Hvordan kan utfordringene til Den norske kirke (Dnk) med å være der menneskene er, knyttes sammen med kirkens indre liv?
Kan statskirkererformen føre til en vitalisert folkekirke med mer aktiv oppslutning om ritualer og kirkelige handlinger?
Hvordan skape best mulig etablere ordninger, styringssystemer og samhandlingskultur som ivaretar og fremmer den bredde og åpenhet som bør prege folkekirken framover?
Kan vi bli enda flinkere til å fremstå som en kirke som lever nær folket og er lim og kraft og lupe i lokalsamfunnet?
En kirke som er folkelig i omgangsform og formidlingsmåte og som er tydelig på sitt grunnlag?
Hvem skal lede arbeidet med disse spørsmålene de neste fire årene?
Den sittende Kirkerådsleder, omsorgssjef Svein Arne Lindø (58 fra Gjesdal i Rogaland, eller professor og forskningsleder Knut Lundby (63)fra Oslo?
Kirkemøtet ("Den norske kirkes Storting")skal avgjøre personvalget i Tønsberg i helgen. Jeg kjenner begge to, og mener at kirken vil være vel tjent uansett hvem som velges. De kommer fra litt ulike geografiske og kirkelige miljøer og arbeidsoppgaver, men jeg vurderer begge som å stå helt sentralt i kirkebildet, og med gode lederegenskaper.
Den forskjellen noen kanskje vil legge stor vekt på, er holdningen til homofilt samliv. Men dersom vi vil ta på alvor at kirken har to syn i denne saken, må vi lære oss å leve med det – og da må det være andre kvaliteter som avgjør valget. Jeg har i valg til kirkelige organer gått inn for kandidater som står for andre synspunkter enn jeg selv gjør i dette spørsmålet, fordi det dreier seg om vilje og evne til å samle, om lederegenskaper, og fordi det er viktig at hele bredden i det norske kirkebildet er med i de sentrale ledelsesorganer.
I etiske prosesser bør vi være langsomme nok til å skjerpe oss på det som er Guds vilje og vare nok til å identifisere oss med medmenneskers situasjon.I vanskelige spørsmål om tro og etikk må det være et mål for kirken å utvikle enighet, men først og fremst en enhet over tid som kan løfte oss ut av individuell synsing. Vi trenger prosesser i fellesskap der troskapen mot Guds ord kan brytes med godheten mot menneskets komplekse virkelighet.
Homofilisaken har vært energitappende. Vi trenger å forbedre vår evne til å leve med uenighet. Det bør ikke være slik som en misfornøyd Vårt Land-abonnent på 70-tallet skrev til meg etter at han hadde fått et leserbrev i retur: «Med dette sier jeg opp avisen. Hevnen hører Herren til, men det er søtt å få være med på den.»
Kulturen forandrer oss og menneskene rundt oss. Det betyr at vår uttrykksform og våre arbeidsformer også må forandre seg. Vi trenger en kirke som står for og først og fremst eksponerer jordnær fromhet, men ikke overåndelig sentimentalitet. En inkluderende fromhet som er åpen for forskjellige gudstjenesteformer, som kombinerer det mystiske og mediative med det diakonale og menighetsbyggende. En fromhet som kan kombinere en kulturåpen holdning med en klar bekjennelse og en tydelig misjonsiver. En fromhet som engasjerer seg i alt som styrker et lokalsamfunn og menneskeverdet overalt på jorden, med en konsentrasjon om det ene nødvendige.
Vi er i en situasjon der millioner møter sultedøden, der neste generasjon kan få pustevansker på grunn av vårt overforbruk av jordens ressurser og den forurensning vi etterlater oss, der vi står ved en avgrunn i Midt-Østen, der verdens fattige ser lite lys i globaliseringstunnelen, og der folkeretten er under det største press siden den kalde krigen.
Det gode og det onde vil til tidenes ende leve side om side – i oss og rundt oss. Jeg tror at det onde kan holdes i sjakk, kan forhindres fra å få overtaket. Men da må vi som kirke og som kristne aktivt sette inn de gode motkrefter. Og det beste virkemiddel er å prøve å realisere rettferdighet, solidaritet, tilgivelse og kjærlighet i alle mellommenneskelige forhold, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Vi må tolke Bibelens ord både som et personlig ord til den enkelte og som et profetisk ord til samfunnet. Prøve å møte den åndelige lengsel i vår tid samtidig som vi tar den etiske utfordringen på alvor.
I all diskusjon om organisering og rådsstruktur, er det menighetenes behov og ønsker som må være hovedfokus. Viktigere enn å bygge ut store administrasjoner i bispedømme og på landsplan med egen og stabil kompetanse, er å få til dynamiske nettverk av eksisterende kompetanse der den finnes, mest mulig i kontakt med det kirkelige hverdagsliv.
Krefter og ressurser må kanaliseres til grunnplanet, og så må dynamikken komme derfra og oppover i systemet. I all tale om nye tiltak må Kirkemøtet og Kirkerådet vi spørre hvordan de kan ha nedslagsfelt lokalt, og se dem i sammenheng.
Like viktig som strategisk langtidsplanlegging er det å ha mot til å avlyse og omgjøre prosjekter til beste for kirken. Viktigere enn troskap mot dokumenter er å vise ærefrykt for tiden. Lederskap og arbeidsformer må preges av fleksibilitet.
Den som vil gjøre noe nytt, må alltid spørre: Har vi tid, har vi ressurser? Må vi legge bort noe for å gjøre det nytt? Prioritering vil ofte være også å velge noe bort.
Og kanskje er det slik at den viktigste oppgave for alle kirkelige medarbeidere er å ødelegge minst mulig for Gud?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar