PISA og HEDEFINS

Hvor mye kan vi lese ut av PISA? Antagelig mindre enn det mange prøver på.”PISA-undersøkelsen, som er en internasjonal elevtest, er ikke verdt papiret den er skrevet på. Man kan ikke stole på rankinglisten over hvor elevene er flinkest”, fremholder den anerkjente professor Svend Kreiner fra Institut for Biostatistik på Københavns Universitet etter å ha studert PISA-testen nærmere.

Han kan demonstrere at man kan endre landenes innbyrdes plassering etter forgodtbefinnende. Danmark kan være nummer 3 og nummer 40 med utgangspunkt i de samme testresultatene, i full overensstemmelse med de reglene folkene bak PISA selv stiller opp. 

Faktisk er det slik at det bare er 30 pst av de tallene som PSA kommer med som stammer fra elevenes faktiske svar. 70 prosent er basert på at datamaskinen har gjettet fram basert på opplysninger om eleven. ”Forskerne bak PISA bruker datamaskiner til å skape modellen sin, men det er svært uklart hvordan den arbeider. Datamodellen ligger i mørket. Det er dypt kritikkverdig når rankinglisten spiller en så stor rolle for utviklingen av utdanningssystemet", sier professor Kreiner.

Her lanserer jeg HEDEFINS-testen (Hvordan Er Det Egentlig Fatt I Norsk Skole). Den har ingen fasit, og kommer ikke som tillegg til de omseggripende (skole)politiske ønsker og pålegg om planer herfra og et stykke mot månen, om nye prøver og evalueringer, med økende antall møter som resultat.

Vi har lagt oss flate for rangeringer som måler hverken kunnskaper eller verdier som er i samsvar med norsk formålsparagraf eller læreplan. Hvorfor trenger vi da norske læreplaner?

Svake elever blir stundom unntatt for tester. Kan øving og motivering for tester kan endre testresultatene dramatisk?

Kan det tenkes at det bare er de fagene det testes i – på samme måte som forsøk med valgfag og nye undervisningsopplegg - som blir viktige og interessante for skoleledelsen?

Er det blitt mer eller mindre fokus på å gjøre det godt på prøver? 

Er skolens hverdag for kompleks til at kunnskap og læring kan reduseres til tall?

Finnes det viktig kunnskap som kan ikke måles? 

Tar Pisa-testene hensyn til hva som står på den norske læreplanen og målene norske lærere jobber mot? 

Snevrer PISA inn forståelsen av hva en god skole skal være? 

Kartlegges elevenes trivsel, evne til samarbeid og til å ta ordet i en forsamling?

Er det skapt en holdning av at det er greit å ikke strekke seg etter å bli bedre? 

Er vi gode nok i realfagene til å ha grunnlag nok for å møte fremtidens teknologiske utfordringer?

Vil norske elever om noen år kunne si med skipper Worse "Vi kommer sent, men godt? Eller - vil vi bli relativt svakere i det internasjonale kappløpet om den beste hjernekraften?

Er det klokt eller dumt å hevde at vi vil få en (enda) bedre skole med mer hardt arbeid, repetisjon og øving? 

Vil tradisjonell klasseromsundervisning med fastere rammer og bedre oppfølging av hver elev gi bedre leseferdigheter? 

Er norske skoler er bygget etter Rema 1000-prinsippet: økonomi er viktigere enn kvalitet? Ville vi fått en bedre eller dårligere skole med lavere maksimums elevtall i klassen? 

Bør alle bunnlinjer bestå av tall?

PS. Når det gjelder konkrete tall, er det intet mindre enn skremmende at i en forkunnskapstest for norske studenter som skal begynne med matematikkrevende studier var det  av 10 ikke klarer denne: «På Dahl skole er det 135 jenter og 115 gutter. Hvor mange prosent av elevene er jenter?»