Klimameldingen
kommer altfor sent, forsinket av intern krangel, men slett ikke så verst. Det kan
nok diskuteres om miljøvernministerens betegnelse «svært ambisiøs» er helt dekkende
for de realiteter klimautfordringene innebærer. Men: «Lengre enn dette var det ikke mulig å
komme», skriver Kristin Halvorsen på Facebook. En korrekt beskrivelse av
klimarealitetene i den rødgrønne regjeringen.
SV har utgjort en forskjell, og fortjener positive
ord for sin innsats. Meldingen hadde vært mindre ambisiøs uten partiets press
på statsministeren. Med denne triumfen bør intern debatt om
regjeringsdeltakelse akkurat nå bli bli betydelig dempet.
Miljøorganisasjoner og klimaeksperter finner naturligvis svake
punkter. Meldingen inneholder ikke
nok tiltak til å sannsynliggjøre at man vil nå de nasjonale klimamålene. Den kraftige satsingen på tog og kollektivtrafikk er ikke mye verd uten at den følges opp av penger. Oljeindustrien slipper for billig. Osv. Det
viktige i dag tror jeg likevel er å glede seg over at meldingen endelig er her, og at den betyr viktige skritt fremover mot et
fremtidig lavutslippsamfunn, selv om skrittene totalt sett ikke er store nok.
Klimafondet er viktig. Kravet om at to tredjedeler av
norske klimaforpliktelser skal kuttes i Norge, opprettholdes. «Dette viser at Regjeringen tar
klimautfordringene og rammevilkår for norsk næringsliv på alvor, og det
forplikter og motiverer til videre arbeid», sier Frederic Hauge i Bellona.
Diskusjonen
fremover vil dreie seg om fakta og tolkning av fakta inn i en politisk kontekst.
Det er neppe nødvendig petroleumspolitisk
vilje hos Ap, Høyre og Frp til stanse åpning av nye felt, og redusere
utvinningstakten på de eksisterende. Mange er spent på om stortingsbehandlingen
kan føre til et nytt, bredt klimaforlik.
Jeg tror
ikke Stortinget kan gjøre noe med klimameldingen. Det som skulle være en
flertallsregjerings styrke, er blitt en svakhet, en stahet fordi alle
kompromisser henger sammen og ikke kan endres utenfor ledertroikaens
samrådskammer. Denne saken er
gjennomtygget og kompromisset, etterpå er det ikke plass for endringer, det ville
forrykke den lille balansen mellom
partene. Ideen om den store balansen, mellom den utøvende og den lovgivende
makt, er omdannet til en beinhard konstruksjon som ikke tillater noen slinger i
styringsvalsen.
Vi
trenger dristighet og handling i klimapolitikken. Det må ikke bli som George
Brown har sagt: Fremskritt i politikk er ofte bare den følelse man har i et tog
som står stille, når toget ved siden av kjører.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar