Ta Stortinget i bruk

Audun Lysbakken sendte av taktiske grunner Heidi Sørensen, vår egentlige miljøvernminister 2007-2012,  mot hennes vilje tilbake til Stortinget før hun ønsket.  Hun hadde mye av ansvaret for klimameldingen, som skipper Worse – en handlingens mann  - kommenterte slik: «Den kommer sent, og den kommer bare delvis godt».  Det siste var nok ikke hennes skyld.  40 år etter at hennes onkel Knut Knudsen tok OL-gull i forfølgelsesritt, forfulgte hun mer idelle mål, men ble ledet inn mot et  kompromiss der både SV og Ap fikk sin del av det de ikke vil ha.

Heidi Sørensen som er entusiastisk handlingsglad, går nå noe motvillig tilbake til det saks- og innflytelsesfattige Stortinget som hennes  tidligere ektefelle og tidligere partifelle Olav Gunnar Ballo, i utgangspunktet lege, har gitt en diagnose i landets største politiske temperaturmåler, VG:  ”Stortinget er blitt et ekspedisjonskontor for regjeringsvedtak, en slags rikspolitisk pølsebu”.

Ingenting tyder på at Ballo ikke har rett. I dag ville ikke Lavinia fått begeistrede brev fra sin Celius. Det har lenge vært velkjent at Stortingets menige medlemmer til tider føler seg som parlamentariske halvblods slektninger av dagdriverne i John Steinbecks skildringer, og det gjelder opposisjon så vel som posisjon. Stortingets potens er svekket, her er ingen stående applaus for Regjeringens håndtering av en rekke kinkige spørsmål. 

Når opposisjonen bruker sterke uttrykk om Regjeringens forhold til Stortinget, skal den være forsiktig så den ikke virker sutrete. Men med dagens praksis har opposisjonen gode eksempler til å følge opp  Hemingways resept for alle skriveglade: «Don’t tell them, show them! «Flertallsarroganse» og «forakt for Stortinget» er begreper som dessverre synes å passe godt. 

Regjeringens pressekonferanse om klimameldingen ble lagt samtidig med spørretimen, som dermed ble uten journalister som kunne dekke opposisjonens utdfordringer. «Sterkt kritikkverdig», skrev stortingspresidenten til miljøvernministeren. Uken før holdt statsministeren   pressekonferanse samtidig med spørretimen, og la frem regjeringens digitaliseringsprogram fornyingsminister Rigmor Aasrud .

Statssekretær – og utmerket taleskriver  - Hans Kristian Amundsen ved statsministerens kontor har avvist at regjeringen med vilje legger pressekonferanser parallelt med spørretimen, «Det er ikke sånn at vi styrer mot onsdager når vi planlegger pressekonferanser». TV2s politiske redaktør Stein Kåre Kristiansen  har nok registrert hvordan NRK og hans egen kanal prøver å finte hverandre ut, og bruker uttrykket  «aktiv motprogrammering» om regjeringens agenda.

Jens Stoltenberg har sluttet å stille opp til intervjuer med opposisjonen etter spørretimen, Han er blitt den første statsministeren som ikke deltar i den løpende politiske debatten i Stortingets vandrehall, men velger i stedet å møte journalister uten opposisjonen tilstede, i et lukket rom i Stortinget.  Erna Solberg har et poeng: «Det er mye rundt statsministeren for øyeblikket som minner om å bygge president-likhet».

Venstre har bedt om større forutsigbarhet for opposisjonen å kunne få debattert aktuelle politiske saker med statsministeren jevnlig. Spesielt i en parlamentarisk situasjon med en flertallsregjering er dette et viktig demokratisk prinsipp, og partiet ber om et tillegg til forretningsordenen at ”Statsministeren skal, med mindre særlige hensyn tilsier noe annet, møte i den muntlige spørretimen minst én gang per måned». 

Den norske parlamentarismens far, Johan Sverdrup, ledet en regjering som tok mange initiativ, men fikk oppleve at mange av reformene enten stoppet opp eller ble endret i mindre positiv retning i Stortinget fordi han ikke kommuniserte godt nok med den indre opposisjonen i sitt eget parti.

Jens Stoltenberg  kommuniserer så godt med den indre opposisjon at alle saker som kommer til Stortinget blir vedtatt.  Problemet i  Ballos pølsefabrikk er at alle smakskonsulentene, de som skal gjøre gode produkter enda bedre og rette opp svakheter i ledelsens forslag, er suspendert og går på en slags pølseparlamentarisk arbeidsledighetstrygd. Selve produksjonsprosessen, idékastingen, smakstestingen, er monopolisert av en troika som gjennomtygger alle oppskrifter. Etterpå er det ikke plass for endringer.

Idéen om balansen, mellom den utøvende og den lovgivende makt er parkert i regjeringskvartalets underjordiske garasje, låst med en jernhard trekantet nøkkel.

Enkelte av de rødgrønne har snakket om å ta hele landet i bruk. I det minste burde man ta Stortinget i bruk. Velgerne har gitt de rødgrønne flertall.  Men dersom Stortinget ikke var helt bundet og fikk muligheter til å spille den rolle det var ment å skulle gjøre, vil det på en helt annen måte kunne ta i bruk den kompetanse og ikke minst geografiske bredde som stortingsrepresentantene har, og de vil også gjøre det offentlige ordskifte mer spennende, men først og fremst mer konstruktivt.

Og mon ikke velgerne ville blitt litt mer engasjert?

Så langt det var mulig

Klimameldingen kommer altfor sent, forsinket av intern krangel, men slett ikke så verst. Det kan nok diskuteres om miljøvernministerens betegnelse «svært ambisiøs» er helt dekkende for de realiteter klimautfordringene innebærer.  Men: «Lengre enn dette var det ikke mulig å komme», skriver Kristin Halvorsen på Facebook.  En korrekt beskrivelse av klimarealitetene i den rødgrønne regjeringen.  

SV har utgjort en forskjell, og fortjener positive ord for sin innsats. Meldingen hadde vært mindre ambisiøs uten partiets press på statsministeren. Med denne triumfen bør intern debatt om regjeringsdeltakelse akkurat nå bli bli betydelig dempet.

Miljøorganisasjoner og klimaeksperter finner naturligvis svake punkter. Meldingen inneholder ikke  nok tiltak til å sannsynliggjøre at man vil nå de nasjonale klimamålene. Den  kraftige satsingen på tog og kollektivtrafikk er ikke mye verd uten at den følges opp av penger.  Oljeindustrien slipper for billig. Osv. Det viktige i dag tror jeg likevel er å glede seg over at meldingen endelig er her, og at den  betyr viktige skritt fremover mot et fremtidig lavutslippsamfunn, selv om skrittene totalt sett ikke er store nok.   

Klimafondet er viktig. Kravet om at to tredjedeler av norske klimaforpliktelser skal kuttes i Norge, opprettholdes. «Dette viser at Regjeringen tar klimautfordringene og rammevilkår for norsk næringsliv på alvor, og det forplikter og motiverer til videre arbeid», sier Frederic  Hauge i Bellona.

Diskusjonen fremover vil dreie seg om fakta og tolkning av fakta inn i en politisk kontekst. Det er neppe  nødvendig petroleumspolitisk vilje hos Ap, Høyre og Frp til stanse åpning av nye felt, og redusere utvinningstakten på de eksisterende. Mange er spent på om stortingsbehandlingen kan føre til et nytt, bredt klimaforlik.

Jeg tror ikke Stortinget kan gjøre noe med klimameldingen. Det som skulle være en flertallsregjerings styrke, er blitt en svakhet, en stahet fordi alle kompromisser henger sammen og ikke kan endres utenfor ledertroikaens samrådskammer.  Denne saken er gjennomtygget og kompromisset, etterpå er det ikke plass for endringer, det ville forrykke den lille balansen mellom partene. Ideen om den store balansen, mellom den utøvende og den lovgivende makt, er omdannet til en beinhard konstruksjon som ikke tillater noen slinger i styringsvalsen.

Vi trenger dristighet og handling i klimapolitikken. Det må ikke bli som George Brown har sagt: Fremskritt i politikk er ofte bare den følelse man har i et tog som står stille, når toget ved siden av kjører.