“Jeg er en seiler på det sosialliberale hav”, skrev jeg i en blogg for et par år siden. En av reaksjonene var denne: «Hva mener du egentlig med det?”
I min hjemmestrikkede bunad betyr det – til enhver tid og i enhver sammenheng - å finne en rimelig balanse mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger. Å balansere mellom hensynet til enkeltindividets frihet og hensynet til samfunnets svake. Derfor stemmer jeg Venstre.
To av Venstres bystyrekandidater i Stavanger, Hege Eriksen Nordbøe og Tormod Andreassen
Jeg er tilhenger av subsidiaritetsprinsippet, at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.
Dette er fjernt fra ensidig nyliberalisme og blind tillit til markedsøkonomien. Der politiske mål skal oppfylles i tillegg til forretningsmessige, er blanding av statlig eierskap og privat kapital en hensiktsmessig løsning. Dette må ligge bak alle politiske vurderinger og handlinger.
I praksis innebærer disse holdningene at jeg ved stortingsvalg hverken stemmer på personer eller konkrete programposter, men på en ideologi, en holdning. Om det er ledere eller enkeltstandpunkter jeg er misfornøyd med, påvirker ikke dette partivalget - før eventuelt Venstre beveger seg utenfor den sosialliberale vei slik jeg definerer den.
Per Thorbjørnsen, Venstres gruppeleder/& representanter, 9.3 pst) ogg leder av helse og omsorgsutvalget
For noen valg siden brukte Venstre slagordet ”Du er sjefen”. Jeg skjønner tankegangen som ligger bak, men jeg er samtidig redd for at det ble tolket populistisk. Det viktigste må være å ha idealer, og på det grunnlag kjempe for velgeroppslutning. Man skal være på vakt slik at man ikke selger sjelen sin til mediestrateger og informasjonskonsulenter og dermed gjør sin egen politikk til en merkevare lik Coca Cola eller Microsoft. Venstreledelsen bør ikke si som en av lederne under den franske revolusjonen: "Der går mitt folk. Jeg må finne ut hvor de går hen, så jeg kan lede dem." .
Tilbake til balansen: En ting er å følge ledere som marsjerer over tyve skritt foran, men hvis de er tusen skritt foran, ser de dem ikke og følger dem ikke.
I dag mener jeg noen av sosialliberalismens viktigste oppgaver må ta utgangspunkt i dette:
- vi er ikke villige til å betale regningen for vår egen velferd
- vi lever som om Jorden er på opphørssalg
- vi dyrker overtroen om at økonomisk vekst kan løse alle samfunnsproblemer
- rettferdig handel, bistand alene løfter ikke noe land ut av fattigdom
- Vestens grådighet, økonomiske utbytting og overmot har vært med på å skape
grunnlag for hat og terror
- Norges politikk til oljepriser og utvinningstakt plasserer oss på gal side
i spenningen mellom global solidaritet og nasjonal egoisme
- vi må gå til roten av problemene og være mer opptatt av forebyggende innsats, av å gjøre noe med grunnleggende årsaker, enn av symptombehandling
- frihet forutsetter at hvert menneske vernes mot det vi mer og mer ser av
utilbørlig registrering, overvåking og inngripen i privatlivet
- vi må kontinuerlig skape diskusjon om hva som er statens oppgaver og hva som kan overlates til kommuner og den tredje sektor: produksjon av varer og tjenester, gratis eller mot betaling, men utifra en ideell, ikke-profitabel målsetning
I all samfunnsbygging må vi begynne med skolen.
Kanskje kan vi prøve å sette dette spørsmålet på dagsordenen: Hva er verdt å lære i det 21.århundre? Er det å vite hvordan man tar seg frem i dotcom.jungelen, hvordan man finner det man har bruk for eller lyst til å vite?
Kunnskap er noe mer enn informasjon. Kunnskap handler om å kjenne og forstå, vurdere og verdsette, om dyktighet og ferdigheter. Kunnskap er informasjon som er satt inn i en sammenheng og som en derfor skjønner hva betyr og hvordan kan brukes. Slik blir kunnskap en del av en selv.
Nettopp i skummende bølger er det viktig at barna lærer noe mer enn å surfe. Stimuleres til fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å stå imot, skille mellom viktig og uviktig, rett og galt.
Endelig: Sosialliberalismen kan aldri tilfredsstille det som John Kenneth Gailbraith kaller Den tilfredse majoritet. Den som synes å bli mer og mer hensynsløs i sin streben etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn.
fredag 9. september 2011
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar