Nett-ytringer er offentlige

Begrenser regler for ansattes ytringer på Facebook og Twitter den enkeltes ytringsfrihet? Er dette er demokratisk problem? Ja, svarer Jill Walker Rettberg, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. ”Det er faktisk lov å diskutere og kritisere sin arbeidsgiver”, sier hun til bt.no.

Ja, det er lov. Spørsmålet er heller: Er det lurt? Kanskje er det lurere å la øyeblikkets heftige og ubeskyttede reaksjon få et hvile et øyeblikk i ettertanken. Og jo mer man blir sett i offentlighetens flombelysning, jo smartere kan det være på spørre seg selv: Tåler dette trykksvertens lys?

Varaordfører Rita Ormbostad (H) i Aure skrev på Facebook etter i den norske finalen i Melodi Grand Prix: «Gi mæ sama, isbjørna å moskusa! Æ syns d e d vi ska sæll, å itj at vi har åpne asylmottak!!!!». Mwangi kom til Norge som politisk flyktning som fireåring. Rita falt ut i nominasjonsprosessen .

Trine Grung skrev nedsettende om kollega Elin Tvedt. Hun mistet jobben i TVNorge.
Under jordbruksoppgjøret i fjor skrev infosjefen i DnB Nor en blogg med tittelen; ”Jævla bønder”. I dag er han ikke lenger i banken.

En spiller i Start skrev etter en kamp på Facebook: ”Denne tandoridommeren må gni krydderet ut av øynene og finne på noe annet.” Dommeren var av asiatisk opprinnelse og fikk en klar beklagelse fra klubben.

En medarbeider i Kunnskapsdepartementet meldte seg inn i Facebook-gruppen ”Nei til utbytte på offentlige barnehager”, ledet av Ap-politiker Gunn Karin Gjul, Ap, Sør-Trøndelag. Da dette ble oppdaget, forsvant hun raskt fra gruppen.

I pausen på et kveldsskift i desember gikk han inn på Facebook og skrev at han lengtet hjem, «En dag til på dette galehuset», skrev han i statusen sin. Det var nok til at Volvo kvittet seg med ham.

En CNN-redaktør ga uttrykk for sin respekt for en avdød Hizbollah-leder: ”En av Hizbollahs giganter som jeg respekterer dypt.” Reaksjon: Oppsigelse. Hennes troverdighet i posisjonen som ansvarlig for Midt-Østen-dekningen ble kompromittert.

Sykehusansatte la ut uskyldige bilder på Facebook der en pasient kunne gjenkjennes. Ledelsen gjorde det klart det aldri er lov til å publisere bilder på nett uten en skriftlig godkjenning fra pasienten selv.

Lærere ved UiB skrev på Facebook at de led seg gjennom studenters makkverk-arbeid. Leder av studentparlamentet reagerte, og rektor sa at man ikke kan se på Facebook som et lukket medium.

Nei, man kan ikke det. Det offentlige rom er betydelig utvidet gjennom nye medier. Ytringer på nettet er å betrakte som offentlige utspill, fordi folk kan finne dem.
”Bruker du Facebook til å uttrykke negative vurderinger om arbeidsplassen din, blir skaden så mye større på grunn av utbredelsen. Det alvorlige er også at folk stoler mye mer på dem de betrakter som sine «venner». Forskning viser at du stoler fem ganger så mye på venner som på vanlig reklame”, sier William Brochs-Haukedal, professor ved Norges Handelshøyskole.

Mange, særlig unge mennesker i dag skjønner ikke hvilke krav som stilles til dem i arbeidslivet. Da jeg holdt et foredrag om sosiale medier på Stjørdalskonferansen tidligere i år, møtte jeg flere som understreket viktigheten av at ansatte må være opptatt av bedriftens eller institusjonens omdømme. Noen hadde eksempler fra tilfeller der de som ledere måtte ta en samtale med ansatte om sosiale ytringer. .

Det handler om tillit og troverdighet. Folk som ikke har opptrådt etisk korrekt her, kan bli grundig tatt. Syv prosent av alle bedrifter har gitt ansatte sparken etter bruk av sosiale medier. 20 prosent har også refset ansatte for deres bruk av nettsteder som Facebook og Twitter.

Har noen som har mistet jobben på grunn av sosiale medier gått til rettssak? Jeg vet ikke. Resultatet av en eventuell sak er det vanskelig å si noe om. Men det er ikke særlig vanskelig å tenke seg at sterkt negative offentlige ytringer om sjefer eller arbeidsforhold i en del tilfeller ikke vil være særlig karrierefremmende.
Ledere har fortalt at ubeskyttede og stundom ”utagerende ”bilder og ytringer på Facebook har vært diskvalifiserende for jobbsøkere.

I økende grad kommer vi trolig til å se eksempler på at ansattes deltagelse i sosiale medier blir viktig punkt i ansettelseskontrakter. Både private og offentlige virksomheter lager nå egne kjøreregler for at de ansatte ikke skal gå over streken. De synes det kan være greit med noen overordnede. kjøreregler.

Bevisstgjøring er nødvendig, men jeg er ikke tilhenger av detaljerte regler med forsøk på å finne ut hvor streken i så fall ligger. ”Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar”, sa Sigrid Undset.

Kirkemøtet (VIII): Det viktigste

Kirkemøtet 2011 er slutt – en ny gudstjenesteordning og en ny liturgi begynner.

Utfordringen til Den norske kirke øker: Hvordan kan det ha seg at så mange av dem med et trosengasjement, og dessuten en god del andre, ikke lenger finner det verdt å gi seg i vei til gudstjeneste på en vanlig søndag? Hvorfor har det seg slik at mange troende ikke finner noe i gudstjenesten som gjør det verd å besøke den hyppig?

Svarene kan ha noe med folk å gjøre. Det kan også ha med kirken, med gudstjenesten, å gjøre. Vil gudstjenestereformen kunne endre noe?her
Den innebærer en oppmykning, gir langt flere alternativer å velge mellom – og mer makt, ansvar og innflytelse til lokalmenigheten over hvordan man feirer gudstjeneste.

Hovedgudstjenesten skal ikke være for regelstyrt, dette er en reform som vektlegger samarbeid og eierskap.
Samtidig har det vært et ønske om at den økumeniske tendens som lenge har preget gudstjenestelivet i Den norske kirke, skulle videreføres og forsterkes. Liturgiendringene har forsøkt å unngå akademiske uttrykk og fagspråk som bare forstås av de innvidde.
Stedegenhet, involvering og fleksibilitet er nøkkelordene til reformen.

Allerede i 1990 erkjente Kirkemøtet reformbehovet i en hilsen til menighetene hvor gudstjenesten ble betegnet som ”livets fest” og hvor menighetene ble oppmuntret til å fornye gudstjenestelivet.
Men på sentralt plan skjedde det ikke mye. Ungdommen ble utålmodig, og på Ungdommens Kirkemøte i 2003 år ble det gjort et vedtak med henstilling om fornyelse av høymessen.

Litt senere på året hadde Kirkerådet et møte i Hedalen. Vi satt og snakket sammen i minibussen , biskop Finn Wagle, Kirkerådsdirektør Erling Pettersen og undertegnede (Kirkerådets leder), og kom inn på ungdommens henstilling. ”Nå må det handles!” ble en enstemmig konklusjon, og på neste møte i rådet 2003 gjorde vi vedtak om å igangsette en gudstjenestereform .

Utfordringene var mange: Hvordan skulle Den norske kirke imøtekomme de behov for endring som var kommet så sterkt til uttrykk og samtidig ta vare på de verdiene vi bærer med oss, den arv som gjennom tusen år med gudstjeneste i vårt land har ført oss dit hvor vi er i dag?
Hvordan kunne den økumeniske tendens som lenge har preget gudstjenestelivet i Den norske kirke videreføres og forsterkes?
Når alle reformprosesser var over, måtte den lokale menighet kunne kjenne igjen sin egen kirke og sitt eget ”hjertespråk”.

Mange har nok spurt seg de senere årene om kirkens gudstjeneste er blitt for mye preget av en forutsigbarhet og ensidighet i form, innhold og tilretteleggelse som ikke er helt representativ for folket i folkekirken?.
Har vi fått svaret? Vil vi bedre kunne markere en kirke for folket og at Kristus ikke kom for å frelse oss fra livet, men til livet?
.
Å være kirke handler om å identifisere menneskers behov i tiden og i verden. Gudstjenesten må derfor også i større grad tjene menneskets behov for fellesskap og sosial tilhørighet Dette skjer ved en utvikling både av rammer og innhold. Rammer uten innhold blir rigid tildragelse, mens innhold uten adekvate rammer blir en lunefull og forvirrende hendelse.

Gjennom kirken må folk til alle tider få møte Jesus Kristus som en levende Herre og Frelser. Og da er det ikke nok å utarbeide høytidelige og stilfulle ritualer til bruk ved forskjellige anledninger i menneskenes liv. Ikke nok med sterke og gode uttalelser om økologi, miljø, forbruk og rettferd. Da er det ikke nok at kirken er en betydelig sosial samfunnsfaktor fordi den gir mennesker noe meningsfullt å samle seg om, ikke nok at kirken holder liv i bestemte sider ved kultur og åndsliv, ikke en gang nok at kirken stimulerer til religiøs ettertanke og bidrar til å hvelve en himmel over livet.

Det viktigste er en kirke som lever, forkynner og handler slik at mennesker får se Jesus.

De mange Alexandere

I dag ble Alexander Weider Bore båret til dåpen i Paulus kirke i Oslo. Navnet Alexander gir ofte assosiasjoner til én bestemt. Mitt ønske er at barnebarnet må få inspirasjon fra andre Alexandere.

Alexander Rybak - I 2008 var han en omreisende trubadur Sunnmøre, der han tilbød seg å spille på huskonserter mot mat og overnatting.

Har du troen på deg selv, må du stå på, finne utradisjonelle veier.

Alexander Lange Kielland – skrev med vidd, ironi og satire, førte en elegant og skarp penn. Venstre-mann, sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse.

Selvfølgelig er det en fordel å ha bodd både i Stavanger og Molde (amtmann). Men poenget her er å være på vakt overfor urett i samfunnet, en penn kan brukes til å kjempe for det gode.

Alexander Humboldt - hadde store forskningsreiser til Asia, Mellom- og Sør-Amerika. Grunnla den fysiske geografi.

Reis, se og lær.

Alexander Fleming - i 1999 kåret bladet Time Magazine ham til en av de 100 viktigste personene i det 20. århundre for hans oppdagelse av penicillin. Oppdagelsen redder fremdeles millioner av mennesker over hele verden.

Bruk evner og krefter til beste for menneskeheten.

Alexander Graham Bell - bygde på tidligere oppfinnelser, ingen trodde imidlertid at det var mulig å overføre overføre lyd over lange avstander.Bell viste de varf mulig og var skikker på at at «en dag vil enhver bolig og bedrift ha installert telefon». Påstanden ble fort avvist, mange mente at det ville koste altfor mye, og at det ville bli altfor mange kabler og tråder.

”Ikke tro på alle som sier at ”det lar seg ikke gjøre”. Vær nysgjerrig.

Alexander Hamilton - den første og mest innflytelsesrike av USAs finansministre. Opprettet USAs første bank, innførte offentlig kreditt, etablerte børs og råvaremarkeder, la grunnlaget for en sunn amerikansk økonomi.

Mye dreier seg om penger i samfunnet. Stundom altfor mye. Men det er viktig å husholdere godt med de pengene man har, samtidig som man kan tenke med Arne Garborg: "Skalet av alle ting kan ein få for pengar. Men ikkje kjernen, den er ikkje for pengar fal".

Kirkemøtet (VII): Nestekjærlighet i praksis

- Besøke en som er blitt sengeliggende;
- By en ensom nabo inn til kaffe og fellesskap ;
- Tale vel om og forsvare en som er rammet av sladder;
- Stille opp for en som trenger en hjelpende hånd;
- Engasjere seg i saker som fremmer godhet, omsorg, rettferdighet og fred;
- Delta i frivillige organisasjoner og bidra aktivt til at aksjoner kan gjennomføres

Hvem skriver jeg om? Diakonen. Han og hun som bruker det meste av sin tid
i lokalsamfunnet, i møte med mennesker, i samarbeid med offentlige instanser,
humanitære organisasjoner og frivillige medarbeidere.

Diakonen som
* har hovedfokus på omsorgstjenesten, på å være oppsøkende ute blant menneskene og på å invitere inn i fellesskapet
* gir individuell støtte og oppfølging, veiledning og sjelesorg, samfunnsarbeid og solidaritetsaksjoner
* arbeider med forebygging, omsorg og myndiggjøring
* innehar en kirkelig stilling med utadrettet arbeid mot mennesker i sårbare situasjoner, uavhengig av den enkeltes livssyn
Diakonen – ofte et viktig bindeledd mellomkirke og lokalsamfunn.

”Evangeliet skal forkynnes, om nødvendig med ord”, sa Frans av Assissi. Diakonen forkynner med hender og føtter. Kristen nestekjærlighet i praksis.

Det har aldri vært stilt spørsmålstegn ved diakonens plass i kirken, men man har strevd med å komme til rette med tjenestens plassering i stillingsmønsteret. Etter dette Kirkemøtet er dette nå plass. Prest og diakon skal ikke forstås som ulike dimensjoner innenfor den samme tjeneste, men som to ulike tjenester innenfor det kirkelige tjenestefellesskap.

Diakonien er en selvstendig tjeneste som forutsetter vigsling. Det innebærer dermed også liturgiske funksjoner i menighetens gudstjenestefeiring (med bruk av skråstola), og forretting av nattverd ved soknebud. Jeg er enig med ungdomsdelegatene i Kirkemøtet som ba om at denne nattverdtjeneste måtte utvides. ”Det er ikke alltid presten er til stede når for eksempel unge er samlet og gjerne vil ha nattverd”, som Silje Barkved fra Stavanger bispedømme uttrykte det.

Regjeringen har i Soria Moria II sagt at den vil øke tallet på diakonstillinger. Det vil være vel investerte midler. Uansett tro vil man i lokalsamfunnene kunne oppleve denne omsorgstjenesten som nestekjærlighet og inkluderende fellesskap, og også som et mer samfunnsrettede vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.

Den diakonale tjenesten hører til kirkens pulsslag

Kirkemøtet (VI): Historisk for samene

”En historisk dag” var et uttrykk som ble brukt av flere taler – både samisktalende og andre – da Kirkemøtet fredag vedtok strategi- og handlingsplan for samisk kirkeliv. Møtet erkjente at Den norske kirke har et særlig ansvar for samisk kirkeliv og for at samisk kirkeliv kan utvikles i pakt med samisk selvforståelse, samiske tradisjoner, nasjonal lov og internasjonale konvensjoner. Planen skisserer utfordringene og behovene knyttet til samisk kirkeliv på bred front.

Samisk kultur og kirkeliv tilfører kirken nye impulser til forståelse av tro og identitet og av sammenhengen mellom natur og livsanskuelse. Planen tar samisk språk og kultur på alvor, og ser mangfoldet som en rikdom som hører med til Den norske kirkes helhet. Samisk kristendomsforståelse og spiritualitet bidrar med sin åndelige og kulturelle rikdom til å språk og redskap til å møte den åndelige utfordring i vår tid.

Hvor mange samer er det egentlig i Norge? Samene er et urfolk i de nordlige områdene av Norge, Sverige, Finland og Kolahalvøya i Russland. Man antar at det er 50 000- 65 000 samer i Norge. Nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk er de offisielle samiske språkene i Norge. Alle tre står på UNESCO’s liste over truede språk. Lulesamer finnes særlig mellom Kjerringøy og nordlige deler av Fauske i sør og Tysfjord i nord, nordsamer i Finnmark og Nord-Troms, og sørsamer lever spredt over et område som strekker seg omtrent fra polarsirkelen i nord til Hedmark fylke i sør på norsk side. Oslo bli et stadig større samefylke.

I Kirkemøtets vedtak bes det blant annet om
• tiltak for å sikre at samisk ungdom rekrutteres til kirkelig arbeid
• intensivert arbeid med bibeloversettelse, salmer og liturgier, særlig i lulesamisk og sørsamisk område
• prestestilling for betjening av samer i Sør-Norge
• sørsamisk og lulesamisk språkmedarbeiderstilling
• to diakonstillinger i Indre Funnmatrk og lulesamisk område
• flytting av Samisk kirkeråds sekretariat til Tromsø

Planen er meget god, og det er lett å forstå euforien. Men man kommer ikke langt uten friske midler. Kirkemøtet kan vedta gode intensjoner, men realitene er at skal den vedtatte planener det nødvendig med betydelige friske midler. Her må det nok arbeides på tre felter:

a) Grunnloven § 110a slår fast at ”Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv At Den norske kirkes status som statskirke endres, er derfor ikke et argument for at staten ikke lenger har et ansvar for samisk kirkeliv.” Også folkerettslige forpliktelser må innebære at staten i denne saken har økonomiske forpliktelser også etter at nåværende statskirkeordning opphører.

b) Den norske kirkes har særskilte forpliktelse overfor samene som urfolk i kirken, og har derfor et selvstendige ansvar for å prioritere samisk kirkeliv og bidra til at handlingsplanen gjennomføres. En slik prioritering ligger allerede inne i Kirkerådets budsjettforslag.

c) Sametinget tilføres betydelige midler til samesamfunnet, i år ca. 480 millioner. Kirkelivet er en viktig del av samisk hverdag, og Sametinget bør derfor se et økonomisk ansvar i denne saken.

De kulturelle og åndelige overgrep det samiske folk opplevde gjennom fornorskingspolitikken skapte dype sår. Mange klarer fremdeles ikke å være stolte over egen bakgrunn. Dette har for mange samer, også ikke minst de unge, skapt en avstand til kirken, fordi kirken var bidragsyter i den vanskelige historien som ligger bak. I dag gir dette utslag i manglende rekruttering til kirkelig utdannelse og kirkelig tjeneste.

Et viktig grunnlag for forsoning ble lagt da Kirkemøtet i 1997 kom med en offentlig beklagelse av de overgrep som kirken stod for gjennom fornorskingshistorien. Jeg håper at det vedtaket Kirkemøtet nå gjør, vil oppleves som ytterligere et bidrag til å gjøre gammel urett god.

Kirkemøtet (V): Fast i det sentrale - frihet i det perifere

Vi var seks venner som spaserte på 5th Avenue i New York. Vi passerte den prektige St.Patrick-katedralen, gikk inn, oppdaget at det var messe, satte oss ned og fulgte messens gang.
Så kom nattverden. Jeg vet jo at katolsk og luthersk nattverdssyn og -praksis er ulik. Men jeg har jo mange ganger gått til nattverd i katolsk sammenheng, og jeg har opplevd katolikker gå til nattverd i en luthersk kirke. Denne gang spurte presten, trolig fordi jeg rakk hånden frem for å få brødet: ”Are you a catholic?”
Jeg ville gjerne ha nattverd, men jeg synes ikke stedet og saken innbød til noen løgn, så jeg svarte som sant var: ”I am a lutheran”. Da forklarte han vennlig, men bestemt at det kunne ikke bli nattverd på meg.

For noen år siden var jeg med på et europeisk kirkemøte i Trondheim. I Nidarosdomen åpnet den armenske kirke sitt nattverdbord til stor glede og forundring for alle andre. Litt senere inviterer de ortodokse alle til å delta i sin messe - uten samme åpenhet ved nattverdbordet. Reaksjonene var sterke sterke fra vanlige kirkegjengere: ”Er vi ikke kommet lenger? Er vi utestengt fra nattverdbordet i vår egen kirke?”Dessverre. Vi er ikke kommet lenger, men det viser også hvor utålelig denne splittelsen blant verdens kirkesamfunn er.

I Norge er vi lutheranere, og det sentrale tema på Kirkemøtets tredje dag var ”Kirke nå, evangelisk-luthersk kirke i en økumenisk kontekst”. Sentralt sto et foredrag av professor Harald Hegstad. Med adresse både utad og internt i Den norske kirke advarte han sterkt mot å gjøre det sentrale i evangeliets krav for stort:

”I Confessio Augustana heter det at det er ”nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.” Samtidig avviser man behovet for ”ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker”. Ifølge Augustana er det i spørsmålet om kirkens enhet et sentrum som er nødvendig og uoppgivelig, samtidig som man kan og bør vise stor romslighet i mer perifere spørsmål.

Dette sentrum er altså bestemt som ”evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene”. I forståelsen av evangeliet ligger det sentrale i luthersk teologi, og her ligger også lutherdommens viktigste økumeniske bidrag: Å insistere på evangeliet som det sentrale og umistelige i kirkens liv.

Evangeliet er altså et budskap om at det Gud har gjort i og med Jesu død og oppstandelse (”for Kristi skyld”) fører til frelse for mennesker som tror. Frelse innebærer i denne sammenheng at syndene blir tilgitt og at Gud regner en som rettferdig. Rettferdiggjørelsen skjer på denne måten av nåde, gratis, ikke ved menneskets egne gjerninger og fortjenester”.

Det Hegstad her sier har Kirkefader Augustin i en sentens uttrykt slik: Vi skal vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt. Det er et motto jeg har sitert mange, mange ganger, fordi jeg synes det uttrykker en forbilledlig kirkelig holdning. Både på hjemlig kirkemakt og i det store verdensperspektiv.

Hegstad: "Hvem denne Kristus er, og hva han har gjort, er det Bibelen som kan fortelle oss. Evangeliets kirke er derfor en kirke som har Skriften som den avgjørende norm for sin lære og sitt liv."

Og her møter vi det dilemma som kirken vil møte til alle tider: Hvem definerer hva som er Skriftens norm? Problemet dukker opp ikke minst når begrepet sentrum blir utvidet, når det skal inkludere bud nr. 11, 12 , 13 osv, geografisk og tidsbestemte regler og avgrensninger.

Sammen med mennesker over hele verden bekjenner vi troen på den treenige Gud. Dette bør ikke bety at vi er enige om alt, eller at vi oppgir alle forskjelligheter i trosuttrykk eller i måten vi tenker om Gud på. Det er den Gud vi sammen bekjenner, og ikke den bekjennelse vi sammen uttrykker, som er årsaken til vår enhet.

Til alle tider og i alle sammenhenger har det vært spurt: Hvor mye forskjell og ulikhet kan det fellesskapet tåle? Men det avgjørende må aldri være hva vi liker eller kan tåle av uenighet, men om uenigheten gjør at vi må oppgi troen på en felles Gud.

Hegstad: "Teologisk er det altså slik at selv om det finnes mange kirkesamfunn i verden, så er det egentlig bare én kirke, fordi det bare finnes ett evangelium. Det er ikke slik at det er den lutherske kirke som er den eneste sanne kirke, eller at Gud skulle ha mange kirker i verden. For hvis kirken er Jesu legeme, er det også bare én kirke som kommer til uttrykk i alle menigheter og kirkesamfunn som deler det samme evangelium og troen på den samme Jesus Kristus. Nettopp fordi vi er ett, er det også så viktig å arbeide for at denne enhet blir virkeliggjort og synlig. Fra en luthersk synsvinkel må arbeid for kirkens enhet først og fremst dreie seg om forståelsen av evangeliet. Hvis vi bare kan anerkjenne hverandres forståelse av evangeliet, kan vi også anerkjenne hverandre som del av den samme kirke".

I de senere årene har Den norske kirke inngått viktige avtaler med den reformerte kirke (et protestantisk trossamfunn som er utgått av Zwinglis og Calvins virke i reformasjonen på 1500-tallet, den har mye til felles med lutherdommen), med den anglikanske eller episkopale kirke (protestantiske, men har samtidig sterke trekk fra katolisismen) og med Metodistkirken i Norge (lavkirkelig bevegelse som brøt ut fra den anglikanske kirke på 1700-tallet).

I samtaler med katolikkene har det dessverre ikke vært mulig å komme så langt at man kan ha felles nattverdfeiring. Hegstad sa om dette:
"Mens enighet om det sentrale i evangeliet i et luthersk perspektiv skulle være nok for full enhet, mener man fra katolsk side at det også er andre spørsmål som må avklares først, ikke minst embetsspørsmålet.
Dette viser en vanskelig problemstilling i økumenisk arbeid: Det er ikke bare at man er uenig, men man er også uenig om hva man må bli enig om".

Hegstad var inne på et mer og mer aktuelt tema da han snakket om utfordringen til Den norske kirke om ikke å bli en etnisk stammekirke. ”Vår evne til i vårt eget kirkelige fellesskap å romme mer av det flerkulturelle uttrykk som kristendommen etter hvert har fått i Norge er etter min mening en test på om det er evangeliet eller de ytre kulturelle former som er det avgjørende”.

I møte med vårt lutherske verdensfellesskap, blir det tydelig at vi ikke kan være en kirke som fremtrer som et etnisk stammefellesskap. Og da kommer automatisk spørsmålet: Hvordan møter vi våre nyere landsmenn som har samme behov som nordmenn i utlandet for å få evangeliet på sitt eget morsmål? Hvor er Den norske kirkes arbeid på engelsk og spansk og urdu for å komme mennesker med disse morsmål i møte med evangeliet midt i våre nabolag?

Norge har i mange år vært et land med stor eksport av misjonærer og med et levende misjonsengasjement her hjemme. Hvor er nytenkningen og viljen til å møte mennesker i våre nabolag på samme måte som vi har møtt dem verden over gjennom ytremisjon?

I økumenikken deler vi en felles visjon om å være kirke i verden. I de møtene jeg har hatt mer kirkeliv i utlandet forteller meg viktigheten og nytten av å møte hverandre for å arbeide med vår teologi og de diakonale utfordringer i en praktisk kirkelig hverdag.

Det kan være smertelig, men jeg blir mer og mener overbevist om at vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag er dynamisk, misjonerende, frimodig og sterk på en måte langt overgår det den tradisjonelle kristenheten opplever.

Gjennom internasjonalt arbeid har Den norske kirke fått impulser fra kirker verden over. Vi deltar i Det lutherske verdensforbund, Kirkenes verdensråd og Konferansen av europeiske kirker. Disse organisasjonene gir de nye kirkene en mulighet til en møteplass der alle er likeverdige uten at noen blir mottakere og andre givere. Herfra tar vi hjem impulser til vårt eget kirkeliv. Om det helt sentrale i dette er som Hegstad sier:

Evangeliet må være utgangspunkt for vårt gudstjenesteliv, vår trosopplæring, vår diakoni, vår kultursatsing, vår menighetsutvikling, men også for vårt arbeid med kirkelig organisasjon og strukturer. Først hvis vi er oss dette bevisst, har vi noe å bidra med i det økumeniske fellesskapet.

Møte med de globale kulturene er spennende og åpnende. Det skal ikke få oss til å skamme oss over verken vår egen kultur eller den kristne tradisjonen vi står i, men gjøre oss nysgjerrige på det nye som kan oppstå når nye tider og nye mennesker møter evangeliet. Den kristne tradisjon ville vært ufattelig mye fattigere uten afrikansk sangfornyelse, latin-amerikansk politisk tenkning, østlig refleksjon over inkarnasjonen og tilbedelsen av dette mysterium. Det som har oppstått i Afrika, var noe som aldri ville kommet fra Europas kirker, men som ofte kan bringe frem glemte sider i den orientalske kulturen som bibelens tekster sprang ut av.

En viktig import fra den verdensvide kirke ble demonstrert da kirkemøtet sang ”Håpstango” - en salme i et annerledes musikkuttrykk, og samtidig med et helt sentralt kristens budskap.

Og så lar jeg Harald Hegstad summere opp: ”For å møte andre kristne med respekt og åpenhet, på vei mot større synlig enhet, er det nødvendig å vite hvem vi selv er og hvor vi kommer fra. Og det er nødvendig å vite hvilket evangelium vi forkynner. Derfor er det temaet som vi diskuterer på dette Kirkemøtet så viktig”

Også denne dagen var det vært hektisk møtevirksomhet i komiteene.

Kirkemøtet (IV): Ny ordning - samme kirke

Forholdet mellom kirke og stat skal endres fra 1.januar 2014. Sannsynligvis.Jeg tar en liten reservasjon, fordi jeg ikke er overbevist om at alle politikere - særlig i Senterpartiet og Ap - er fullt så giret på løsrivelse som kirkens egne organer.
Både da jeg hørte statsråd Rigmor Aasrud hilse Kirkemøtet og da jeg så departementets høringsnotat om stat/kirkeforliket fikk jeg – riktignok en liten – fornemmelse av at siste ord ennå kanskje ikke er sagt.

Høringsnotatet er i enkelte formuleringer vagere enn det konkrete politiske forliket, og mon ikke det er Sp som har ivret mest i den retning. Statsråd Aasrud – som i praksis har vist stor interesse for kirkens ve og vel, og på en helt annen måte enn kirkeminister Trond Giske har engasjert seg i kirkens hverdagsliv – understreket overfor Kirkemøtet at kirkevalget til høsten blir viktig. Og: ”Så håper vi at evalueringa av demokratireformen blir slik at den legger grunnlaget for at Stortinget kan treffe sine historiske grunnlovsvedtak neste vår”.

Jeg tror ikke deltagelsen ved kirkevalget i høst blir så stor som for to år siden. Da var det på mange måter et mobiliseringsvalg i forbindelse med homofile og ekteskapslovgivning. Jeg blir ikke forundret om valgdeltakelsen synker under 10 pst, og jeg blir heller ikke forundret om enkelte politikere i så fall vil bruke dette som argument for å holde kirken i strammere bånd enn det stat/kirkeforliket legger opp til.

Men forhåpentlig tar jeg feil. Og la meg ta alt i beste mening: Det er viktig når det fra Ap-hold også er påpekt at ekte demokrati handler om mer enn frie valg og valgdeltagelse. For eksempel intern demokratisjekk og oppbygging av nye organisasjonsrutiner.

Statsråden Rigmor Aasrud er glad i folkekirken. Hennes tilnærming til videre forvaltningsreformer ”er at vi skal holde oss i bevegelse. Grunnlovsendringene er en stasjon på veien, men vi skal ikke stoppe opp.” Og hun har et åpenbart poeng når hun sier at ”for folk flest i kirka vår, er det mye viktigere å få svar på hva det vil si for kirka å være kjærlighetens ansikt i dagens verden. Jeg håper at dere også vil makte å kommunisere svar på dette viktige spørsmålet om kirkas relevans i folks liv.”

Litt av den samme problemstillingen berørete Lars E. Kielland fra Hamar da han ba pent: ”Kutt ikke ut ”Julekveldsvisa” og ”Kjære Gud jeg har det godt” i den nye salmeboken. Å formidle evangeliet er jo blant annet å fortelle hva som skjedde da Gud ble menneske. Det ble bygd ei bru mellom himmel og jord. Derfor er ”Julekveldsvisa” en salme”.

Jeg tror at viktigere for kirkens fremtid enn selve kirkeordningen vil være arbeidet med trosopplæringsreformen, den enkelte kristnes hverdagsholdninger i møte med andre, og refleksjonen hos enkeltmennesker: Er kirken i nærheten av min hverdag?

Per Arne Dahl har formulert kirkens oppgave godt:
”Kirken skal være det stedet der det er nåde nok i en nådeløs kultur.
Kirken skal være stedet der sannheten overvinner løgnen og overvintrer der falskhet og egoisme er sterke parhester.
Kirken skal være det stedet der kjærligheten seirer når den lider, der håpet aldri dør og der det er fellesskap for ensomme.
Kirken skal være stedet der Guds bolig og folkets hus møtes tikl forpliktende samliv, Gud til ære og mennesker til gagn”.

Alt det som til nå har skjedd av utredninger og kommentarer fra ledende organer i Den norske kirke går ut på at det vanlige kirkemedlem ikke vil merke noe til endringene i forholdet kirke-stat. ”Ny ordning – samme kirke”.

Men uansett dette er det nødvendig med et grundig arbeid før båndene til staten løsnes. Prosessen har til nå vært rolig, men det vil komme større debatt når man konkret skal vedta den nye organiseringen.

Prost Trond Bakkevig står sentralt i arbeidet med å bygge fremtidens kirkeordning. Han holdt i dag et foredrag om en arbeidsgruppes foreløpige syn de mer praktiske endringer som må til. Utgangspunktet er dette:
• Én arbeidsgiver
• Én økonomi
• Én samlet ledelse

Man ønsker alt som at den kirkelig virksomhet skal være en, ikke to som i dag. Sognet, ved menighetsrådet, må være den grunnleggende enhet i kirken.

Det er to mulige hovedløsninger i forhold til en slik utfordring:
1.Bygge opp bispedømmenivået som et forvaltningsnivå med virksomhetsansvar, arbeidsgiveransvar og overordnet lederansvar.
2. Et justert prostinivå er bedre egnet til å ivareta virksomhetsansvaret for i praksis mellom 40 og 150 ansatte. Et prostiråd kan ivareta fellesrådenes nåværende oppgaver ,og samordne bruken av økonomiske ressurser fra statlig og kommunalt nivå. Kan det helt eller delvis overta arbeidsgiveransvar fra bispedømmerådene?
Tilsettinger bør skje i et nært samspill mellom menighetsråd, prostiråd og biskop/bispedømmeråd.

Her vil det nok være klare meningsforskjeller. Enkelte talere mente arbeidsgruppen har forelsket seg vel mye i prosti-modellen og at det må arbeides mer med bispedømme-modellen. Slik det geografiske kirke-Norge ser ut vil det nok måtte være slik at kirkeordningen har normalvarianter, samtidig som det kan åpnes for fleksible og lokalt tilpassede varianter.

Det er mange vanskelige spørsmål som må løses. For eksempel vil kirken få større myndighet, men skal blir etter opplegget ikke et selvstendig rettssubjekt. Derfor vil det kunne bli uklare og uholdbare situasjoner i forholdet mellom prestenes andettelsesforhold og biskopenes lære- og tilsynsansvar.

Kirkerådsdirektør Jens Petter Johnsen la i dag frem en del tall fra virksomheten i Den norske kirke. Noen tall ( 2009 - 2010

Utmeldinger 10.792 - 6.547
Døpte 41.920 - 40.545
Konfirmerte: 41.885 - 41.775
Vigsler 10.009 - 9.513
Gravferder 38.290 - 37.803
Gudstjenestedeltagere 6.232.000 - 6.077.000
Nattverdgjester 1.114.470 - 1.141.903
Konserter/kulturarr. 10 970 - 11 616
Deltakere konserter 1 190 345 - 1 266 741
Kirkeofringer 260 mill - 299 mill
Givertjeneste 49 mill - 57 mill

• Andelen av befolkningen som er medlem av Dnk har sunket år for år, fra ca 90 % i 1990 til 78 % i dag. Endringer handler om et samfunn i endring med stort innslag av nye nordmenn, innvandrere med annen tro
• Det fødes ca 61.000 hvert år, men kun vel 40.500 blir døpt. Dåpsfølgene som følger barn til dåp blir stadig større
• Konfirmasjon i regi av Human-etisk forbund hadde sitt høydepunkt i 2005 med nær 11 000 konfirmanter, men hadde i fjor knapt 9 900
• I snitt er det 98 mennesker til stede på hver søndags- eller helligdagsgudstjeneste. For ti år siden var tallet 102
• Seks av ti menigheter har økning i gudstjenestedeltakelse
• Faste kirkegjengerne går noe sjeldnere enn før, mens de
• som går av og til, går oftere.
• Den kirkelige konsertvirksomheten overstiger Rikskonsertenes antall.
• I dag er det 25 % kvinnelige prester – for ti år siden var andelen 15 %.
• Det er et flertall av kvinner på de teologiske studiene.
• Nær 40 % av prestene over 55 år
• 3000 tiltak i menighetene som mottok trosopplæringsmidler. Nesten hundre tusen barn og unge, og over 14.500 frivillige medarbeidere deltok
• 627 menigheter gjennomførte Tårnagentsamlinger og anslagsvis 10.000 8-åringer var agenter som løste mysterier og feiret gudstjeneste i sin lokale kirke
• vel halvparten av de inviterte deltok i trosopplæringstiltak i 2010.

Dette er tall som både er faretruende, utfordrende og innimellom gledelige.

Og så går Kirkemøtet inn i sin 3.dag – nå er komiteene i gang med ulike saker som etter grundig behandling legges frem til drøfting og vedtak i plenum. Det er ingen latmannsjobb å være på Kirkemøte. Dagen i dag og begynte med andakt 08.00 og endte med kveldsbønn 21.30. Slik blir det også torsdag, fredag og lørdag.

Kirkemøtet (III): Nær livet

Svein Arne Lindø har som øverste legmannsleder i Den norske kirke hatt sin første tale til Kirkemøtet. Han kom meget godt fra debuten. Klar og prinsipiell, men også personlig og nær.

En av hans mest klangfulle akkorder handlet om det levde livet, det personlige og intime, og det som leves i relasjon til andre.”På arbeidsplassen, i skolen, i hjemmet, og i menigheten. Vår visjon er formulert slik: Nær livet. Jeg liker formuleringen fordi den uttrykker at jeg som kristen lever mitt liv i nær relasjon til mange andres liv. I relasjon til lokalsamfunnet, og til storsamfunnet. Derfor vedgår andres liv mitt eget, derfor vedgår våre myndigheters beslutninger meg, derfor vil jeg gjøre min stemme gjeldende når politiske beslutninger tas. Ikke minst om religionspolitiske spørsmål. Om menneskeverd og rettferdighet. Fordi det handler om mitt,- og andres liv”.

Sammenligner jeg dagens kirke-Norge med mine opplevelser på 50- og 60-tallet kan jeg si med frimodighet: Kirken er mer til stede der folk er. Forkynner evangeliet oftere uten en lovisk klang i stemmen. Styrker livsmotet og bidrar til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.

Mange ting endrer seg – eller kommer til å endre seg – i Den norske kirke fremover. Men vi må være på vakt slik at det ikke utvikles byråkratisering, formalisering og papirflytting. Vi kan ikke gjøre som den russisk-ortodokse kirke gjorde i 1917, da den låste seg inne og drøftet liturgiske spørsmål mens en ”væpna” revolusjon foregikk i gatene. Men vi skal heller ikkela tilfeldige politiske hendelser bringe oss ut av fatning, slik at vi mister perspektiv. Vi må kunne ha flere tanker i hodet på en gang.

Jeg tror det trengs et teologisk arbeid med tanke på kirkens eget oppdrag, trengs tettere kontakt mellom biskoper, Kirkeråd og utdanningsinstitusjoner, trengs samtale med sikte på å skjelne mellom det som er livsviktig for kirken – og det som bare er viktig. Mellom det nødvendige og det ene nødvendige. Både de som liker å snakke om den åpne folkekirken, og de som snakker om Guds klare ord, trenger å fornye retorikken sin

Lindø understreket at ”vi må leve så nært livet slik det leves i nabolaget, at våre ord blir relevante og forståelige inn i det livet som leves utenfor kirkemurene. Når vi taler sant og relevant om livet blir den religiøse dimensjonen en viktig og troverdig del av helheten”.

Dette er viktig. De holdninger og samværsformer som preger hverdagskirken, er langt viktigere enn hvilken kirkeordning vi har. Også trosopplæringsprosjektet er viktigere enn kirkeordning, viktigere enn det vi er uenige om. I den sammenheng må vbi bli enda mer opptatt av det som samler enn det som skiller, enda mer opptatt av det vi er for enn det vi er imot. Uansett organisering må Den norske kirkes medlemmer kjenne seg hjemme i en åpen og raus folkekirke.

Åpenhet må handle om høyde under taket, mulighet for å komme som du er, uten å møte kravet om å bli som oss i alle ting, nysgjerrighet og en vilje til en åpen dialog uten at fasiten foreligger før vi har brukt tid til å lytte til hverandre med et åpent sinn.

Den norske kirke står overfor krevende debatter de nærmeste årene. Både når det gjelder organisering, samlivsetiske spørsmål og en rekke andre saker. For Svein Arne Lindø var det viktig å understreke at det er i kirkens egne organer disse debattene skal gå. ”De som ønsker å ha innflytelse i Den norske kirke, må engasjere seg i nettopp kirken. De må delta der beslutninger tas, de må bruke sin stemmeseddel ved valg og aller helst stille til valg. Det er kirken selv, og dens demokratiske valgte organer, som skal streve med de vanskelige spørsmålene, fram til avklaringer som forhåpentligvis bevarer enheten i kirken vår.”

Jeg er enig med Lindø i at når makten bygges ned vil Den norske kirke bli bedre i stand til å virkeliggjøre sin visjon om å være en tjenende kirke på en troverdig måte. Han sa at ”kirken vil framstå mer frimodig som bekjennende og misjonerende om den ikke lenger bestyres av staten. Og jeg tror den åpne folkekirken blir vitalisert av at folk inviteres til å delta og ta ansvar for kirken sin”.

Midt i all utredning, tankevirksomhet og diskusjon må vi gjøre som Jesus selv: Vi må alltid søke til den lidende, utstøtte – og alltid søke inn i stillheten. Det er i nestekjærligheten og stillheten kirken lever.

Kirkemøtet (II): Kirken og samene

Kirkemøtets fokus på samisk kirkeliv og samisk kultur på dette Kirkemøtet er en fin synliggjøring av at vi er to opprinnelige folk i Norge, sa Sametingets president Egil Olli da Kirkemøtet i Tønsberg åpnet tirsdag.

Også gudstjenesten før den offisielle starten på et møte som er øverste beslutningsmyndighet i Den norske kirke var preget av samisk kirkeliv. For første gang i Norge var det en gudstjeneste med liturgi fra både nord- og sørsamisk og lulesamisk. Og under selve åpningen sto den samiske artisten Ann-Mari Andersen fra Kautokeino, stod for musikalsk innramming. I dagene fremover skal møtet ta stilling til en ambisiøs strategiplan for samisk kirkeliv.

