Større åpenhet for tilsatte

Paternalistiske bekymringer og kontrollbehov er en byråkratisk vekstnæring. Ønske om et godt image i offentligheten skaper kontroll med hvem som skal uttale seg og ikke minst om de mange man ikke synes bør gjøre det. Mediestrategier går gjerne ut på å få kontroll over tilsattes eksterne ytringer, ofte er det uttrykk for manglende toleranse for uenighet i egne rekker som ligger bak.

Lojalitetsplikten grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk, vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten.  Den som sier noe som ikke passer inn i et idyllisk konformitetsbilde, skal ut av rekka gå. 

I dag gjelder det Oslo kommune. Saksforholdet kan leses i denne kronikken . Kort fortalt er problemstillingen slik: Som tilsatt i kommunen kan man ikke uttale seg offentlig uten å holde arbeidsplass og stillingstittel hemmelig - selv om man klargjør at man snakker på egne vegne. Og slett ikke om man uttaler seg om ting man har greie på, dvs. arbeider med til daglig.

Oslo kommune er ikke alene. Men i virkeligheten er det kommunen som er illjoal - mot sine innbyggere. De trenger bredest mulig erfarinsgrunnlag for å forstå, og i neste omgang for å avgi stemme ved valg.  Vi trenger sterke og frimodige fagmiljøer enten de har ansvar for utdanning, helse, kommunikasjon eller forsvar, for å nevne noe,  som bør ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke må stenges ute fra det offentlige rom. 

Dessverre er enkelte arbeidstakere som  bruker sin kunnskap utad eller har varslet inyternt om kritikkverdige forhold, blitt truet med eller blitt utsatt for represalier i form av refs, degradering og mangelende karrieremessig utvikling.

Mediestrategier går gjerne ut på å få kontroll over tilsattes eksterne ytringer, ofte er det uttrykk for manglende toleranse for uenighet i egne rekker som ligger bak. Hensikten kan noen ganger sminkes med vakre ord om "helhet", "enhet", "felles profil", alle skal smile og være glade og ikke "skade prosjekter" eller "skade arbeidsplassens omdømme". 

Lojalitetsplikten grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk, vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten.

Å skjule sin bakgrunn for leseren når den er relevant, er uredelig og uetterrettelig. Kronikkforfatterens  innlegg om barnevernet ville hengt i løse luften om han ikke hadde sagt hvor han hadde informasjonen fra.

«Gå tjenestevei» er et mantra som ofte brukes. Ja, i mange tilfele skal man det, for eksempel hvis det gjelder en åpenbart feilplassert leder, dårlig arbeidsmiljø, konkurransesensitive opplysninger osv. Men mange har nok opplevd det samme som kronikkforfatteren:  Tjenesteveien trenger bare ett avsperret kryss for å bli en blindgate. 

Kvaliteten på den offentlige debatt blir mindre verdifull når de som jobber konkret med de aktuelle sakene ikke får eller vil delta i diskusjonen. Hensynet til allmennheten taler imot strenge informasjonsrutiner og forsøk på å holde vekke viktige synspunkter fra fagfolk.

Tilsattes lojalitet først og fremst må være til deres egentlige arbeidsgiver, allmennheten, ikke til politikere og administratorer som ønsker å kontrollere informasjonstilgangen. I Oslo kommune har Høyre og Venstre  makt. Enn om  partiene brukte den til å presisere  for ledelse på alle plan at alternative oppfatninger trengs i den løpende debatt, og det er uheldig hvis de stenges ute med en lojalitetsbegrunnelse.