Far og datter får bli, kone og sønn kastes ut

«Barn på flukt» - en stortingsmelding lenge etterlengtet, men  en skuffelse for alle som hadde håpet at regjeringen ville ta FNs barnekonvensjon mer alvorlig og la hensyn til barn med sterk norsk tilknytning telle mer enn «innvandringspolitiske hensyn». 

Sistnevnte hensyn har størst grobunn i Ap og Frp.  Høyre er nok også der, men er bekvemme i sin nye rolle med for tiden å mene minst mulig om kontroversielle spørsmål. Sp er også lite hørbare, mens man finner de «svulmende hjerter og glødende kinner» (fra «Sønner av Norge», vår første nasjonalsang, ble avløst av «Ja, vi elsker» i 1864) i SV, Vestre og KrF. Disse partiene har bl.a. bedt om at det innføres en maksgrense for hvor lenge mindreårige asylsøkere kan bo i Norge uten oppholdstillatelse, og at vi må bli flinkere til å etterleve FNs barnekonvensjon.

Sentrale røster:

Inga Marte Thorkildsen, barneminister: Har et varmt hjerte, vil gjerne åpne for klar endring av praksis, men får ikke lov av Ap.

Grete Faremo, justisminister: Vifter forsiktig med signalflagget, gir ingen utstrakt hånd, men noen krokete fingre: «Tillater meg å si at flere barn og barnefamilier nå vil få opphold etter en omgjøringsbegjæring». Et signal som kan bety litt eller nesten ingenting.’

Terje Sjeggestad, Utlendingsnemnda: Har en kald hjerne, holder fast på at Utlendingsnemnda skal styre etter loven og ikke etter politiske signaler.» En stortingsmelding er ikke høyt rangert som rettskilde».

Trine Skei Grande, opposisjonens skarpeste i denne saken, har også et varmt hjerte, klar logikk: Stortingsmeldingen «Barn på flukt» er bare en drøftingsoppgave, altfor svak til å innebære en reell endring. Det trengs en lovendring for å kunne oppnå en mildere praksis.

Pål Lønseth,statssekretær, har tappert forsvart regjeringen (dvs.Ap), er sterkt imot ekstravagant opptreden: «Regjeringen har ikke den luksus at vi bare kan tenke på enkeltindivider.  Foreldrene skyver barna foran seg ved å nekte å vende tilbake til hjemlandet etter at asylsøknaden er avslått».

Vi får vente og se om signalflaggene vaier såpass godt at praksis endres, eller om det mer er øyeblikkets kosmetikk.  Men Skei Grande har rett, loven må endres skal det bli et system Norge kan være bekjent av.

Noen av oss ser enkeltindivider. Nok en gang opplever vi at norsk praksis ikke er enkelt å forstå: Magomed Gezmakhmajev fra Tsjetsjenia kom til Norge i 2007 og fikk i 2009 opphold på humanitært grunnlag får beskjed. Nå får han beskjed om at  hans sønn, fem år gamle Muslim  og kona Dina Vagapova, skal kastes ut av Norge.  Derimot får bestemor, datteren Jasmeina, tre år, og tanke Asjhat, være her – de fikk opphold på humanitært grunnlag i 2009. 

Norske myndigheter mente imidlertid at  situasjonen i Tsjetsjenia ikke var alvorlig nok for henne, dessuten hadde hun «mulighet for å bosette seg et annen sted i Russland». Ekteskap, skille mann og kone? Pytt, pytt. Norsk humanisme. Dessuten hadde de søkt fra Norge. 

UNE var enig i at de måtte kunne søke fra Norge, slik situasjonen var. UDI behandlet saken nok en gang. Nå heter det: Magomed tjener mindre enn de 232.400 kronene  som er myndighetenes minstemål for familiegjenforening. 

Magomed forsto – alle opplysningene har jeg fra Stavanger Aftenblad – at veien til jobb gikk gjennom å lære seg norsk. Nå gjøre han det meget godt,  vasker oljetanker om natten og tar strøjobber på dagtid, har ennå ikke kunnet jobbe et helt år grunnet språkundervisningen, og  tjener ikke nok til å oppfylle myndighetenes krav.

Derfor skal kone og sønn sendes ut, derfor skal treåringen Jasmina miste mor. 

Ville det være den store luksusen om regjeringen gikk inn  for en politikk som ikke torpederer familier?

«Jeg trodde at Norge var et rettferdig land, med en rettferdig asylpolitikk», sier Magomed. La oss håpe at han tilslutt får litt mer rett.

Om jeg tror praksis under  en borgerlig regjering ville bli annerledes? Vil lovverket endres slik at mann og kone og barn kan være sammen, at hensynet til barn som har vært her lenge må bety mer enn i dag?

Høyre alene eller Høyre og Frp – nei.  Høyre, V og KrF?  Ja, litt oppmykning. Hvis ikke vil noen av oss bli partiløse. Høyre, Frp, V og KrF?  Det skal mye til før en slik regjering blir en realitet, asyl- og flyktningepolitikken vil være et av flere vanskelige spørsmål. Men det har skjedd politiske undere før, senest i 2005.