Smålig mot pionérdykkerne

Vår ære (nåja) og vår økonomiske makt har det svarte gull oss skapt” (fritt etter Nordahl Grieg). Men behandlingen av dem som var helt sentrale i startfasen, pionerdykkerne, er en skamplett i det norske samfunn.

I dag kom nyheten om at den norske stat og representanter for nordsjødykkerne er innkalt til høring i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.  Saken har rullet gjennom det norske rettssystemet de siste 5 årene.  2007: Tre dykkerpionerer tilkjent millionerstatninger for helseskader i Oslo Tingrett Staten anket, og fikk medhold til lagmannsrett (2008) og Høyesterett (2009).  Begrunnelse: "Staten har ikke erstatsningsansvar, drev ikke petroleumsvirksomhet i egen regi, har ikke vært oppdrags- eller arbeidsgiver".

Stundom gir jussen bisarre resultater. 

Dykkerne har spilt en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret. Etableringen av en ny og ukjent industri medførte betydelige utfordringer. Pionerdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen for dette svært høy. Et nasjonalt jag etter olje- og gassressurser i Nordsjøen sendte dykkerne ned i Nordsjøens helt ned til 500 m dyp for å utføre pionerarbeid i den stadig voksende olje – og gassutvinningen på norsk sokkelunder oppbyggingen av oljeindustrien på 1960- og 70-tallet. I dag er grensen på tilsvarende arbeid 180 m.

Det høye tempoet i leting og utvikling og faglig usikkerhet utsatte dykkerne for svært høy risiko De visste ikke hvor skadelig jobben på havbunnen var. Staten som oppdragsgiver fortalte ingenting, selv om den fikk mange advarsler om farene de utsatte dykkerne for ved å la dem arbeide i dypet. Tvert imot fortsatte staten å la dem dykke uten å videreformidle advarslene til dem som ble utsatt for risikoen. Helsen ble ofret i innsatsen for å gi oljebransjen den informasjon den trengte på dypt vann.

En granskingskommisjon viste at:
- tre av fire pionerdykkere ble utsatt for dykkerulykker og dykkerrelaterte sykdommer.
- over halvparten har hatt trykkfallssyke
- hver femte har mistet bevisstheten under dykking
- et stort antall er uføretrygdet
 

Andre undersøkelser har vist at
- 1967 til 1990 omkom 55 dykkere i oljevirksomheten i Nordsjøen
- 98 prosent av dem som arbeidet i Nordsjøen er påført skader
- 75 prosent av nordsjødykkerne har hatt dykkersjukdommer eller vært utsatt for ulykke
- nærmere hver femte nordsjødykker har begått selvmord
- et stort antall er uføretrygdet
- mange plages av leddsmerter, synsforstyrrelser og konsentrasjonsproblemer

Staten aksepterte ikke granskingskommisjonens rapport. Lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderte med at staten ”ikke hadde vært nok involvert”. Snakk om fraskriving av ansvar! I den årelange kampen for nordsjødykkernes rettferdighet, har staten sitter rundt bordet hele veien. Den er lovgiver, rettighetshaver, operatør og grunneier. Den har også ansvar for forskning og utdanning. Staten sitter med mange hatter og roller her.

Nordsjødykkerne har spilt en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret. Etableringen av en ny og ukjent industri medførte betydelige utfordringer. Pionerdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen for dette svært høy. Det ble etablert en kompensasjonsordning, men noe egentlig erkjennelse av ansvar var den ikke. Det viser både den siterte dommen innledningsvis og en dom fra august 2007, der Staten måtte betale 30 mill.kr. til tre pionerdykkere som deltok i dypvannsdykking.

Personlig kom jeg i berøring med dykkernes sak under mitt arbeids i Innsynsutvalget (2000-2008), der vi på grunnlag at Overvåkingspolitiets ”mapper” skulle vurdere erstatningsansvar i de tilfeller der POT ( i dag PST) hadde gått ut over retningslinjene. Et av de dokumenter som vi friga, førte til stor medieaktivitet, spørsmål i Stortinget, og ble senere en faktor i en erstatningssak reist av Nordsjø-dykkere.

Søkeren offentliggjorde dokumentet, og dette vakte oppsikt fordi det i et notat til POT het at ifølge Norsk Undervannsinstitutt fantes det ”pr.dato ingen offentlige utdanningstilbud eller sertifiseringsordning for dypdykkere i Norge. Det er heller intet utdannelsestilbud for helsepersonell på områder som fordrer behandling under trykk. Dessuten eksisterer det heller intet beredskap for ilandføring av nevnte pasientkategori.”

Disse formuleringene og påvisningen av tette bånd mellom NUI og overvåkingen ikke kom fram hos kommisjonen som gransket forholdene for dykkerne fra 1975 til 1978 (Lossius-kommisjonen, NOU 2003:5).
Daværende leder av stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, Ågot Valle, uttalte (Stavanger Aftenblad 27.11.2004) at ”de hemmeligstemplede opplysningene tyder på at i alle fall deler av de norske myndighetene visste hvor farlig nordsjødykkernes virksomhet var.” Lederen av Stortingets kommunalkomite, Magnhild Meltveit Kleppa, sa samtidig at ”mye tyder på at Stortinget ikke hadde god nok informasjon da vi behandlet saken i sommer.”

Har det skjedd brudd på menneskerettighetene?  Jeg er ikke sikker, men jeg tør ikke svare nei på det spørsmålet.
Uansett: Pionerdykkernes ødelagte liv hører ikke hjemme i en rettsal. Her burde Staten på en helt annen og rausere måte ordnet opp. Den norske stat har dessverre en tradisjon for å være kjipe overfor hardt utsatte grupper. Nortraship-fondet er en annen sak, der ikke få mener at Staten vilje og evne til å rydde opp i sjøfolks opptjente tilgodehavender etter andre verdenskrig, var på et lavmål. Nortraship opererte over 1000 fartøy; det var verdens største rederi og og fikk æren for å bidratt avgjørende til den allierte innsatsen. Av 30 000 norske sjøfolk under krigen døde 3000. Det er dette som er den store norske krigsinnsatsen, den betydde langt mer enn Hjemmefrontens ”Gutta på skauen". Først i 1972 skar Stortinget gjennom og bevilget Stortinget 1972 og bevilget 155 mill. tilbakebetaling. Om størrelsen på denne bevilgningen, og om den i det hele tatt var dekkende for sjøfolkenes tilgodehavende hyrer, har det i ettertid vært stor strid.

Og hva skal man si om behandlingen av en norsk sjømann, som etter mange års innsats for Marinen under krigen ble etterlignet med krav om tilbakebetaling av kost- og losjipenger da han i 1945 kom hjem til Norge?

Et annet interessant poeng er at det gikk nærmere 50 år før de siste søknadene om krigspensjon ble avgjort for deltagerne i Alta Bataljon. Den påførte, sammen med utenlandske avdelinger, tyske Wehrmacht det første militære nederlag i 2. verdenskrig i kampene om Narvik i maidagene 1940.

Jeg slutter meg til Davy Wathnes kommentar på twitter i dag: «Ufattelig smålig av en styrtrik stat! Skammelig av politikerne!»

Oppsummering - slik sett

Kommentatorenes  terningkast og åpenbare lengsel etter valgkamp, mer  spill mot mål og færre  tversoverpasninger.  Forsøk på fornyelsesskapende regjeringsendringer, Manglende nødvendige regjeringsendringer. 

Jonas Gahr Støre tilbake i stående med  små skittflekker  på knærne.  Marit Arnstad på vei opp, Liv Signe Navarsete for nedadgående. Hvor bliver  SV? Kommer ikke Audun Lysbakken snart opp fra skyggenes dal? Per Olaf Lundteigen gjeng i tunet og tippar korn og vippar strå og hev så fin ein une og ler åt regjering  grå.

Kjetil B. Alstadheim med pris fra Stortingets gartnerlosje for dyrking av underfundigheter. Harald Stanghelle i alle NRK-kanaler. Kristiansen & Strand i fri dressur.

 Vær forsiktig, Kjersti Toppe hva du ser, vær forsiktig, runde Erna, hva du gjør.

Øyeblikkets trender: Høyre større enn Ap – på meningsmålinger og før Ap har startet valgkampen. Høyre mot sentrum og sentrum mot høyre. Alles vel er vårt mål, i vår strategi står det skrevet.  Den partileder som veier sin mat før hun koker den og tenker før hun taler, handler aldri galt. .Erna matcher Jens.

Ap tilbake på nivået før 22.juli. Stø kurs – men mot hva?SV på jakt etter gode saker. Frp langsomt på vei opp av kommunevalgsdalen.  Sp, SV, KrF og V frykter sperregrensen. 

Opposisjonen frykter Stoltenbergs valgkampevner.Flere gjerdesittere på rødgrønn side enn på opposisjonens. De Grønne i langsomt sig fremover, kan bli viktigere i 2017. Venstre i tradisjonell skvis mellom høyre og venstre. Tapte sist på utydelighet i regjeringsspørsmålet,  er nå tydelig: Borgerlig, men helst ikke Frp. Det kan slå negativt ut, galluptilbakegang i den senere tid. 

Usikker faktor: Finankrisen i sør, kommer den nordover – og vil den i tilfelle gi sammen positive utslag for Ap? Slett ikke sikkert med  flertallsregjering etter valget.  KrF også i skvis, mellom modernitet og tradisjonell kristendomsforståelse, presset av dem som mener Frp er mer å stole på i Israels-holdning. Rødt uten evne til å ta fra venstresiden i SV.

En regjering som ikke har lest Håvamål; Makti si må ein mann med vit høvsamt og høveleg bruke. Stortinget – unntatt kontroll og konstitusjonskomiteen - til tider i eksil, både menige opposisjons- og posisjonspolitikere istemmer: All avmakt i denne sal. Dementi: Ryktene om at de har søkt kollektiv arbeidsledighetstrygd, er usanne.

Regjeringskamp mot bønder, akademikere,med lnbg utdannelse og vektere uten,  pensjonister og dess like. I år.  Men neste år er det valg.

Et håpløst, men dyptfølt ønske for det siste året før valget i 2013: Ingen nye allmenne reformer som koster penger. Satsing på de fattige, særlig barn.  Binde landet bedre  og raskere sammen gjennom jernbanenettet.  Mer opptatt av å nødvendig  vedlikehold og restaurering. Klima, klima. Klima. Miljø, miljø, miljø. 

I samråd med Henrik Ibsen:

Jens Stoltenberg: Jeg må arbeide hvis jeg skal bære livet. Alle mine levedager, så lenge jeg kan minnes, har jeg arbeidet, og det har vært min beste og eneste glede

Erna Solberg: Jeg må! Jeg må; så byder meg en stemme i sjelens dyp, - og jeg vil følge den. Kraft eier jeg, og mot til noe bedre, til noe høyere, enn dette liv.

Liv Signe Navarsete: Den dame har ei sans for argumenter.

Audun til Jens : Jeg ser at det liv vi to lever med hinannen, - det er i grunnen ikke noe ekteskap.

Jentetrioen og Knut Arild: Og ekteskapet? Ja, det er et hav av lutter fordring og lutter krav, som lite har med elskov å bestille.

Marit Arnstad: En klok dronning kan virke store ting i landet.

Inga Marte Thorkildsen: En kvinne, en kvinne, - hm, der er ingen som vet hva en kvinne er i stand til!

Trine Skei Grande: Sterke drømme, fagre drømme, kom i flokk som ville svaner, løftet meg på brede vinger.

Per Olaf Lundteigen: Det er farlig å rive et gammelt tårn, en kan selv gå i løpet.

Kristin Halvorsen: Å elske, ofre alt og glemmes, det ble min saga.

Ketil Solvik-Olsen: Det er fra meg fremskrittene må komme, ellers kommer de aldri.

Sigbjørn Johnsen: Ingen gjeld! Aldri låne! Det kommer noe ufritt, og altså også noe uskjønt, over det hjem som grunnes på lån og gjeld.

Regjeringen: Om jeg hamrer eller hamres, - ligefuldt saa skal der jamres

Samferdselspolitikerne om tog:  Tænke det; ønske det; ville det med, - men gøre det! Nej; det skønner vi ikke!

Samferdselspolitikerne om vei:  Ingenting bygget i grunnen. Og ingenting ofret for å få bygget noe heller. Ingenting, ingenting - alt sammen

Inge Lønning,  Per Fuggeli og Trond Berg Eriksen: Her må dog iallefall være noen som holder idéens fane høyt.

Finansdepartementet: Fra vårt kontor går aldri noe ut.

Magnhild Meltveit Kleppa: Men når endelig så må være, så kan dog en kvinne erstattes av en annen

Unge VCenstre: Sannhetens og frihetens farligste fiender iblant oss, det er den kompakte majoritet.

Politisk Kor:  (I) Luftslott, - de er så nemme å ty inn i, de. Og nemme å bygge også. (II) Å love er til sist å lyve. (III): H va skal vi med det fremmede ordet idealer når vi har det gode norske løgner?

Ola Nordmann: Tar De taxfrikvoten fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.

Per-Kristian Foss: Du var eslet til en blinkende knapp på verdensvesten, men hempen glapp.

Frp-gruppa: Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker.

Regjeringen: De siste gjester vi fulgte til grinden; farvelets rester tok nattevinden.

Thorvald og Jens: Er der noen nærmere enn far og sønn?

Velgerne til politikerne: Vær ikke ett i dag, i går, og noe annet om et år. Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt

Ola Nordmann  om klimatrusler: Aldri faller det meg inn å tenke på enden. Øyeblikket nyter jeg.

Sagt om politikk:
Folk tror at SV vil at de skal fryse og spise nedfallsfrukt.  (Audun Lysbakken, leder)

Vi forundres over hvor lett velgerne biter på blank krok. «Stjerna Erna» lyser ikke.. Jens burde stå sterkere enn Erna. (Dagsavisen)

Høyre har masse teflon. Sannsynligvis er det fylt opp et helt basseng i kjelleren på Høyres Hus. Det er der Erna Solberg tar morgenbad. (Kjetil B. Alstadheim, DN)

Venstres leder, Trine Skei Grande, er årets politiske stjerneskudd. Trine tør der Jens tier. Erna Solberg er svakere og mindre tydelig i debattene enn Trine . (Arne Strand, Dagsavisen)

Erna Solbergs Høyre har lagt seg så tett inntil sentrum at Venstre fremstår som en rabiat høyreavviker. (Marie Simonsen, Dagbladet)

Det verste jeg vet er politikere som kamuflerer de valgene de tar. Det bidrar bare til å øke politikerforakten. (Erna Solberg)

Super-Marit skal redde de rødgrønne. (Dagsavisen)

Ryktene sier at Marit Arnstad kan fly og gjøre menn til gråstein bare ved å se på dem (Torbjørn Røe Isaksen, stortingsrepr. H)

Det gjør mer vondt å se at de rødgrønne fører en høyrepolitikk enn at Høyre gjør det. (Merete Furuberg, leder i Småbrukarlaget)

Stoltenberg unner ikke tydeligvis egne påtroppende statsråder å ha sommeren til å forberede seg på ny ansvarsfull gjerning. (Håvard Narum, Aftenposten)

De rødgrønne trenger fornyelse på flere områder. For tiden er det fantasiløshet som preger regjeringssamarbeidet. (VG)

Når Ap forsøker å bli litt mer Høyre og Høyre forsøker å bli litt mer Ap, er faren at vi velgere til slutt ikke ser forskjellen på de to alternativene. (Elisabeth Skarsbø Moen, VG)

Du kan ikke bebreide en mygg for at den suger blod. Du kan ikke bebreide Audun Lysbakken for at han vil øke skatten. (Dagens Næringsliv)

Den største feil en politiker kan gjøre, er å tro at velgerne er rasjonelle og kan regjeres med fornuft. (Thomas Hylland-Eriksen, professor)

Vi trenger et misnøyeparti for dem som hater de økonomiske forskjellene mer enn de etniske. (Mimir Kristjansson, Klassekampen)

Dyrkingen av den opposisjonelle politikks virkelighetsforståelse, var SVs eksistensberettigelse. (Harald Stanghelle, Aftenposten)