Det jazzer i domkirken

Jeg vokste opp i Molde på 50-tallet. Kino og teater var syndens hus, og jazz var Djevelens musikk.  På Vårherres vegne slo Prektigheten, Konformiteten og Fasaden ned på alt som kunne tenkes å inneholde et anstøt eller noe som kunne såre og krenke, kunne utfordre skikkelighet og sømmelighet. 

 Merilyn Keller fra Oregon leder menigheten i "What a friend we have in Jesus"

 På slutten av 70-tallet husker jeg en konsert der Arne Domnerus-bandet spilte Duke Ellington, til alles glede Men da bandet kom med en halling, ble det for sterkt for prosten, han gikk i protest.

Etter hvert ble det etablert et meget godt samarbeid mellom festivalen og menigheten. I kirken har særlig New Orleans-musikken slått igjennom. Tradisjonelt sett er kirkekonsertene noen av de første som blir utsolgt.  

                                    

                                              Fullsatt Molde domkirke

I dag var domkirken stappfull på jazzgudstjenesten dagen før åpningen av en av Europas aller største og viktigste festivaler.  I form en vanlig gudstjeneste. Men New Orleans-musikken gir salmene ekstra trøkk, «Det gamle ærverdige kors» («The Old Rugged Cross») «Hvilken venn vi har i Jesus» («What a Friend we have in Jesus») blir på en måte ektere, sterkere.

En kirke i utvikling må balansere mellom tradisjon og fornyelse, og forholde seg til at menighetene består av mennesker med ulike musikalske preferanser til samtidens uttrykk. Både i Molde Domkirke og  andre kirkedører har i de senere årene åpner seg mer for kulturlivet. Fra å være motkulturer gir kirke og kultur hvert sitt bidrag til den samme livserkjennelsen. Etter mitt syn er dette vitaliserende for både kirke og kunst.

Det har skjedd endringer i det norske kirkelandskap etter 1990, det er blitt større åpenhet og økt brobygging mellom kirke og kultur. Kirkefolk, kunstnere og andre kulturarbeidere har fått arenaer for å utforske muligheter i grenselandet mellom dem. Prosjekter prøver ut konkret samarbeid. Langsomt skapes det en ny forståelse og et nytt språk for å kommunisere på tvers av tilvante revirer. Langsomt utformes mål som både kirke og kulturliv kan stå sammen om uten at man gir avkall på sine grunnleggende virksomhetspremisser, og som gir noe tilbake til alle parter.

I min ungdom levde vi vel egentlig etter det gamle NSB-oppfordringen: Len Dem ikke ut av vinduet. Vi hadde en nedarvet angst for å gjøre noe galt. Men denne angsten er i ferd med å slippe taket i kirken. Flere og flere steder møtes kunstnere med nysgjerrighet, åpenhet, undring og tillit. 

                                              

Biskop Ingeborg Midttømme og domprost Øystein Bjørdal leder menigheten ut av kirken til tonene fra jazzpostludiet

Kirken og kunsten har ofte har mye til felles. Da vi i Den norske kirke for noen år siden laget utredningen ”Kunsten å være kirke”, ble det pekt på at kirken og kunsten har ofte har mye til felles. De prøver begge å skape et rom for refleksjon over hva det vil si å være menneske. Veiene dit kan være svært ulike. Men kirken skulle egentlig være godt utrustet for å kunne se under overflaten, og inn mot det dypere. I dag er det kanskje dette det handler mest om, både for kunsten og for kirken: Forvalte det som ikke er til salgs. Sammen  danne en sterk motstrøm mot lettvintheten og det overflatiske, og skape tyngde i livet.

Både kirken og kunsten prøver å skape et rom for refleksjon over hva det vil si å være menneske. Veiene dit kan være svært ulike. Men for begge gjelder det å forvalte det som ikke er til salgs.

Programerklæringen ble som sådan formulert av Herrens apostel for snart 2000 år siden. Teksten fra Filipperne 4.,8 som i alle år hang utenfor redaktørkontoret mitt i Stavanger Aftenblad, er et godt program både for kirke, kultur, media og samfunn generelt :"Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er ved å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det”.

                                         

  Kirketorget er toppen av Rådhuset, smykket med roser og utsikt mot et flott panorama med sjø, holmer og fjell

Jeg tror på en kirke der vi kommer når vi gråter. Der vi kommer når vi jubler. Der vi kommer med vår sorg, med vår sykdom og vår smerte. En kirke som kan stå midt i smerten, midt i gleden. Som fremmer fellesskap, håp og tro. Som løfter opp en høy, høy himmel som rommer Guds kjærlige omsorg for hver eneste en.

En kirke der det er rom for å fange opp dette i sanseinntrykk, der vi kan gjenkjenne våre erfaringer. I prestens prekener, i kirkerommets utforming, i menighetens musikkuttrykk  – også i jazz.