Alle ekteskap bør inngås sivilt

Bør all ekteskapsinngåelse skje sivilt, hos sorenskriver eller tilsvarende?

Den nye biskopen i Agder, Stein Reinertsen, vier ikke fraskilte. «Milde himmel» sier Ap-nestleder Helga Pedersen. «Trist, kirken må ikke bli så smal at dens posisjon som folkekirke trues», fremholder Lars Peder Brekk, parlamentarisk leder i Sp.  Kristin Halvorsen i SV anbefaler Reinertsen å "lese Paulus med litt mer romslighet", mens KrFs parlamentariske leder Hans Olav Syvertsen minner om at kirken også i dette spørsmålet har to syn, og at han tror den nye biskopen er i et meget klart mindretall.     

Når det har vært aktuelt  i hverdagen, har den nye biskopen alltid sørget for å henvise til prester som vier i slike situasjoner. En grei holdning. Mener man noe med at kirken i enkelte etiske spørsmål har to syn, bør man akseptere det også i praksis.                              

Synet på skilsmisse og gjengifte endret seg sterkt i Den norske kirke de siste to generasjonene. Jeg husker godt at man lå 50-tallet kjente navnene på de ytterst få prestene som var skilt. Og helt frem til 70-årene kunne det være vanskelig for en skilt og gjengift prest å inneha et embete. I dag er spørsmålet stort sett udramatisk. For noen år siden ble biskop Per Oskar Kjølås skilt og giftet seg igjen – uten særlige reaksjoner. Når skilsmisse inntrer i nærmeste familie, har vi også sett hvordan teologer endrer standpunkt.

Flere prester har gjennom årene nektet å vie fraskilte, og har argumentert med at Jesus og Paulus forbyr gjengifte. Andre prester har forsøkt å skille mellom den skyldige og uskyldige part, og har vært villige til å vie den uskyldige part. Stadig flere finner det vanskelig – for ikke å si umulig – å felle en slik dom.

Noen synes derfor at det er mest barmhjertig helt å nekte å vie fraskilte, og slik jeg oppfatter Reinertsen er han blant dem:  «I noen sammenhenger kan være forståelig med et nei til gjengifte. Mens i andre situasjoner kan det være vanskelig, fordi livet kan være tøft og urettferdig. Noen ganger er det også viktig og rett at ekteskapet oppheves». 

På spørsmål om når det kan være forståelig, svarer han: «Et eksempel kan være når et menneske som selv sier at det lever i et godt ekteskap, likevel bryter ut for å innlede et nytt forhold. Forpliktende kjærlighet er jo annet enn forelskelse». .
  
Andre synes det er så vanskelig å fordele «skyld» at man alltid vier fraskilte, noen også  under henvisning til at ekteskapsinngåelsen er en ”verdslig” ordning, og at en vigsel i kirken gir anledning til å forkynne evangeliet og et kristent syn på ekteskapet. Det sistnevnte synet får stadig større gjennomslagskraft. 

I de aller fleste tilfellene synes jeg det er ganske dristig for utenforstående å gradere skilsmissegrunner. Min prinsipielle holdning er at all ekteskapsinngåelse bør skje sivilt. Deretter kan de som ønsker det naturligvis gjerne ha en feiring/velsignelse i et trossamfunn, humanetisk forbund eller i en annen sammenheng.  Med Mendelsohn og brudekjole og hele pakka. 

Norge anno 2012 er samfunn der skilsmisse dessverre er blitt mer og mer vanlig. Mange gifter seg flere ganger, med store konsekvenser for barn og familie. Jeg er enig med Den norske kirkes Lærenemnd som fremholder at det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv. 

"Tolkningen av Bibelens ord har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i fohold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsgifte og gjengifte", som Lærenemnda uttrykker det.

I Danmark har det vært foreslått et eget skilsmisse-ritual. I forkant av denne seremonien skal paret gå til en rekke samtaler som resulterer i et avskjedsbrev. Dette avskjedsbrevet leses opp under ritualet som også inneholder tekstlesing fra Bibelen. Begrunnelsen for dette er at ritualet setter livet inn i en større sammenheng, hjelper også med å fjerne fokus fra små ødeleggende konflikter, og strider ikke mot ekteskapets løfte om å holde sammen "inntil døden skiller dere ad". 

I Norge har man vært skeptisk til dette, fordi det kan oppfattes som en legitimering av skilsmissen. Kirken bør ikke gi etter for en utvikling der stadig flere skiller seg og som er svært uheldig for barna.

Biskop Reinertsens forgjenger, Olav Skjevesland, har luftet en interessant tanke om å tilby en skriftemålsordning før inngåelse av et nytt ekteskap. Etter samtaler med en prest, kunne den skilte ha avgitt et skriftemål som en del av forberedelsene til et nytt ekteskap. En slik ordning kunne i tydeligere grad ha ryddet opp i tidligere forhold.  

Mer generelt: Hva er så det sentrale i kristen tro? Det er evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesus om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten. Kristen tro må ikke primært sees på som tilslutning til bestemte oppfatninger eller konformitet med eller akseptasjon av bestemte moralske normer, selv om troen må ha et presist – og evangelisk – innhold. 

Kristne må ikke feste troen sin i lovens krav, men i evangeliets gave og tilsigelse. Det er en alvorlig utfordring at så mange i dag oppfatter kirken først og fremst som forvalter av bestemte normer, og at mange opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det. Med forankring i vårt fellesskap om det sentrale som er gitt oss gjennom Guds gaver, er det kanskje også lettere å leve sammen med uenighet om etiske spørsmål. For det dreier seg ikke om Guds gaver gjennom evangeliet, men om hvordan vi forstår hva det er å leve et ansvarlig liv med vår neste. 

Det har vært tider i kirken, i det minste i de meningsbærende deler av den, oppfatninger som ikke kritiserte slaveri, som var kritisk til at kvinner kunne ha fremtredende roller i samfunnslivet generelt og i kirken spesielt, eller som hadde et restriktivt syn på skilsmisse og gjengifte. I dag, derimot, dominerer andre standpunkter i disse spørsmålene, selv om de ikke er enerådende.  Jeg er uten videre enig med Lærenemnda når den konkluderer: «Dette gir grunn til ettertanke når det gjelder hvordan bibeltekster leses og forstås i kirken»