OL (7): Holder Bryhns nerver?

«Dæm kainn’itj gå på null» sa vårt store skøyteikon Hjallis da han ble spurt om hvor langt ned han trodde verdensrekordene kunne komme. «Uslåelig rekord» sa man da nordmannen Willy Røgeberg i Berlin-OL i 1936 skjøt fullt hus – 30 blinker ga 300 poeng – i 50 m miniatyrskyting. Liggende stilling, en skive 20 cm diameter. 

 (Willy Røgeberg, gull for 66 år siden Foto nrk.no)

I dag er ikke tieren nok til å skille de beste. Finalen i 10 m luftskyting i London mandag, ble vunnet med 702,1  (599 i kvalifiseringen, der er det bare hele tall, 103,1 på 10 finaleskudd. 10,9 er den ultimate innertier, og perfekt skyting vil da gi 709,0).

24 år gamle Ole Magnus Bakken fra Hamar skjøt fem feilfrie serier i London, og hadde 500 poeng av like mange mulige før han i siste kvalifiseringsrunde fikk  tre 9’ere, Han kom til finalen som en av åtte. Men der sviktet nervene, han hadde bl.a. et skudd på 6,6 - så dårlig treff at han etterpå ikke en gang kunne huske sist han skjøt så dårlig. Men 8.plass kan bli bedre om fire år.

Veteranen Harald Stenvaag(59) kan sikkert gi ham gode råd om mentalt trening, han har skrevet om bok om temaet. Sunnmøringen har deltatt i seks OL, 1984-2004, klarte ikke å kvalifisere seg i 2008, men ville prøve å komme til London. I fjor falt han ned fem avsatser og brakk ryggen, satset likevel men klarte ikke å bli blant de to som fikk reise. Stenvaag var norsk flaggbærer i 2004, fikk sølv i 1992 og bronse i 2000, og har tre VM.

Skytteren G.G. Skatteboe fra Øystre Slidre tok den første norske gullmedaljen da vi deltok i vårt første OL. I alle fall sier tradisjonen det. Skriftene sier imidlertid, så langt jeg klan se, at lagkonkurransen i turn ble avviklet litt tidligere i lekene enn skytingen, vi vant gull i 20 mannstroppsturn. En av deltakerne der var Oswald Falck, Steinkjer. Hans oldebarn Mira Verås Larsen, var norsk flaggbærer i London.

Det var i årene etter 1.verdenskrig at norske skyttere virkelig forsynte seg av gullfatet. To blad Olsen, Ole Lilloe og Otto M. fikk to individuelle hver og henholdsvis 3 og 2 i lag. En av våre mer ukjente olympiere er nok Einar Liberg. Han har fire gull, alle i lagskyting

Etter 2,verdenskrig har det blitt vanskeligere med gull. «Norge har aldri hatt et bedre OL-lag i skyting» sier NRKs skytekommentator Ola Lunde. Vel, i 1952 fikk vi og gull, det skal ikke bli enkelt kopiere. Erling Kongshaug tok miniatyr sammenlagt.  John Larsen triumferte i hjorteskyting. Tor Heiestad skjøt ned flest villsvin i Seoul i 1988, kanskje den mest overraskende norske gullmedaljer de siste 25 år.

Sports Illustrated mener Tore Brovold er vårt eneste gullhåp sammen med håndballjentene, men mandag ble det seks bom, og neppe gull. Den skytteren som kan  gjøre det store, er 

 

Ole-Kristian Bryhn (23) fra Røyken (foto: vg.no).Han  gikk til topps i verdenscupfinalen  i fjor, og  skal konkurrere i 50 m rifle helmatch. Innledningsvis skytes det  40 skudd liggende, 40 stående og 40 sittende. I finalen møtes de åtte beste til ti skudd stående. Holder hans nerver? I så fall kan det bli medalje. 

Man skal håpe på det beste, det verste kommer av seg selv.

Når verden glemmer

Over hele verden lider mennesker i glemte kriser. "De har ingen stemme eller mulighet til å fortelle om urettferdigheten rundt dem", sier Morten Rostrup i «Leger Uten Grenser» i en artikkel til VG Nett i dag. Han lister opp 10 humanitære kriser som verden synes å ha glemt –han kunne sikkert pekt på flere.

Morten Rostrup på legeoppdrag under krigen i Libya.. Foto: Tristan Pfund/Leger uten grenser/Scanpix)

Kriser som går over lang tid ser ikke ut til å ha nyhetsinteresse. Hvis noe skjer akutt og er spektakulært, som jordskjelv og tsunami, får det voldsom oppmerksomhet. Kroniske kriser, derimot, regnes til slutt som normalitet. Folk reagerer ikke og media dekker det ikke, fordi de føler seg bundet av nyhetsprinsippet som sier at en nyhet er et brudd i en tidslinje. Å akseptere en vedvarende krise som en normalitet er ekstremt farlig.

Media er mest opptatt av øyeblikket, og dessverre ser vi en del av det samme innen internasjonale hjelpeorganisasjoner.  Det er farlig hvis mediedekning er et mål i seg selv. På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Kosovo, der Action for Churches Together deltok i hjelpearbeidet etter krigshandlinger. Det som slo meg var den nesten uendelige mengden av hvite biler med ulike hjelpeorganisasjoners logo. En tysk hjelpearbeider sa til meg at egentlig visste de ikke helt hva de skulle gjøre, hvor det virkelig trengtes hjelpeinnsats.

En annen. en amerikaner, fortalte meg at han hadde stått midt oppe i et fruktbart utviklingsarbeid da han fikk beskjed fra sin hjemmeorganisasjon om å dra til Pristina i Kosovo. ”Men det vil kunne svekke den viktige innsatsen i Sudan”, svarte han. ”Kom deg av gårde. Det er i Kosovo at tv-kameraene er nå, vi må være synlige!” var responsen han fikk.

Katastrofehjelp er livhjelpende når ulykken skjer. Det spektakulære, det dramatiske, får oppmerksomhet, og skal ha det. Folks giverglede stimuleres. Medias beretninger åpner øyne og lommebok.

Vi må hjelpe når akutt katastrofe inntreffer. Men vi må samtidig gjøre mye mer for at den langsomme katastrofen, den løpende elendigheten, ikke blir glemt.  Når tv-lampene slås av og fotoklikkene stilner, når mediaskaren og hjelpeorganisasjonene trekker seg tilbake, da er det viktig at noen vil fortsette et daglig, møysommelig arbeid som kan styrke infrastruktur og innebære hjelp til selvhjelp.

Og da er det viktig at vi oså ser det glemte krisene, som Rostrup lister opp. Slik han  har minnet oss om også tidliigere.

Jeg har stått på flyplassen i Lokichogio i Kenya, på grensen til Sudan, og sett hvordan flyene fra World Food Program tok av med tung og livgivende last. Men WFP-sjef James Morris anklager den rike verden for dobbeltmoral. ”Hvorfor kan vi akseptere et nivå av lidelse og håpløshet i Afrika som vi ikke aksepterer i andre deler av verden? Vi kan simpelthen ikke la dette passere”.

Økende økonomisk frihet for de rike samfunn må ikke bli ufrihet for andre samfunn eller for neste generasjon. Mer enn noensinne trengs skarpe røster inn i diskusjonen om de maktstrukturer som tjener rike land og utarmer fattige. Ethvert økonomisk system og enhver politisk beslutning bør vurderes ut fra hvordan virkningen blir for de aller fattigste blant oss.

Den store utfordringen til oss er at det ikke blir med flotte skippertak, men at vi hele tiden deler. Vi må overvinne vår nærsynthet og selvopptatthet. Våge å vende et kritisk blikk mot oss selv, som medansvarlige.

Det onde kan holdes i sjakk, det kan forhindres fra å få overtaket. Det beste virkemiddel er å prøve å realisere rettferdighet, solidaritet, tilgivelse og kjærlighet i alle mellommenneskelige forhold; lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

 I det sørlige Afrika jobber Kirkens Nødhjelp blant annet med klimarettferdighet, likestilling og kvinners rettigheter, økonomisk rettferdighet og rett til vann og helse

Vi vet at
- å bekjempe hiv/aids er som å eliminere analfabetisme, tilby helsedekning til alle, etablere sosiale rettigheter og fjerne vold i hjemmet på en gang.
- brøkdeler av de beløp som settes inn i krigsoperasjoner ville være helt vesentlige bidrag til å løse de viktigste helseproblemene i de fattigste landene.
- det er ressurser nok til å utvikle et globalt partnerskap for utvikling mellom rike og fattige land, til å forandre verden

Det finnes mye kunnskap i og om verden i dag, men langt fra nok visdom. Vi må arbeide for at det også blir vilje nok til at kunnskapene omsettes i konkret og nødvendig handling.

OL (6): Største triumfer i vann

Vår sommerolympiske ære og makt er det først og fremst det våte element som har oss brakt. Av våre i alt 56 gullmedaljer  kommer nesten halvparten derfra; 17 i seiling, 5 i padling og 3 i roing. Det store gullrushet kom i 1920 i Antwerpen. Norge var ikke med  i 1.verdenskrig, vi hadde bygget opp en stor  flåte med seil, og av de 11 båtene som kom til OL fikk syv gull – de andre fikk også medalje. I noen av klassene startet bare Norge.

Kronprins Olav (nummer 2 fra venstre) var mannskap på 'Norna' som tok gull med Johan Anker som skipper. Foto: Scanpix/ Arkiv/SCANPIX

I 1928 i Amsterdam var kronprins Olav mannskap på gullbåten.  32 år senere var kronprins Harald på besøk i Hellas, og da skal kronprins Konstantin ha sagt: « Når du får være rormann om Gullpokalen, skal nok jeg klare drakegull i Napoli». Begge klarte jobben.  Fire år tidligere var kronprinsen  norsk flaggbærer i Tokyo-OL i 1964, der ble han nr.7 i 5,5 m.  Det konkurreres  ikke i drakeklassen lenger, men Thor Thorvaldsen tok gull både i 1948 og 1952.

En av de store seilerfamiliene er Lunde. Eugen vant gull i 1924, sønnen Peder fikk sølv i 1952, med kona Vibeke som mannskap, og barnebarnet Peder jr. fikk gull som 18-åring i 1960 og sølv åtte år senere. Hans datter Jeanette deltok i vinter-OL i Lillehammer i 1994 og i seiling i Sydney i 2000. Hun er en av syv norske utøvere som har deltatt både i sommer-OLog vinter- OL.
.
Et av tidenes største seilernavn er danske Poul Engstrøm, han vant gull i fire OL 1948-60. Noe tilsvarende har diskoskasteren Al Oerter og sprinteren Carl Lewis gjort.

Seileren Magnus Konow deltok i alt i seks OL, med to gull. Skytteren Harald Stenvaag har deltatt like mange ganger, og mister dessuten lekene i Moskva i 1980, der han  var en av de store gullkandidatene. I 1990 ble han kåret til verdens beste skytter, uansett  øvelse.  Den svenske bordtennisspilleren  Jørgens Persson har deltatt i syv leker, men gir seg etter London.

Vårt første gull i padling kom med den berømte fireren  i Mexico i 1968: Tore Berger, Jan Johansen, Steinar Amundsen og Egil Søby. De må dele æren med treneren Stein Johnson, som ble nr.8 i diskos i 1948-OL. Det var han som startet den norske skøyterevolusjonen, han var også trener for syklisten Knut Knudsen  (gull i 1972) og for skiskytteren Eirik Kvalfoss. Johnson døde tidligere i år, på dagen 50 år etter den første samlingen han hadde med skøytelandslaget.

Vår mestvinnene OL-deltaker etter 2.verdenskrig er padleren Knut Holmann (foto tv2.no). To gull i Sydney i 2000, ett i Athen 2004. Flere har kalt ham Norges største sommerolympier gjennom tidene. Og det er riktig at ingen andre har tre individuelle gullmedaljer. Men skytteren Ole Andreas Lilloe-Olsen har i alt fem, to individuelt og tre i lag (1920 og 1924), og skytteren Otto .Olsen har to individuelle og to i lag, til sammen har han åtte olympiske medaljer (1920 og 1924).

 Frank og Alf Hansen, gull for 36 år siden (foto Scanpix)
Etter Fana-åtterens bronse i London i 1948, var det heller svakt i norsk roing frem til 70-tallet. I 1972 tok Frank Hansen tok sølv i dobbeltsculler sammen med Svein Thøgersen. To år senere fikk han med seg sin to år yngre bror Alf i båten. De vant VM og var suverene i Montreal i 1976, over to sekunder foran to briter. Foran OL i 1980 var de gullfavoritter, men da vi boikottet Moskva-lekene i 1980, forsvant motivasjonen. Under hans ledelse fikk vi noen år senere fem medaljer i OL og VM.

 Kornbonden og brannmannen Olaf Tufte ( foto VG) deltar i sitt femte OL i London. Først i firer i 1996, så sølv i dobbeltsculler med Fredrik Bekken i 200, hvoretter han tok gull i sculler både i 2004 og 2008. I fjor fikk han mye av sesongen ødelagt av skader, og i år har han heller ikke vist gulltakter. Men alle kjennere mener at man aldri kan si aldri om Tufte. «Teknisk vet jeg i hodet hva jeg skal gjøre, men jeg får det ikke til», sa han til Stavanger Aftenblad etter at han lørdag ble nr.2 i forsøksheatet, 11 sekunder bak vinneren. «Nå skal jeg bruke  gode erfaringene jeg hadde i 2004 og 2008,  men tenker bare ett løp om gangen. Det er tirsdagens løp som gjelder».

Eirik Værås Larsen (foto kvasir.no) har en medalje av hver valør fra 2004 og 2008.  Avisreferater forteller at han «viste kanonform da han testet OL-formen på Årungen» mandag for en uke siden. «Ting går som planlagt» sier han.

Den største norsker overraskelsen i London til nå er nok Kjetil Brun og Are Strandli i lett dobbeltsculler. Etter et godt beregnet løp gikk de rett til semifinale torsdag. «Vi har mye mer å gå på i denne sammenhengen, vi kavet for mye mot slutten av løpet», sa det. Nå snakker flere om medaljesjanser.

«Menneskets sterkeste egenskap er evig å håpe» (Alf Larsen). I denne omgang går  tidsspennet for Tufte til  finale 3.august, dobbeltsculleren 4.august og Værås Larsen 8.august. Optimistisk: to norske medaljer.

OL (5): Fra Tarzan til Phelps

I 1959 var en amerikaner på besøk på Cuba. Det var året da Fidel Castro vendte tilbake til øya med noen få geriljakrigre for å kjempe mot Batistas regjeringsstyrker. Amerikaneren var på vei til golfbanen da følget ble omringet av geriljaen, som avvæpnet vaktene og ville ta seg av dekadente amerikanske imperialister. Mannen fra USA reiste seg langsomt opp, slo seg på brystet og utstøtte et enormt brøl. Etter et øyeblikk brøt Castros folk ut i store smil: «Tarzan! Tarzan! Bienvenido! Velkommen tilbake!»

Geriljaen droppet våpnene, ba om autograf, og fulgte Johnny Weismuller til golfbanen.

Johnny Weismuller var født av tyske foreldre i et område som i dag er rumensk, og kom til USA 4 år gammel.  Han ble den første i verden som svømte under 6o sekunder på 100 m fri i svømming. Ved OL i 1924 tok han tre gull. Også i 1928 og i 1932 tok han sprintgull. I 1924 satte han verdensrekord med 57,4, den siste av hans ialt 67. Den ble stående i ti år.

Da Weismuller trente foran OL i 1932, fikk han en reklamejobb for en badebukse. Et av fotoene vakte Hollywoods interesse, og senere på året debuterte han i «Tarzan, apemannen», den første av i alt 11 Tarzan-filmer. En av de filmhistoriens store replikker er tillagt Weismuller: «Me Tarzan, you Jane?» Selv om det han  sa var: «Tarzan: Jayne» er det den første varianten som har overlevd.

Svømming er en av fem idretter som  har stått på programmet I alle olympiske leker. De andre er friidrett, sykling, fekting.Weismuller var den første store svømmestjernen. I 1972 ble Mark Spitz fra USA det store navnet. Hans etter to gull i 1968 ble det hele syv i München fire år senere. Den rekorden ble først slått av  Michael Phelps som tok åtte gull i 2008. Phelps topper svømmernes OL-statistikk med 14 – og satser på flere i år. Spitz har ni, Matt Biondi åtte (fem av dem i Seoul i 1988).

I Sydney i 2000 satt jeg på tribunen og ble imponert av 17-åringen Ian Thorpe. Armspenn 195 cm og skostørrelse 52. Michael Phelps har 48,5 og 208 cm! Thorpe fikk tre gull i 2000 og to i Athen 2004. Han la opp i 2006, bestemte seg for comeback i 2011, men klarte ikke å kvalifisere seg på det australske laget.

På spinnesiden er Jenny Thompson, USA, det store navnet med åtte gull, tre i 1996 og fem i Sydney i 2000. Som 31-åring deltok hun også i Tokyo i 2004, to sølv. 

Svømming har vært de unges idrett. Australias Shane Gould kom, vant og forsvant. I 1972 tok 15-åringen tre gull, en sølv og en bronse, Hun satte verdensrekord på alle frisvømmingsdistanser – og trakk seg tilbake året etter.

En annen 15-åring som var mer utholdende i tid, var danske Ragnhild Hveger. Hun vant sølv i Berlin i 1936, og 16 år senere ble hun nr.5 på samme distanse i Helsingfors – med en tid som var over 10 sekunder raskere enn den hun hadde i 1936. Mellom 1938 og 1953 hadde hun verdensrekordene i fire øvelser.

I Berlin var for øvrig en annen dansk deltaker enda yngre enn Hveger. Inge Sørensen, 12 år, fikk bronse på 200 m bryst, hun er den yngste i historien som har vunnet OL-medalje i en individuell øvelse.

 I London kommer nok mye å dreie seg om Michael Phelps, flere gull på veggen for tidenes største olympiske gullgrossist? Forberedelsene har i alle fall vært solide, han har bl.a. brukt totalt svarte svømmebriller Hensikten er å vite nøyaktig når han skal vende - uten å kunne se noe.

Amund Gismervik skal stupe i London (foto: Dag Bergslien, NSF)

Norge har bare en OL-medalje i svømming, Alexander Dale Oen på 100 m bryst  i Beijing i 2008. Irene Dalby ble nr.5 på 800 m både i 1992 og 1996. Når situasjonen dessverre er blitt slik den er, er vel det beste vi kan håpe på norske plasseringer blant de seks beste. Sara Nordenstam tok bronse i 200 m bryst i Beijing, men kan hun klare medalje også i år? Ingvild Snildal, Lavrans Solli, og  Amund Gismervik  (stup) kommer vel i ebste fall blant de seks beste.

Men selvfølgelig er det her som i andre sammenhenger: "Den som aldri håpet, kan aldri fortvile" (George Bernard Shaw).

OL (4): Flest gull til kvinner?

«Kvinner som løper 800 meter vil bli gamle for tidlig», postulerte en amerikansk lege i 1932. Da Joan Benoit 56 år senere vant tidenes første olympiske maraton, var tiden 2.24.52  - seks minutter og 44 sekunder bedre enn mennenes seierstid fra 1932.

I dag er utholdenhetsøvelser for kvinner en naturlig del av olympiske leker, på samme måte som f.eks. tresteg, stav og slegge – øvelser som svært lenge ble sett på som «men only».

48 pst av deltakerne i London er kvinner, et rekordtall, og det innebærer faktisk at det kan bli flere kvinnelige enn mannlige gull. Den første kvinne som vant medalje i en øvelse i direkte konkurranse med menn, var danske Lis Hartel. Hun fikk sølv i dressurridning i 1952, i konkurranse med 30 menn, de fleste offiserer i kavalleriet.  Hun hadde hatt poliomyelitt, var lam fra knærne og ned, og måtte løftes opp på hesten.

Litt senere i samme OL fikk Norge Vibeke Babben Lunde sølv i 5,5 m klassen i seiling, med mannen Peder til rors – han tok forøvrig gull i Flying Dutchman i Roma i 1960 og sølv i Starbåt i Mexico i 1978. 

 (foto Scanpix)

Den første norsk kvinnelige utøver med  OL-gull ble Linda Andersen fra Nøtterøy, i Europajolle i Barcelona i 1992. 12 år senere, i Athen 2004, tok også Siren Sundby, oppvokst i Son, gull i Europajolle.  Individuelle gull har også Trine Hattestad, spyd i Sydney, i 2000, og 

 (foto: Scanpix)

 Gunn-Rita Dahle Flesjå i terrengsykling 2004. Hun deltar også i London er nå blitt 39 år gammel, mens vår yngste deltaker, skytteren Malin Westerheim , er 18år.

Vårt kanskje største gullhåp i London er håndballjentene. Øvelsen kom på OL-programmet i 1976, og Norge står med ett gull (Beijing 2008), to sølv (1988 og 1992)  og en bronse ( 2000). Med VM-seieren i 2011 er Norge regjerende europamester, verdensmester og olympisk mester, og 11 norske spillere har vært med å vinne både EM, VM og OL.

(foto: Scanpix)
 Gulljentene kjørte over Russland i finalen, ledet 13-3 allerede etter et kvarter, og endte opp med 34-27.

Også det norske kvinnelandslaget i fotball har vunnet både EM,VM og OL. Vi fikk OL-bronse i 1996, kvalifiserte oss ikke i 2004, og ble slått ut av Brasil i 2008.

Men i 2000 i Sidney ble det gull!  Mitt beste idrettsminne er derfra. Finalen gikk mot erkekonkurrenten USA , og det litt rustne spillet fra innledningskampene  og semifinalen mot Tyskland (vi vant etter tysk selvmål) fortsatte i 1.omgang. USA tok tidlig ledelsen og dominerte, men  like før pause scoret Gro Espeset. Dette stimulerte til bedre spill i 2.omgang, og  Ragnhild Gulbrandsen la på til 2-1. Seieren syntes sikret, men 10 sekunder før slutt i overtiden kom et USA-mål og 2-2.  

(foto: Scanpix)
 Dagny Mellgren sikret så gullet med en Golden Goal etter 11 min. i ekstraomgangen. Noen ropte på hands, men dommeren mente heldigvis at hun ikke hadde søkt ballen. 

Fra Sydney husker jeg også begeistringen da Trine Hattestad. Hun OL-debuterte som 18-åring og ble nr.5. I 1988 ble det en nedtur med 18.plass, fire år senere ble det ny 5.plass og og i 1996 kom en bronsemedalje.    I Sydney lyktes hun,  dro til med 28,91 m mi første kast – og det holdt.

En av verdens største kvinnelige idrettsutøvere gjennom tidene (kåret av Associated Oress som verdens beste i første halvdel av det 20.århundre)  er Mildred Ella «Babe» Didrikson. I den amerikanske  OL-kvalifiseringen i 192deltok hun i 8 av 10 øvelser, tok gull i seks av dem, og satte ny verdensrekord i fire!Ved OL i Los Angeles senere samme år, var hun kvalifisert til deltakelse i i alle de fem øvelsene for kvinner, men reglene gjorde at hun bare fikk delta i tre. Det ble gull i 80 m hekk , gull i spyd (43,65 m) og sølv i høyde. Den siste medaljen skulle egentlig vært i gull, hun hadde samme resultat som vinneren men fikk underkjent et hopp fordi hun passerte listen med hodet først (Fosbury Flop-stilen).
Hun var verdensener i golf, og deltok i profesjoneoll baseball og basket.  Da hun døde i 1956y skrev The Guardan: ”Death of the World’s Greatest Athlete”.

Norske jenter kan få gode plasseringe i London, særlig er det store forventninger til håndballjentene.  Men historien er  full av negative overraskelser. Tenk bare på spydkasteren Terje Pedersen. I 1964 satte han to verdensrekorder på Bislett (jeg så ham begge gangene), først med 87,12 og to måneder senere med 91,72. Men i  OL litt senere ble kastet han bare på 72,10 i kvalifiseringen, 22 cm for lite.

Håndballjentene er havnet i en tøff pulje, og møter Frankrike i første kamp lørdag kveld. Her er det revansjelyst ,  vi slo Frankrike med solide 32-24  VM-finalen i fjor. «Håpet er skjønt som markens blomster» (Ibsen), men jeg tror på norske gullroser.