«Oppsplittingen av Barnesenteret ved Ullevål kan i verste fall føre til at barn dør fordi de ikke får rask nok hjelp».
Det er en alvorlig anklage mot følgene av den store sykehusfusjonen i Oslo som overlege Rolf Lindemann setter frem i Dagsavisen i dag. Han er ingen hvemsomhelst, han har vært nyfødtlege i 40 år, hvorav 33 på Ullevål sykehus. I 2009 ble han utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for innsatsen innen nyfødtmedisin. I påsken gikk han av med pensjon. Nå bryter han munnkurven han mener de ansatte har fått i forbindelse med sammenslåingen av Oslo-sykehusene, og advarer mot en prosess han mener rammer de minste og svakeste.
Flere fagpersoner har tatt til orde mot en forhastet flytting og mener at bygningsmassen som trengs ikke er på plass på Rikshospitalet. Tidligere klinikksjef Jens Grøgaard har flere ganger advart mot en «rasering» av tilbudet til barn i Oslo-regionen
Vi kjenner igjen mønsteret. Faglige hensyn overses av hensyn til en prosess: «Sykehuset ber om lojalitet - prosessen er igangsatt og vi må være lojale mot den. Men jeg syns man bør ha mulighet til å ytre sine meninger», sier overlegen.
Paternalistiske bekymringer og kontrollbehov har gode vekstvilkår. Ønske om et godt image i offentligheten skaper kontroll med form og vinkling på de informasjoner som kommer ut, det legges lokk på visse saker, holde tilbake informasjon.
Kritikk mot ledelse er sjelden velsett. Mon ikke mange føler at vel kan du aller nådigst få lov til å ytre deg, men egentlig man helst at du holder kjeft. I slike tilfeller etableres det gjerne en selvsensur.
Lojalitet er et begrep som brukes ofte, der avsender egentlig mener lydighet. Men lydighet og lojalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen. "Yrkesutøvere som opplever å stå i flee lojalitetsrelasjoner samtidig, må (sammen med andre) bruke etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skaøl ha prioritet i den kmonkrete situasjonen som fordrer et moralsk valg"
Mange ledere setter gjerder rundt ansattes ytringer, særlig i tilfeller der medarbeiderne virkelig har innsikt i den aktuelle problematikken:
”Anten har vi så høg kompetanse på feltet at vi blir inhabile i til dømes politisk aktivitet, eller så kan vi ikke nytta kompetansen vår til samfunnets beste viss konklusjonene ikke er i tråd med dei offisielle standpunkta til overordna” (landbruksbyråkrat til Dag og Tid).
Lojalitetsplikt grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten. Men flere fora som tidligere utgjorde sterke og frimodige fagmiljøer er forsvunnet, eller de er inkorporert i administrasjonsbyråkratiet og/eller ledelsen på en slik måte at intern uenighet ikke blir eksponert.
Lojalitet må først og fremst må være til den egentlige arbeidsgiver, allmennheten. Ikke til politikere og administratorer som ønsker å kontrollere informasjonstilgangen i samfunnet om hvordan de utfører jobben sin, om hvordan en kommune, et departement, et universitet, sykehus, en skole, oppfyller sitt samfunnsansvar og stimulerer til kritikk og debatt.
Sivilombudsmannen har klart sagt at offentlig ansatte har et vidt spillerom - både i form og innhold til å gi uttrykk for sin mening, også om forhold på egen arbeidsplass. Han påpeker at ansattes ytringer i denne type saker kan være et gode.
Ytringsfrihet betyr også betyr retten til å si det andre ikke vil høre.
Det er en alvorlig anklage mot følgene av den store sykehusfusjonen i Oslo som overlege Rolf Lindemann setter frem i Dagsavisen i dag. Han er ingen hvemsomhelst, han har vært nyfødtlege i 40 år, hvorav 33 på Ullevål sykehus. I 2009 ble han utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for innsatsen innen nyfødtmedisin. I påsken gikk han av med pensjon. Nå bryter han munnkurven han mener de ansatte har fått i forbindelse med sammenslåingen av Oslo-sykehusene, og advarer mot en prosess han mener rammer de minste og svakeste.
Flere fagpersoner har tatt til orde mot en forhastet flytting og mener at bygningsmassen som trengs ikke er på plass på Rikshospitalet. Tidligere klinikksjef Jens Grøgaard har flere ganger advart mot en «rasering» av tilbudet til barn i Oslo-regionen
Vi kjenner igjen mønsteret. Faglige hensyn overses av hensyn til en prosess: «Sykehuset ber om lojalitet - prosessen er igangsatt og vi må være lojale mot den. Men jeg syns man bør ha mulighet til å ytre sine meninger», sier overlegen.
Paternalistiske bekymringer og kontrollbehov har gode vekstvilkår. Ønske om et godt image i offentligheten skaper kontroll med form og vinkling på de informasjoner som kommer ut, det legges lokk på visse saker, holde tilbake informasjon.
Kritikk mot ledelse er sjelden velsett. Mon ikke mange føler at vel kan du aller nådigst få lov til å ytre deg, men egentlig man helst at du holder kjeft. I slike tilfeller etableres det gjerne en selvsensur.
Lojalitet er et begrep som brukes ofte, der avsender egentlig mener lydighet. Men lydighet og lojalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen. "Yrkesutøvere som opplever å stå i flee lojalitetsrelasjoner samtidig, må (sammen med andre) bruke etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skaøl ha prioritet i den kmonkrete situasjonen som fordrer et moralsk valg"
Mange ledere setter gjerder rundt ansattes ytringer, særlig i tilfeller der medarbeiderne virkelig har innsikt i den aktuelle problematikken:
”Anten har vi så høg kompetanse på feltet at vi blir inhabile i til dømes politisk aktivitet, eller så kan vi ikke nytta kompetansen vår til samfunnets beste viss konklusjonene ikke er i tråd med dei offisielle standpunkta til overordna” (landbruksbyråkrat til Dag og Tid).
Lojalitetsplikt grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten. Men flere fora som tidligere utgjorde sterke og frimodige fagmiljøer er forsvunnet, eller de er inkorporert i administrasjonsbyråkratiet og/eller ledelsen på en slik måte at intern uenighet ikke blir eksponert.
Lojalitet må først og fremst må være til den egentlige arbeidsgiver, allmennheten. Ikke til politikere og administratorer som ønsker å kontrollere informasjonstilgangen i samfunnet om hvordan de utfører jobben sin, om hvordan en kommune, et departement, et universitet, sykehus, en skole, oppfyller sitt samfunnsansvar og stimulerer til kritikk og debatt.
Sivilombudsmannen har klart sagt at offentlig ansatte har et vidt spillerom - både i form og innhold til å gi uttrykk for sin mening, også om forhold på egen arbeidsplass. Han påpeker at ansattes ytringer i denne type saker kan være et gode.
Ytringsfrihet betyr også betyr retten til å si det andre ikke vil høre.
Godt skrevet, synd at det ikke anvendes. Selv om det er mange ledere som gjør dette, betyr det ikke at alle er stille. Det er nok flere ledere som har tatt riktig avgjørelse ved å sette "munnkurv" på noen av ytringene til ansatte. Det finnes dumme mennesker overalt, selv om de selv tror de er smarte. Dette går begge veier
SvarSlettViktig debatt, og sanne ord du kommer med her!
SvarSlettDette er et problem vi har i Flekkejord kommune fortiden, der har ansatte blitt pålagt munnkurv etter endel uheldige håndteringer av saker ifra kommuneadministrasjonen.Lokalavisen Agder har i flere artikler skrevet om dette. Trenger man å pålegge ansatte munnkurv hvis man ikke har noe å skjule?
SvarSlett