To lys: For menneskerettigheter

Søndag tenner vi to adventslys:
”For kjærlighet og tro.
For dem som viser omsorg
og alltid bygger bro. 
Må fanger få sin frihet,
og flyktninger et hjem. 
Tenn lys for dem som gråter,
og dem som trøster dem”
(Eyvind Skeie)

2.søndag i adventstiden er «Forventningens adventssøndag», og Den norske kirke har markert den som «Søndag for fred og menneskerettigheter»

Helgen preges av at Nelson Mandelas tid er ute. Fangen som fikk sin frihet og ble vår tids største statsmann. Jeg møte ham på et internasjonalt pressemøte i Kyoto, Japan. Det som gjorde størst virkning på meg var hans beretning om de 28 årene som trass i fengselsoppholdet var fylt med optimisme, håp og glede. Midt i den daglige ydmykelse han og hans venner opplevde ved å være fratatt menneskeverdet på grunn av hudfargen sin levde håpet. Nettopp ut av lidelsen steg lovsangen. "Det gjør oss ingen ting om dere fengsler oss", hadde de sunget", "for vi er frie mennesker som er båret av håp".  

Og så snudde han seg til datteren min, Ragnhild og understreket sin livsvisdom: "Håpet og troen er det som bærer gjennom hverdagen og gir mot til å fortsette livet."

Vi mangler ikke bekymringsmeldinger. Syria, Israel og Palestina. Klimatruslene. Sultkatastrofer.  Millioner på flukt. Verdier på rek. En teknologi som ikke alltid er forankret i et frihetsbegrep med ansvar. 

Tidenes ende, apokalypsen, menneskehetens dommedag. Dette er begreper som fra Bibelens sider er kommet helt inn i avisenes politiske analyser. Vår tids apokalyptiske forestillinger er knyttet til frykten for den fullstendige utslettelse av alt liv.

Fremtiden er truende og derfor prøver mange å fortrenge den så godt de kan.

I møte med denne situasjonen må vi være solidarisk med de fattige, forfulgte og fortvilte. Våge å gi stemme til dem som lider under en urettferdig verdensorden og til dem som ofte blir glemt. Tale kritisk til de strukturer som skaper ofrene, og samtidig se og gjenreise verdigheten til dem som har måttet gi tapt. 

Statene i nord har høstet av globaliseringens frukter uten å ta ansvar for skadevirkningene. Mange av de konfliktene mennesker lever  i eller flykter fra, er født og næres av kampen for ressurser. Andre konflikter er etterlevninger etter kolonitidens tilfeldige tegning av grenser mellom landene eller skyldes maktpolitikk der etniske grupper settes opp mot hverandre.

Menneskets ukrenkelige verd, slik både de mest grunnleggende menneskerettighetene og det bibelske vitnesbyrd stadfester det, er et kall om å gjenreise og tydeliggjøre verdigheten hos mennesker som holdes nede i et uverdig liv.

Vi må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.  Men samtidig skal vi tenne lys, vi skal ha tro og håp.

Da han satt i en fengselscelle i nazi-Tyskland skrev presten Dietrich Bonhoffer: "Optimisme er en livskraft, en kraft til å håpe hvor andre resignerer, en kraft som gjør det mulig å holde hodet høyt når alt synes å slå feil, en kraft til å bære tilbakeslag, en kraft som aldri overlater fremtiden til motstanderen, men krever den som sin."