OL(2): Storpolitikk og terror

Første OL-skandale: Ved oppvarmingen til en kamp i kvinneklassen mellom Nord-Korea og Colombia  onsdag presenterte storskjermen på Hampden Park en nordkoreansk spiller ledsaget av et sørkoreansk flagg. Etter oppvarmingen tok Nord-Korea laget av banen og nektet å starte kampen. En time med unnskyldninger, beklagelser  og idrettsdiplomatisk skytteltrafikk, og så kom kampen i gang. Nord-Korea vant 2-0.

Nord Koreas-trener Gun Sin Ui ssammen med laget sitt på Hampden Park. Kampen mot Colombia ble forsinket i en time (Foto: SCANPIX/AFP/GRAHAM STUART)

 Den koreanske nasjonen, «Morgenstillhetens land», antas å være nærmere 4500 år. I 1910 ble landet annektert av Japan, og etter 1946 ble det delt mellom USA og Sovjetunionen. Meningen var å få et samlet land, men den kalde krigen torpederte tanken. Fra 1950 til 1953 finn vi Korea-krigen med grenser som lå svært nær grensen før krigen. Våpenhvilen gjelder fremdeles, og noen fredsavtale er ikke signert.  I alt ble ca. 10 millioner  koreanere skilt fra hverandre – enten da den politiske skillelinjen ble trukket tvers over halvøya langs den 38. breddegrad i 1945 eller under Koreakrigen.


Under åpningsseremonien i Sydney-OL var det med et visst håp for fremtiden jeg opplevde at de to nasjonene kan inn samlet med felles drakter  under et felles, men uoffisielt gjenforeningsflagg. I hvitt med den koreanske halvøy i blått i midten. Like før OL hadde lederne i sør og nord hatt en møte som ble tolket positivt, det var et stigende håp om at noe kunne skje, og det ble arrangert et kort gjenforeningsmøte mellom familier fra Nord- og Sør-Korea. Begge land ønsker offisielt ett Korea, men begge ut fra sine ønsker om politisk kurs. Her som i så mange av livets tilskikkelser skjer det at håp er et legemiddel som ikke helbreder, men som tillater oss å lide litt lenger. Situasjonen mellom de to landene er stadig spent.


Også i 2004 gikk de to landene sammen, men i 2008 i Beijing  marsjere de etter hverandre i henhold til det kinesiske tegnsystemet. Det hadde vært  snakk om felles tropp og felles reise, men dette gikk ikke: Sør-Korea ville ta ut deltakere på bakgrunn av resultater, Nord-Korea mente at landene måtte ha like mange. 

Det olympiske ideal er at deltagerne er med som enkeltpersoner, ikke som representanter for et land. Det heter også i det olympiske charter at lekene skal bidra til god internasjonale forhold. Men heller ikke her er det samsvar melom teori og praksis. Storpolitikken har fulgt den olympiske bevegelse. Det handler om oppgjør etter krig, reaksjoner mot storpolitiske hendelser, om langvarige konflikter, om apartheid og og vennelojalitet. 

 Etter den 1.verdenskrig, ved OL i Antwerpen i  1920, ble angripernasjonene Tyskland. Østerrike, Bulgaria og Tyrkia utestengt. I London i 1948 ble Tyskland og Japan utestengt av samme grunn.

Landslaget som møtte Tyskland i 1936. Magnar Isaksen bak, nummer tre fra venstre. Foran fra venstre: Nils Eriksen, Henry 'Tippen' Johansen og Øivind Holmsen. Bak fra venstre: Jørgen Juve, Arne Brustad, Magnar Isaksen, Rolf Holmberg, Frithjof Ulleberg, Alf 'Kaka' Martinsen, Reidar Kvammen og Odd Frantzen. (Foto: NTB-arkiv / SCANPIX)

I 1936 skulle Hitler-Tyskland arrangere lekene. Han hadde kommet til makten i 1933, og ble umiddelbart interessert i å bruke OL som propaganda for nazi-ideologi. Mange land ønsket å boikotte lekene fordi Hitler hadde sagt at ingen jøder skulle få representere Tyskland. Etter et ultimatum fra den olympiske komité bøyde han av.


Det var i Berlin at det berømte norske bronselaget slo Tyskland 2-0, begge målene scoret av Magnar Isaksen. Etter 2-0-målet gikk Hitler og hans følge fra tribunen. Forfatteren Ulrich Hesse-Lichtenberger skriver at nazistene trodde Isaksen var jødisk og at det var det som gjorde Hitler så rasende. Isak er som  kjent et vanlig norsk navn, også på ikke-jøder

Suez-invasjonen i 1956 fikk Egypt, Irak og Libanon til å trekke seg fra OL i Melbourne,  mens Sovjets invasjon i Ungarn bare noen uker før åpningen gjorde at Nederland, Spania og Sveits trakk seg.

I 1964 ble Indonesia og Sør-Korea hjemme på grunn av misnøye med den olympiske komiteens holdning til Israel og Taiwan. Kina  holdt seg borte fra lekene 1956–80 i protest mot at Taiwan fikk delta, men fra 1994 har begge landene deltatt.

Mexico-OL i 1968 huskes for flere hendelser. Student-protester  mot det autoritære regimet ble møtt ved sterk vold av regjeringsstyrker, ti dager før lekene ble startet ble over 200 skutt.

Under disse lekene fikk vi det berømte bildet (foto: Ap) fra seiersseremonien på 200 meter, da gullvinner Tommie Smith og bronsevinner John Carlos stilte  opp med svarte hansker og knyttet neve med Black Power-hilsen da nasjonalsangen ble spilt. De ble hjemsendt, men hendelsen er blitt en del av borgerrettighetenes historie.

Boikott var det også i 1976 i Montreal. 22 afrikanske land og Guyana stilte ikke opp, i protest mot at et rugbylag fra  New Zealand hadde spilt en kamp i Sør-Afrika. Sør-Afrika var utestengt fra OL mellom 1960 og 1988 på grunn av landets apartheid-politikk. Dette året fikk heller ikke  Taiwan være med fordi vertsnasjonen ikke ville anerkjenne øya som Republikken Kina.

  
Norge var et av 65 land som boikottet OL i Moskva 1980, med bakgrunn i Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan året før. USA tok initiativet, men fikk bare med Vest-Tyskland og Japan av de store nasjonene. 14 land, alle kommunistiske, holdt seg til gjengjeld borte fra OL i Los Angeles 1984; blant dem Sovjetunionen og DDR.

Nord-Korea, Cuba, Etiopia og Nicaragua boikottet Seoul i Sør-Korea 1988.

I 1992 fikk alle nasjoner være med, men Jugoslavia ble utestengt i lagidretter på grunn av aksjonen mot Kroatia og Bosnia.

OL i München i 1972 ble de mest tragiske og blodige lekene i OLs historie etter at palestinske "Svart September" brøt seg inn i den israelske leiren. Store deler av troppen ble tatt til fange, og etter en dramatisk politiaksjon på flyplassen i München ble 11 israelere drept. Fem palestinere og en tysk politimann døde også i aksjonen. Lekene ble avbrutt i 36 timer.

I Atlanta-OL i 1996 ble to drept og 11 såret under en bombeeksplosjon i en park.

London er i disse dager redd for terror. Sikkerhetsoperasjonene er de største og mest kompliserte i landet siden 2. verdenskrig. Blant annet skal rundt 35.000 soldater, politi og sikkerhetsvakter passe på, mens det blir plassert luftvernraketter på seks steder i Øst-London. Mest utsatt er trolig byens transportsystem.

Fredag åpner årete OL. Det er spenning rundt konkurransene - men dessverre også spenning om de eneste slag som utkjempes blir av sportslig karakter.