementenes utredningsrutiner. Resultatet er nedslående.

·         Gjennomfører sjelden eller aldri samfunnsøkonomiske kostnadsanalyser.

·         Kamuflerer» kostnader og konsekvenser  gjennom ulike «retoriske grep».

·         Departement utreder ikke andre alternativer  dersom de føler at  politikerne har bestemt seg på forhand.

·         Embetsverket får kortere frister, og avgjørelser  blir tatt på et tidligere tidspunkt.

·         Statsministerens kontor (SMK) får en stadig viktigere rolle for å få til konsensus i saker der departementene er uenige. Dette kan bety at Regjeringen ikke blir kjent med eventuelle innsigelser og motforestillinger som kan ha blitt fremført på et tidligere tidspunkt.

Kan det tenkes at institusjonsflyttinger, tunnel- og veiprosjekter, sykehussammenslåinger o.l. iverksettes for raskt, underkalkuleres, ikke er særlig konkrete om økonomiske og administrative konsekvenser?

Politikere skal styre, ikke byråkrater. Men allmennheten, samfunnet,  er ikke tjent med at  skillelinjene  mellom byråkrati og politikk blir mer utydelige. Mon  ikke denne problematikken bør undersøkes og vurderes av et - bredt sammensatt - utvalg.

Utredningen som det er vist til, fikk i Klassekampen  overskriften «Byråkratane vert slakta». Slik jeg leser den, må også politikerne under kniven.

 Svært mange byråkrater er kunnskapsrike og oppriktig engasjert i det arbeid de holder på med. Og de har en høy moralsk standard. Byråkratiets begrensninger oppstår der det skal håndtere en virkelighet som defineres av skjønn og normative vurderinger. Byråkratiet forsvarer stundom status quo langt ut over det tidspunkt da quo har mistet sin status. Når det mangler fleksibilitet innen reglenes stundom litt uklare grenser, mister byråkratiets klare fordel noe av sin kraft.

Men viktigere: Politikerne har utviklet et rettighets-, lov-  og kontrollsamfunn . Dette innebærer flere byråkrater, økt byråkrati. Og - først og fremst - lover og regler utformet på en slik måte at de er vanskelige å forstå. Innbyr til bruk av skjønn. I en del saker burde sjefer ha sendt sakspapirene videre stemplet "BSF – Bruk Sunn Fornuft". Hadde dét skjedd i større utstrekning, hadde man redusert den inflatoriske bruken av nedsettende skjellsord om offentlig sektor og tungvint saksbehandling. Byråkrater er nok heller ikke alltid  klar over hvordan lover og regler er utformet på en slik måte at de er vanskelige å forstå.

Det er politikerne som er ansvarlig for det offentlige systemet, som møter oss med en murvegg av regler, reguleringer, fortolkninger og saksbehandlere, et system hvor den lille mann ofte er maktesløs. Politikerne har sitt ansvar eksempelvis for at statens barnevern bruker tilsynelatende sine midler på et byråkrati som eser ut med jurister, økonomer og BI-utdannede folk. De barnevernfaglige profesjonene oppleves stadig mer som tjenere for den nye maktstrukturen. Det er politikerne som gjennom krav og vedtak har ansvaret for at byråkratiet er i ferd med å ta kvelertak på skolen ved bl.a. å produsere virkelighetsfjerne skriv med et tåkeleggende språk.

Byråkrati utløser sjelden kreativitet, skapertrang, innovasjon. Det  burde noen ganger vise større iver for stimulere dette, skape arbeidsglede, i stedet for å kjøre på høyeste reguleringsgear. Og det som aldri fremkommer i noe regnskap, er det tap av tillit og engasjement som mange ansatte føler når byråkratiet oppfattes som tvangstrøyer.

Ikke sjelden innbyr lover og regler til bruk av skjønn. I en del saker burde sjefer ha sendt sakspapirene videre stemplet "BSF – Bruk Sunn Fornuft". Hadde dét skjedd i større utstrekning, hadde man redusert den inflatoriske bruken av nedsettende skjellsord om offentlig sektor og tungvint saksbehandling.

Ja til byråkrati som en måte å organisere forvaltningen på. Ja til stat der det trengs av hensyn til fellesskapet og enkelte overordnede prinsipper. Nei til lovgivings- og reguleringsvilje utover det nødvendige. Ja til subsidaritetsprinsippet - beslutninger må fattes på lavest mulige effektive nivå. Nei til et selvforsterkende byråkrati, nei til møte-, seminar- og konferanseelskere. Nei til paragrafryttere med skylapper på kjepphestene.

Ja til mer vekt på de frivillige fellesskap som må få blomstre i et samfunn preget av frihet og åpenhet. Ja til kritiske spørsmål om nytten av enhver evaluering, måling og kvalitetssikring. Nei til rapporter som ingen leser. Ja til den grunnleggende diskusjonen om veto- eller forkjørsrett i forhold til samfunnsfellesskapets godt begrunnede prioriteringer.

Ja til en åpen vurdering av spørsmålet om statens makt kan innskrenkes og større ansvar overføres til kommunene – hvis det kan bli færre av dem.

Og altså – ikke skyt på de byråkratiske pianister der skytset bør rettes mot  de politiske komponister med verker i dur og moll og mange kryss og b.