Hvem skal sitte i Nobelkomitéen?

Er det klokt at Thorbjørn Jagland, gen.sekr.i Europarådet, også er leder av Nobelkomitéen? Bør det i alle fall være en periode med karantene for politikere som går ut av aktiv rikspolitikk, slik at de ikke kan gå direkte fra Stortinget eller regjeringen? Har det de siste tiårene vært for få medlemmer uten utenrikspolitisk tyngde? Vil det være en styrke for Fredsprisen om også utlendinger med kompetanse kunne bli medlemmer? Og: Bør Stortinget ta en debatt om intensjonene i Alfred Nobels testamente, lest med briller anno 2013?

Mine svar er Nei, Ja, Kanskje, Ja og Ja.

Nobelkomitéen blir endret neste år, skriver nrk.no i dag. Tre medlemmer går ut/står på valg: Thorbjørn Jagland, valgt av Ap, Kaci Kullmann Five, valgt av Høyre, og Ågot Valle, valg av SV. De to øvrige er Berit Reiss Andersen, valgt av Ap, og Inger-Marie Ytterhorn valgt av Frp. Beholdes prinsippet om å velge medlemmene ut fra forholdstallsprinsippet, mister SV et medlem til Høyre.

Thorbjørn Jagland overtok ledervervet i Nobelkomiteen etter Ole Danbolt Mjøs (KrF, professor), Gunnar Berge (Ap), 2000-2002) Francis Sejersted (H, professor)1991-99, Gidske Anderson(Ap, journalist og forfatter)1990-91, Egil Aarvik (KrF) 1982-90, John Sanness (Ap, professor 1979-81, Aase Lionæs (Ap) 1968-78, Nils Langhelle (Ap) 1967, Gunnar Jahn, V) 1942-66, Fredrik Stang (H) 1922-41, Jørgen Løvland (V) 1901-21. Mjøs, Sejersted, Sanness og Anderson hadde ingen sentrale politiske verv.

Jagland er en politiker som har vokst og satt spor etter seg. Han har vært både statsminister og stortingspresident, og spesielt i den siste rollen markerte han seg som en perspektivrik samfunnsdebattant, og han satte på mange måter en ny standard for landets nr.2 etter kongen. Han ønsker å ha en aktiv politisk rolle i Europa, men mener at hans posisjon ikke svekker hans habilitet eller Nobelkomiteens uavhengige rolle.

Habilitet og uavhengighet er ikke er noe man kan tildele seg selv, det kan bare andre gjøre. Bare det at et slikt spørsmål kan stilles, burde være nok til at Jagland ga avkall på sin dobbeltrolle. Det svekker Fredsprisens status hvis lederen for en organisasjon som omfatter 50 europeiske stater kan knyttes til mulig kontroversielle tildelinger. Thorbjørn Jagland har sagt han ikke ser noe problem i dobbeltrollen. Det bør imidlertid Stortinget se.

Det var Alfred Nobel som ville gi en pris til ” fredsförfäktare af ett utskott af fem personer, som väljas af Norska Stortinget”. En karantene  vil svekke en (spesielt utenlandsk) mulig oppfatning av at det er Stortinget som norske aktive politikere som deler ut prisen.

Politikere har naturligvis gode forutsetninger for å sitte i Nobelkomiteen, selv om bred globale orientering og perspektiv kanskje ikke alltid har vært mest fremtredende. Men ikke minst Francis Sejersted og Ole Danbolt Mjøs viste i sine lederperioder at det også finnes svært gode Nobel-ressurser med annen erfaring og bakgrunn enn de som har deltatt i rikspolitikken. Gunnar Stålsett er et eksempel på det samme.

Siden 1980 har 11 komitemedlemmer rikspolitisk bakgrunn og fem (Gidske Anderson, Else Germeten, Kaare Sandegren, Ester Kostøl og Mjøs) fra andre miljøer. Jeg tror vurderingene i komiteen kunne blitt bredere om forholdet politikere–andre ble jevnere, selv om vi siden 1980 har sett en klar bedring.

Alfred Nobel skriver i sitt testamente at Fredsprisen skal gå ”åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”. En karantene på noen år for medlemmer med en tung og aktuell rikspoluitisk bakgrunnvil svekke en (spesielt utenlandsk) mulig oppfatning av at det er Stortinget som norske aktive politikere som deler ut prisen oppfatning 

Fredspris-tildelingene har stundom vært kontroversielle. Det henger nok ikke minst sammen med påstander om at Nobels intensjoner enten er vannet ut eller gitt et forbedret perspektiv tilpasset vår tid.

Fredrik Heffermehl vil være kjent som den som sterkest har angrepet Nobelkomiteen for mange av dens valg, som han kaller devaluering av prisen. Han har skrevet en bok som ikke går mot et utvidet fredsbegrep, men som fremholder at Nobel ville utfordre militarisme og opprustning og at Nobelkomiteene etter siste krig ikke har vært innstilt på dette. Blant dem som han mener har fått priser som strider mot loven og testamentet er Al Gore og FNs klimapanel, Muhammad Yunus, Wangari Maathai, Shirin Ebadi og Det internasjonale atomenergibyrået IAEA. Han mener det også var feil å gi prisen i 1994 til Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin, og i 1973 til Henry Kissinger og Le Duc Tho. Heller ikke Røde Kors, Amnesty, Leger uten grenser, Elie Wiesel, Norman Borlaug eller Mor Teresa burde fått fredsprisen, de var ikke "fredsforkjempere" slik Nobel forsto begrepet. Om Obamas pris er det meget delte meninger, men han ligger i det minste nærmere Nobels intensjoner enn mange andre prisvinnere. (Heffermehl har vært visepresident i Det internasjonale fredsbyrå, som fikk fredsprisen i 1910, og president i Norges Fredsråd). 

Og så kan og bør man naturligvis spørre: Har verden endret seg så meget siden Nobels tid at premissene for prisen delvis er utdaterte og at det kanskje derfor vil være i Nobels ånd å endre dem? En helt ubundet debatt – ikke om enkeltvinnere,  men om hva som i dag ligger i Alfreds Nobels intensjon. Særlig ”folkens förbrödrande” er et uttrykk som kan defineres bredt. 

Siden det er Stortinget som oppnevner medlemmene av Nobelkomitéen kunne det kanskje være en ide at folkets kårne tok en skikkelig debatt – slik et "styre" skal gjøre – både generelt om sammensetningen og om  rammene for prisen. Ikke som et pålegg til, men som en bakgrunn for Nobelkomitéen? 

Da ville vi også få en debatt som kunne engasjere Stortingets medlemmer noe mer enn det vi har opplevd siden 2005.