Det er å strekke våpen for det onde dersom vi tror på kaos, på uorden, på katastrofen som selve meningen med det som skjer med oss og rundt oss. Verken i resignasjon eller from verdensflukt må vi unndra oss ansvaret for livet videre, for slekter som kommer.
For noen år siden
var jeg i Betlehem julaften. Det jordiske utgangspunkt for Guds kjærlighets
dyp. Det jeg husker er ikke den store tv-overførte festgudstjenesten fra
Fødselskirken. Ikke de mange sangkorene som sang så klokkerent fra torget. Ikke
de mange feststemte menneskene som bølget rundt i trange gater med israelske
soldater i skarpladd årvåkenhet på hustakene.
Det som sitter igjen er en
enkel, meget enkel gudstjeneste ute på Betlehemsmarkene i overgangen mellom
dagslys og nattemørke. Noen hundre mennesker rundt en liten grotte der hyrdene
en gang holdt nattevakt over sin hjord. Et rustent høyttaleranlegg, et guttekor
fra KFUM i Øst-.Jerusalem som ikke traff alle toner helt fullkomment.
Ingen søtladen julestemning. Frem steg bildet av verdens frelser som et ubehjelpelig barn i en møkkete stall, født utenfor ekteskap, med noen fattige gjetere som eneste fremmøtte. Hele hans liv fra stallen til korset preget av det samme: Guds storhet kommer til syne i svakhet.
Like etter Jesu fødsel kom drapsmennene. Rachels klage i Rama over sitt drepte guttebarn i over to tusen år lydt like sikkert som Evangeliets ord.
Og Rachel gråter fremdeles – i Afghanistan, i Palestina, i Syria, i Irak, i Nord-Korea.
Vi opplever avstand mellom religioner, mellom rike nord og fattige sør, mellom Hamas og Israel. Disse avstandene er likevel ikke mer dramatiske enn den avstand som Bibelen forteller om mellom Gud og mennesker, og som Gud bygde bro over ved å bli menneske. Og da blir det glede, slik engelen på Betlehemsmarkene ble omgitt av en himmelsk hærskare som lovpriste Gud så høyt at verdens mennesker ble omsluttet med godhet.
Vi møter en Josef, som står som en representant for alle trofaste tjenere, kanskje særlig de som ofte opplever å havne litt i bakgrunnen. Og vi møter Maria, historiens sterkeste kvinne - en ugift tenåring som ble gravid
Vi må hver dag møte Kristus i våre medmennesker.
Nils Ferlin har skrevet noen frysende verselinjer om livet:
”Nu är det inte långt mellom människornas hus, men langt mellan hjärta og hjärta”.
Vi bør nærme oss menneskers forskjelligartede virkelighet med ydmyk respekt. Sammen må vi lete etter de verdier som hører Guds rike til. Da vil vi gjenkjenne hos hverandre synlige tegn på den kjærlighet som gir uten å kreve.
”Ver ikje vonde – ver jille!” Gledelig jul!
Ingen søtladen julestemning. Frem steg bildet av verdens frelser som et ubehjelpelig barn i en møkkete stall, født utenfor ekteskap, med noen fattige gjetere som eneste fremmøtte. Hele hans liv fra stallen til korset preget av det samme: Guds storhet kommer til syne i svakhet.
Like etter Jesu fødsel kom drapsmennene. Rachels klage i Rama over sitt drepte guttebarn i over to tusen år lydt like sikkert som Evangeliets ord.
Og Rachel gråter fremdeles – i Afghanistan, i Palestina, i Syria, i Irak, i Nord-Korea.
Vi opplever avstand mellom religioner, mellom rike nord og fattige sør, mellom Hamas og Israel. Disse avstandene er likevel ikke mer dramatiske enn den avstand som Bibelen forteller om mellom Gud og mennesker, og som Gud bygde bro over ved å bli menneske. Og da blir det glede, slik engelen på Betlehemsmarkene ble omgitt av en himmelsk hærskare som lovpriste Gud så høyt at verdens mennesker ble omsluttet med godhet.
Vi møter en Josef, som står som en representant for alle trofaste tjenere, kanskje særlig de som ofte opplever å havne litt i bakgrunnen. Og vi møter Maria, historiens sterkeste kvinne - en ugift tenåring som ble gravid
Vi må hver dag møte Kristus i våre medmennesker.
Nils Ferlin har skrevet noen frysende verselinjer om livet:
”Nu är det inte långt mellom människornas hus, men langt mellan hjärta og hjärta”.
Vi bør nærme oss menneskers forskjelligartede virkelighet med ydmyk respekt. Sammen må vi lete etter de verdier som hører Guds rike til. Da vil vi gjenkjenne hos hverandre synlige tegn på den kjærlighet som gir uten å kreve.
”Ver ikje vonde – ver jille!” Gledelig jul!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar