To lys: Fred og menneskeretter

Søndag tenner vi to adventslys:
”For kjærlighet og tro.
For dem som viser omsorg
og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet,
og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter,
og dem som trøster dem”
(Eyvind Skeie)

2.søndag i adventstiden er «Forventningens adventssøndag», og Den norske kirke har markert den som «Søndag for fred og menneskerettigheter»

Vi mangler ikke bekymringsmeldinger. Syria, Israel og Palestina. Klimatruslene. Sultkatastrofer.  Millioner på flukt. Verdier på rek. En teknologi som ikke alltid er forankret i et frihetsbegrep med ansvar.

Tidenes ende, apokalypsen, menneskehetens dommedag. Dette er begreper som fra Bibelens sider er kommet helt inn i avisenes politiske analyser. Vår tids apokalyptiske forestillinger er knyttet til frykten for den fullstendige utslettelse av alt liv.

Fremtiden er truende og derfor prøver mange å fortrenge den så godt de kan.

I møte med denne situasjonen må  vi alle være solidarisk med de fattige, forfulgte og fortvilte. Våge å gi stemme til dem som lider under en urettferdig verdensorden og til dem som ofte blir glemt. Tale kritisk til de strukturer som skaper ofrene, og samtidig se og gjenreise verdigheten til dem som har måttet gi tapt.

Statene i nord har høstet av globaliseringens frukter uten å ta ansvar for skadevirkningene. Mange av de konfliktene mennesker kjemer i eller flykter fra, er født og næres av kampen for ressurser. Andre konflikter er etterlevninger etter kolonitidens tilfeldige tegning av grenser mellom landene eller skyldes maktpolitikk der etniske grupper settes opp mot hverandre.

Menneskets ukrenkelige verd, slik både de mest grunnleggende menneskerettighetene og det bibelske vitnesbyrd stadfester det, er et kall om å gjenreise og tydeliggjøre verdigheten hos mennesker som holdes nede i et uverdig liv.

Vi må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.  Men samtidig skal vi tenne lys, vi skal ha tro og håp.

Da han satt i en fengselscelle i nazi-Tyskland skrev presten Dietrich Bonhoffer: "Optimisme er en livskraft, en kraft til å håpe hvor andre resignerer, en kraft som gjør det mulig å holde hodet høyt når alt synes å slå feil, en kraft til å bære tilbakeslag, en kraft som aldri overlater fremtiden til motstanderen, men krever den som sin."

Vi trenger håpet. Åse Marie Nesses ord har gyldighet for alle bekymringer, fordi livsvilje er av håpets kategori.
”Det går ein stor vilje gjennom verden
Den tvingar Negevs ørken til å bløme
Den får korn til å gro i Katmandu
Den vatnar fire tulipanar i Narvik”
Og så avslutter hun slik:
”Den spinner silke av bølgeblekksdraumar
Den set garn ut på tusen famnars djup
Den er rødstrupens song blant kanonar
Den held mennesket oppreist i motvind”

Vi følger nyhetsstrømmen, ser og leser om menneskerettigheter og menneskers verdighet som trampes ned. Og likevel - kanskje skulle alle vi nyhetssultne innimellom være litt mindre opptatt av det døgnaktuelle, og heller søke til Dostojevskij og Åse-Marie Nesse og de mange andre som tross alt er opptatt av gleden, av håpet.