Charles Colson og hans historie har gjort inntrykk på meg. Jeg traff ham to ganger, først under en boklansering i Oslo og så i Washington for å besøke hans fengselsarbeid. Time har kåret ham til en av de mest innflytelsessrike evangeliske kristne i USA, og han nevnes i samme åndedrett som Benny Hinn, Pat Robertson, Billy Graham, Harold Bredesen, Paul Crouch, og Robert Schuller.
Colson var advokat, og ble i 1969 ansatt i Det hvite hus. Et innbrudd i kontorbygget Watergate i 1972 for å installere overvåkningsutstyr i lokalene til det demokratiske partiet. Dette utviklet seg til USAs største politiske skandale og dreide seg om både maktmisbruk, manipulering og brudd på rettferdighetsidealene. President Nixon måtte trekke seg etter to års juridisk og politisk press.
I Washington intervjuet jeg sjefredaktør Ben Bradlee (se fremstillingen av ham i "Alle presidentens menn") i Washington Post i forbindelse med en studie om avisombudsmannsordningen. Bradlee fikk stor ros for å stå fast da stormen raste mot avisen og de to journalistene som kjørte Watergate-saken, og da jeg spurte han om Colson var han klar: «He was one of the most powerful presidential aides, variously described as a troubleshooter and as a 'master of dirty tricks.»
Colson var den første av kretsen rundt president Nixon som ble dømt til fengsel. Ikke direkte for Watergate, men for sin rolle med å diskreditere Daniel Ellsberg, han som kopierte mange hemmeligstemplede dokumenter om Vietnamkrigen og dens forhistorie, dokumentene avslørte at det amerikanske regimet tidlig forsto at krigen trolig ikke kunne vinnes og at den skulle komme til å kreve mange flere liv enn hva offentliggjorte analyser spådde.
Før Colson måtte i fengsel, ble han det amerikanerne kaller a «born again christian», en gjenfødt kristen. Det utløste tvil, sarkasmer om religiøst hykleri, og ble tolket som et forsøk på redusert straff. Som en avis skrev: «Hvis Colson kan angre sine synder, er det håp for alle».
Men for Colson var det alvor. Da han kom ut av fengslet, vendte han ikke tilbake til en sikkert meget innbringende advokatvirksomhet. Erfaringene fra fengslet – amerikanske fengsler er noe ganske annerledes tøft enn norske – fikk ham til å starte International Prison Fellowship for å hjelpe innsatte, tidligere innsatte og deres familier.
Jeg var med ham på et i hovedkvarteret i Embassy Row to år etter starten av IPF. Da hadde 150 fanger i ulike fengsler gått på kurs hos ham, flere av dem hadde livstidsstraff. Etterhvert ble arbeidet utvidet slik at PFI i dag består av 124 selvstendige nasjonale medlemsorganisasjoner, en av dem er norsk, med over 100.000 frivillige medarbeidere.
«I ettertid ser jeg at Watergate var det beste som kunne ha hendt meg», sa Colson. «Månedene i fengsel vekket meg til konkret innsats for Kristus, jeg så at forholdene både i fengslet og ute i samfunnet etter at fangene ble fri, var så vanskelige at faren for mer kriminalitet var stor». Han snakket mye om at vi bare «blir svake og snublende kristne og en forkrøblet kirke før vi i sannhet virkeliggjør Hans ord. Før vi i sannhet elsker Ham og handler etter hans kjærlighet».
I samfunnsdebatten ble Colson en talsmann for bedre forhold i fengslene, og han kjempet for at ikkevoldelige forbrytelser kunne sones gjennom samfunnstjeneste heller enn fengsel. Han kritiserte også dødsstraffen, selv om han mente den kunne forsvares i noen få tilfeller.Etterhvert skrev han over 20 oppbyggelige bøker. Inntektene gikk til IPF, det samme gjorde den million dollar store Templeton-prisen han fikk.
Det blir gjerne slik at du følger litt ekstra med noen av de mennesker du har møtt. For noen år siden registrerte jeg at han oppfordret kristne barn og ungdom til å ikke lese Harry-Potter bøkene:«Kristne bør heller lese bøker som «Narnia» og «Ringenes Herre», disse er mer preget av kristen tankegang.»
Jeg spurte Colson hva det var i hans engasjement i Wastergate-skandalen som han angret mest på.”Det er ikke noe av det jeg angrer mest på. Min dypeste anger gjelder de skjulte synder i mitt hjerte, for de er mye verre”.
Nå er han død. Et fascinerende liv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar