Samlet sentrum?

Hvordan kan og må politiske idéer omsettes til praktisk politikk hvis de skal ha livets rett? En av arkitektene bak det rødgrønne samarbeidet, tidligere Sp-leder Åslaug Haga, stiller spørsmålet. Hun er en av flere politikere som har skrevet bok denne høsten. Der de andre er mest opptatt av beretninger fra de senere års politiske liv slik de har opplevd det – eller i det minste slik de ønsker å fremstille det – er Hagas 320 sider mer prinsipielle tanker om «de verdiene et rødgrønt prosjekt kan og bør stå for». Jeg har lest den med stor interesse.

Budskapet er dette: For at den rødgrønne regjeringen bør overleve, må prosjekter løftes opp og forstås – ikke som et virkemiddel eller en praktisk anordning - men som den politiske idé det var ment å være. For at den rødgrønne regjeringen skal overleve, må de tre partiene vise at de "har noe på gang". 

Åslaug Haga mener at dette er det fullt mulig å få til. Men når jeg ser hvordan Sp og SV nå har valgt å gjøre reforhandlet EØS-avtale til en av sine aller viktigste saker i neste periode, og samtidig registrerer Jens Stoltenbergs krystallklare avvisning, er begrepet «sammen» ikke det første som dukker opp.

Leser man Hagas bok både på og mellom linjene, er det åpenbart sentrum som hennes hjerte brenner sterkest for. Sentrumsregjeringen – norsk etterkrigspolitikks største under – får langt mer positiv omtale enn Bondevik II med Høyre i det politiske førersetet.  Jeg er enig med henne i at dette først og fremst skyldtes at mannskapet omga seg med nødvendig ydmykhet, og at regjeringen bygde på sentrumspartienes største styrke; et intenst ønske om å finne praktiske løsninger. Bondevik I hadde 41 av 165 representanter bak seg, og det var nok det som fikk en utenlandsk parlamentariker til å kommenterer: «Ahh, I understand, you have very good relations with the army».

Denne naturligvis nødvendige holdningen står i klar motsetning til den praksis som i syv år er blitt et kjennetegn for de rødgrønne – eller rettere: den rødgrønne regjeringens undervalg. Trekantutgaven av etterkrigstidens «noen har snakket sammen». De viktige sakene er alle blitt hundre prosent avklart av de tre partilederne med Stoltenbergs stabssjef som assosiert medlem; «den som prøvde å mykne frontene mellom møtene». 

Kompromissene var ofte så skjøre når de var ferdigbehandlet i Underutvalget, at Stortinget i praksis utelukkende ble sandpåstrøere. Både i opposisjon og blant menige rødgrønne har dette skapt mye frustrasjon, også fordi i selv de enkleste sakene har ikke stortingsfornuften hatt en sjanse til selv å gjøre enkle endringer. 

I årets statsbudsjett flyttet finanskomitéen 30 millioner kroner i et budsjett på 1006 milliarder. 0,003 pst. Eller på en annen måte. Hvis du skal kjøre fra Christian IV-statuen på Stortorvet i Oslo til Alexander Kielland-statuen i Stavanger sentrum, 553 km, så utgjør 0,003 pst 16-17 meter. Haga har et godt poeng: «Underutvalget har satt Stortinget på sidelinjen på en uheldig og nødvendig måte».

I 1935 fikk vi et hamskifte i norsk politikk. Johan Nygaardsvold fikk da Bondepartiet (som etter et kort mellomspill i 1959 da man satset på navneendring til Norsk Folkestyreparti (Demokratene), nå er blitt Senterpartiet) med på å styrte Johan L. Mowinckels (V) tredje regjering og deretter støtte en mindretallsregjering under Nygaardsvold. Grunnlaget var ikke ideologisk, men et kriseforlik som bl.a. innfridde bøndenes krav om økte priser på landbruksvarer. Siden har Senterpartiet deltatt i flere borgerlige regjeringer, og  har hele tiden satset der man har regnet med å få best uttelling for sine interesser. 

Politikk er å ville. Senterpartiet vil, og det er beundringsverdig hvor godt man har tatt vare på sine interesser, og hvor flinke man har vært til å være mer fokusert på at glasset er halvfullt enn halvtomt. 

Nå vil Åslaug Haga ha sentrum, primært KrF, med inn i et rødgrønt samarbeid, med utgangspunkt i miljø, utvikling, utviklingssamarbeid, kultur, fordeling og distrikt. «Det er ikke aktuelt å gå i en annen retning enn mot venstre». Ikke alle i hennes parti deler det synet, men heller ikke alle i KrF og Venstre deler de respektive partilederes syn om at det er nødvendig med et  regjeringsskifte og gå til høyre.  

Den tradisjonelle skillelinjen høyre-venstre i norsk politikk har lenge slått krøller på seg, og er en altfor endimensjonal beskrivelse av et partimønster når man legger inn andre spørsmål enn de rent økonomiske. Hva f.eks.med fornyelsesvilje, nye svar på spørsmål der fasiten for 10-20 år siden var annerledes? Her er Ap en konserverende kraft. «Stø styring» - men så var den ikke så solid, likevel. 

I to viktige verdispørsmål – miljø og innvandring-/asylpolitikk – ser jeg ikke nevneverdig forskjell mellom Ap og Frp.

Mitt politiske utgangspunkt har alltid vært å  kombinere personlig frihet med ansvar for fellesskapet og hverandre, med en sterk tro på menneskets skaperevne, kreativitet og ansvarsfølelse. I dag tror jeg dette best kan ivaretas gjennom en borgerlig regjering (med den tilføyelse at det er vanskelig å karakterisere Frp som «borgerlig»). Nye erfaringer kan gi en annerledes situasjon i 2017.

Mye fungerer godt i Norge. Vi er inne i en tid der vi har hatt stor økonomisk vekst i en rekke år, noe som har gitt mange økt livskvalitet. De gode tidene har også gitt et politisk handlingsrom til å rette opp sosial ulikhet og gjøre investeringer for fremtiden. Dessverre har ikke dette handlingsrommet alltid blitt brukt godt nok. Det er derfor på tide å prøve et annet alternativ. Det vil være sunt for Ap med en periode i opposisjon, nye tanker har lettere grobunn da. Med Frp i regjering sammen med Høyre, vil velgerne få et nytt sammenligningsgrunnlag. Kanskje vil KrF og Venstre i 2017 se seg tjent med å skifte side, det kan bli mer naturlig etter en konservativ periode. 

Det er hele tiden nødvendig å forandre synet på virkeligheten, fordi virkeligheten stadig forandres. Altså må man stundom skifte mening for å bevare et standpunkt. Jeg blir nesten matt når jeg registrerer de enormt sterke Ap-LO-reaksjoner på Venstre endringsforslag i arbeidsmiljøloven: Mulig å avtale arbeidstid individuelt, for blant annet å gjøre det lettere å inngå avtale om turnusordninger. Mer fleksible overtidsordninger.  Endre reglene for midlertidig ansettelse og likestille regelverket i kommunal og privat sektor med statlig sektor. Stramme inn maksimal varighet for midlertidige ansettelser fra 4 til 2 år. Lovfeste alle arbeidstakeres rettigheter knyttet til permittering for å myke opp arbeidsmiljøloven.

Jeg tror ikke på noen stor opposisjonsseier neste år, og slett ikke på noe blåblått flertall. I beste fall vinner opposisjonen med KrF/V på vippen. Da har alle fire partier forpliktet seg på at rødgrønt skal få avløsning. I en slik situasjon mener jeg at  en mindretallsregjering av H, KrF og V er best og har størst levedyktighet.  Hvis ikke  kan det ende opp med en H-regjering i mindretall. Og går ikke det, kan en Ap-regjering med samme endringsånd som Stoltenberg I-regjeringen være en interessant løsning.

Jeg følger ikke Åslaug Haga i alle hennes vurderinger, men hun har en viktig utfordring: «Det synes å være behov for tenkning om hvordan sentrumsverdiene best kan ivaretas. Politikkens innhold må være det avgjørende. Partiene bør tore å starte diskusjonen internt, og så får vi se hva som er status om 5-10 år».

Men i øyeblikket er jeg skeptisk til om  det egentlig er et stort nok felles mangfold for et samlet «sentrum»,  jeg skjønner  at Åslaug Haga ser størst sammenfall mellom Sp og KrF. 

(PS.Mest realistisk bør det  være å forlate betegnelsen "sentrum" og snakke om mellompartiene)