mandag 30. juli 2012

Når verden glemmer

Over hele verden lider mennesker i glemte kriser. "De har ingen stemme eller mulighet til å fortelle om urettferdigheten rundt dem", sier Morten Rostrup i «Leger Uten Grenser» i en artikkel til VG Nett i dag. Han lister opp 10 humanitære kriser som verden synes å ha glemt –han kunne sikkert pekt på flere.
Morten Rostrup på legeoppdrag under krigen i Libya.. Foto: Tristan Pfund/Leger uten grenser/Scanpix)
Kriser som går over lang tid ser ikke ut til å ha nyhetsinteresse. Hvis noe skjer akutt og er spektakulært, som jordskjelv og tsunami, får det voldsom oppmerksomhet. Kroniske kriser, derimot, regnes til slutt som normalitet. Folk reagerer ikke og media dekker det ikke, fordi de føler seg bundet av nyhetsprinsippet som sier at en nyhet er et brudd i en tidslinje. Å akseptere en vedvarende krise som en normalitet er ekstremt farlig.
Media er mest opptatt av øyeblikket, og dessverre ser vi en del av det samme innen internasjonale hjelpeorganisasjoner.  Det er farlig hvis mediedekning er et mål i seg selv. På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Kosovo, der Action for Churches Together deltok i hjelpearbeidet etter krigshandlinger. Det som slo meg var den nesten uendelige mengden av hvite biler med ulike hjelpeorganisasjoners logo. En tysk hjelpearbeider sa til meg at egentlig visste de ikke helt hva de skulle gjøre, hvor det virkelig trengtes hjelpeinnsats.

En annen. en amerikaner, fortalte meg at han hadde stått midt oppe i et fruktbart utviklingsarbeid da han fikk beskjed fra sin hjemmeorganisasjon om å dra til Pristina i Kosovo. ”Men det vil kunne svekke den viktige innsatsen i Sudan”, svarte han. ”Kom deg av gårde. Det er i Kosovo at tv-kameraene er nå, vi må være synlige!” var responsen han fikk.
Katastrofehjelp er livhjelpende når ulykken skjer. Det spektakulære, det dramatiske, får oppmerksomhet, og skal ha det. Folks giverglede stimuleres. Medias beretninger åpner øyne og lommebok.

Vi må hjelpe når akutt katastrofe inntreffer. Men vi må samtidig gjøre mye mer for at den langsomme katastrofen, den løpende elendigheten, ikke blir glemt.  Når tv-lampene slås av og fotoklikkene stilner, når mediaskaren og hjelpeorganisasjonene trekker seg tilbake, da er det viktig at noen vil fortsette et daglig, møysommelig arbeid som kan styrke infrastruktur og innebære hjelp til selvhjelp.

Og da er det viktig at vi oså ser det glemte krisene, som Rostrup lister opp. Slik han  har minnet oss om også tidliigere.
Jeg har stått på flyplassen i Lokichogio i Kenya, på grensen til Sudan, og sett hvordan flyene fra World Food Program tok av med tung og livgivende last. Men WFP-sjef James Morris anklager den rike verden for dobbeltmoral. ”Hvorfor kan vi akseptere et nivå av lidelse og håpløshet i Afrika som vi ikke aksepterer i andre deler av verden? Vi kan simpelthen ikke la dette passere”.

Økende økonomisk frihet for de rike samfunn må ikke bli ufrihet for andre samfunn eller for neste generasjon. Mer enn noensinne trengs skarpe røster inn i diskusjonen om de maktstrukturer som tjener rike land og utarmer fattige. Ethvert økonomisk system og enhver politisk beslutning bør vurderes ut fra hvordan virkningen blir for de aller fattigste blant oss.
Den store utfordringen til oss er at det ikke blir med flotte skippertak, men at vi hele tiden deler. Vi må overvinne vår nærsynthet og selvopptatthet. Våge å vende et kritisk blikk mot oss selv, som medansvarlige.
Det onde kan holdes i sjakk, det kan forhindres fra å få overtaket. Det beste virkemiddel er å prøve å realisere rettferdighet, solidaritet, tilgivelse og kjærlighet i alle mellommenneskelige forhold; lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
 I det sørlige Afrika jobber Kirkens Nødhjelp blant annet med klimarettferdighet, likestilling og kvinners rettigheter, økonomisk rettferdighet og rett til vann og helse
Vi vet at
- å bekjempe hiv/aids er som å eliminere analfabetisme, tilby helsedekning til alle, etablere sosiale rettigheter og fjerne vold i hjemmet på en gang.
- brøkdeler av de beløp som settes inn i krigsoperasjoner ville være helt vesentlige bidrag til å løse de viktigste helseproblemene i de fattigste landene.
- det er ressurser nok til å utvikle et globalt partnerskap for utvikling mellom rike og fattige land, til å forandre verden

Det finnes mye kunnskap i og om verden i dag, men langt fra nok visdom. Vi må arbeide for at det også blir vilje nok til at kunnskapene omsettes i konkret og nødvendig handling.

Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar