Smålig mot pionérdykkerne

Vår ære (nåja) og vår økonomiske makt har det svarte gull oss skapt” (fritt etter Nordahl Grieg). Men behandlingen av dem som var helt sentrale i startfasen, pionerdykkerne, er en skamplett i det norske samfunn.

I dag kom nyheten om at den norske stat og representanter for nordsjødykkerne er innkalt til høring i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.  Saken har rullet gjennom det norske rettssystemet de siste 5 årene.  2007: Tre dykkerpionerer tilkjent millionerstatninger for helseskader i Oslo Tingrett Staten anket, og fikk medhold til lagmannsrett (2008) og Høyesterett (2009).  Begrunnelse: "Staten har ikke erstatsningsansvar, drev ikke petroleumsvirksomhet i egen regi, har ikke vært oppdrags- eller arbeidsgiver".

Stundom gir jussen bisarre resultater. 

Dykkerne har spilt en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret. Etableringen av en ny og ukjent industri medførte betydelige utfordringer. Pionerdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen for dette svært høy. Et nasjonalt jag etter olje- og gassressurser i Nordsjøen sendte dykkerne ned i Nordsjøens helt ned til 500 m dyp for å utføre pionerarbeid i den stadig voksende olje – og gassutvinningen på norsk sokkelunder oppbyggingen av oljeindustrien på 1960- og 70-tallet. I dag er grensen på tilsvarende arbeid 180 m.

Det høye tempoet i leting og utvikling og faglig usikkerhet utsatte dykkerne for svært høy risiko De visste ikke hvor skadelig jobben på havbunnen var. Staten som oppdragsgiver fortalte ingenting, selv om den fikk mange advarsler om farene de utsatte dykkerne for ved å la dem arbeide i dypet. Tvert imot fortsatte staten å la dem dykke uten å videreformidle advarslene til dem som ble utsatt for risikoen. Helsen ble ofret i innsatsen for å gi oljebransjen den informasjon den trengte på dypt vann.

En granskingskommisjon viste at:
- tre av fire pionerdykkere ble utsatt for dykkerulykker og dykkerrelaterte sykdommer.
- over halvparten har hatt trykkfallssyke
- hver femte har mistet bevisstheten under dykking
- et stort antall er uføretrygdet
 

Andre undersøkelser har vist at
- 1967 til 1990 omkom 55 dykkere i oljevirksomheten i Nordsjøen
- 98 prosent av dem som arbeidet i Nordsjøen er påført skader
- 75 prosent av nordsjødykkerne har hatt dykkersjukdommer eller vært utsatt for ulykke
- nærmere hver femte nordsjødykker har begått selvmord
- et stort antall er uføretrygdet
- mange plages av leddsmerter, synsforstyrrelser og konsentrasjonsproblemer

Staten aksepterte ikke granskingskommisjonens rapport. Lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderte med at staten ”ikke hadde vært nok involvert”. Snakk om fraskriving av ansvar! I den årelange kampen for nordsjødykkernes rettferdighet, har staten sitter rundt bordet hele veien. Den er lovgiver, rettighetshaver, operatør og grunneier. Den har også ansvar for forskning og utdanning. Staten sitter med mange hatter og roller her.

Nordsjødykkerne har spilt en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret. Etableringen av en ny og ukjent industri medførte betydelige utfordringer. Pionerdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen for dette svært høy. Det ble etablert en kompensasjonsordning, men noe egentlig erkjennelse av ansvar var den ikke. Det viser både den siterte dommen innledningsvis og en dom fra august 2007, der Staten måtte betale 30 mill.kr. til tre pionerdykkere som deltok i dypvannsdykking.

Personlig kom jeg i berøring med dykkernes sak under mitt arbeids i Innsynsutvalget (2000-2008), der vi på grunnlag at Overvåkingspolitiets ”mapper” skulle vurdere erstatningsansvar i de tilfeller der POT ( i dag PST) hadde gått ut over retningslinjene. Et av de dokumenter som vi friga, førte til stor medieaktivitet, spørsmål i Stortinget, og ble senere en faktor i en erstatningssak reist av Nordsjø-dykkere.

Søkeren offentliggjorde dokumentet, og dette vakte oppsikt fordi det i et notat til POT het at ifølge Norsk Undervannsinstitutt fantes det ”pr.dato ingen offentlige utdanningstilbud eller sertifiseringsordning for dypdykkere i Norge. Det er heller intet utdannelsestilbud for helsepersonell på områder som fordrer behandling under trykk. Dessuten eksisterer det heller intet beredskap for ilandføring av nevnte pasientkategori.”

Disse formuleringene og påvisningen av tette bånd mellom NUI og overvåkingen ikke kom fram hos kommisjonen som gransket forholdene for dykkerne fra 1975 til 1978 (Lossius-kommisjonen, NOU 2003:5).
Daværende leder av stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, Ågot Valle, uttalte (Stavanger Aftenblad 27.11.2004) at ”de hemmeligstemplede opplysningene tyder på at i alle fall deler av de norske myndighetene visste hvor farlig nordsjødykkernes virksomhet var.” Lederen av Stortingets kommunalkomite, Magnhild Meltveit Kleppa, sa samtidig at ”mye tyder på at Stortinget ikke hadde god nok informasjon da vi behandlet saken i sommer.”

Har det skjedd brudd på menneskerettighetene?  Jeg er ikke sikker, men jeg tør ikke svare nei på det spørsmålet.
Uansett: Pionerdykkernes ødelagte liv hører ikke hjemme i en rettsal. Her burde Staten på en helt annen og rausere måte ordnet opp. Den norske stat har dessverre en tradisjon for å være kjipe overfor hardt utsatte grupper. Nortraship-fondet er en annen sak, der ikke få mener at Staten vilje og evne til å rydde opp i sjøfolks opptjente tilgodehavender etter andre verdenskrig, var på et lavmål. Nortraship opererte over 1000 fartøy; det var verdens største rederi og og fikk æren for å bidratt avgjørende til den allierte innsatsen. Av 30 000 norske sjøfolk under krigen døde 3000. Det er dette som er den store norske krigsinnsatsen, den betydde langt mer enn Hjemmefrontens ”Gutta på skauen". Først i 1972 skar Stortinget gjennom og bevilget Stortinget 1972 og bevilget 155 mill. tilbakebetaling. Om størrelsen på denne bevilgningen, og om den i det hele tatt var dekkende for sjøfolkenes tilgodehavende hyrer, har det i ettertid vært stor strid.

Og hva skal man si om behandlingen av en norsk sjømann, som etter mange års innsats for Marinen under krigen ble etterlignet med krav om tilbakebetaling av kost- og losjipenger da han i 1945 kom hjem til Norge?

Et annet interessant poeng er at det gikk nærmere 50 år før de siste søknadene om krigspensjon ble avgjort for deltagerne i Alta Bataljon. Den påførte, sammen med utenlandske avdelinger, tyske Wehrmacht det første militære nederlag i 2. verdenskrig i kampene om Narvik i maidagene 1940.

Jeg slutter meg til Davy Wathnes kommentar på twitter i dag: «Ufattelig smålig av en styrtrik stat! Skammelig av politikerne!»