-Kirke- og trosliv har hatt en sentral plass hos mange samer, som også hos meg, sa Egil Olli. Han minte om at det samiske folket historisk ikke alltid har vært invitert som hele mennesker inn i Den norske kirke. -Fremdeles er det eksempler på at enkelte utrykk for samisk kultur og åndelighet kan oppleves som problematisk og vanskelig i kirkelige sammenhenger. Men den offisielle holdningen til samisk kultur, samiske verdier og samisk åndelighet i kirken er endret, og samisk kirkeliv sees ikke lenger på som fremmed, sa Olli i sin hilsen.

Samisk trosopplæring er gitt større rom og utviklingsmuligheter i Den norske kirke. Jeg skal være med i den komitéen som skal behandle denne saken, og det er åpenbart at Trosopplæringsreformen gir en unik mulighet til å fremme en trosopplæring som reflekterer og ivaretar den samiske kristne arv. Som et supplement til den generelle trosopplæringsplanen skal det nå komme en egen plan for samisk trosopplæring. Den skal brukes i menigheter hvor det er samiske barn og unge, dette for å sikre at det samiske perspektivet ivaretas. Målet er en trosopplæring der den samiske stemmen høres, og blir en naturlig del av Den norske kirke. Den må fungere identitetsstyrkende, barn og unge må få en opplevelse av at deres samiske bakgrunn er verdifull.

Den norske kirkes holdninger til samer og samiske forhold har utviklet seg positivt de siste to tiårene. Samenes historie overfor kirken er like gammel som nordmenns historie er, men den er ikke likedan, særlig hvis vi tar inn over oss det som skjedde når den unge nasjonen Norge skulle bygge opp sitt selvbilde etter 1814. Da gjaldt det å etablere felles bevissthet om norskhet og stolthet, samtidig som vi lys av den såkalte sosialdarwinismen erklærte samene som mindreverdige fordi de ikke hadde skrevet en egen historie og fordi samisk ble ansett som uegnet til å snakke om åndelige forhold.

Selv om vi lever i et av de samfunn der urfolks posisjon nå er erkjent og bekreftet, gjenstår det mye før vi har nådd reell likestilling. Sporene fra fornorskningsperioden, som tok slutt for ca 40 år siden, finnes fortsatt. Forsoningsprosjektet i lulesamisk område i Nord-Salten viser dette tydelig.

Mindreverdighetsfølelse og skam finnes hos samene, men også nordmenn bærer spor. Av og til dukker det opp holdninger som vi gjerne så ikke fantes. Samtidig er mange enkeltmennesker klar over at de har handlet skammelig i ord eller gjerning, og leter etter en anledning til å få legge det fra seg. I de fire årene jeg var kirkerådsleder logv hadde med samisk kirkeliv å ghjøre, fikk jeg flere ganger formidlet den sorgen som finnes hos det samiske folket over det man var utsatt for i fornorskningen, og de sår mange bærer på – i ulike former. Fornorskningspolitikken har gjort rekrutteringssituasjonen til en ekstra belastende dimensjon i samisk kirkeliv.

Kirkemøtet agerte klart politisk da vi i 2003 sluttet helhjertet og enstemmig opp om det som ble en skarp uttalelse til det som da var Regjeringens forslag om Finnmarksloven og som manglet vesentlige menneskerettighets- og urfolksperspektiver. Jeg vet at Kirkemøtets vedtak ble lagt vekt på og bidro sterkt til at resultatet senere ble bra i Stortingets behandling. Kirkemøtets behandling vakte også internasjonal oppsikt. Mange urfolk i verden fattet nytt håp om rettferdighet på grunn av den saken.

Det er viktig at hele Den norske kirke bevisstgjøres på hva det innebærer å være urfolk og minoritet i kirken og samfunnet.

Kirkemøtet (I): Mest indrekirkelig

Årets Kirkemøte inneholder ingen saker som den brede allmennhet vil føle angår dem. Nye liturgier er viktige, men det vekker ingen interesse utover de spesielt interesserte om det skal hete ”Han som bar verdens synder” eller om ”Han som bærer verdens synder”.

Gudstjenestereformen – noen mener at den ikke er bred nok og ikke godt nok ivaretar de ulike ”tilbud”som kirken bør ha – skal behandles igjen på bakgrunn av Kirkemøtet i november. En del endringer som ble foreslått, er gjennomgått av administrasjonen på nytt. Dessuten ble det lagt opp til omkamp på noen punkter der forslagsstillerne fikk til dels klare flertall mot seg. Mon ikke det har betydd misbruk av administrasjonens tid.

Spørsmålet om ny kirkelov, om et gradvis skille mellom kirke og stat, er naturligvis meget viktig. Enn så lange har det vært en fredfull prosess, ikke minst fordi flere av de endringer som er antydet, i sin karakter vil være midlertidige og først kan utformes endelig når kirken får en mer selvstendig stilling etter 2013. Faren er her at overgangsordningene kan bli langvarige. Selv synes jeg departementsnotatet er for lite endringsorientert, man bør foreta de endringer som tross alt er mulige innenfor kirkeforlikets formuleringer.

På sikt ser jeg kanskje de største uenighetspunkter knyttet til graden av selvstendighet, valgordninger og ansettelsesprosesser. Innenfor kirkeforlikets formuleringer kunne man gått sterkere inn for å tilrettelegge for en mer selvstendig kirke, samt mer likebehandling med andre tros- og livssynssamfunn.

Jeg er spent på om hvor sterkt enkelte partier – særlig Ap og Sp – vil vurdere det kravet som ble fremsatt i kirkeforliket om et utvidet kirkelig demokrati. Jeg tror nok at deltagelsen i de kirkelige valg til høstene vil bli mindre enn for to år siden, fordi homofili/ekteskapslov ikke har det samme fokus i offentligheten i dag. De som gjerne vil beholde statskirken, kan i så fall komme til å bruke det mot reformene.

Det som skjer på dette Kirkemøtet, er at man drøfter Kirkerådets synspunkter på det høringsnotatet departementet har lagt frem og som kirken må ha gitt svar på innen 1.mai. Departementet skisserer opp disse hovedpunktene til(midlertidig) reform:

• Kongens særskilte myndighet i kirkesaker avvikles
• Religiøs virksomhet vil ikke lenger være en del av statens ansvarsområde
• Staten skal understøtte trossamfunnet Den norske kirke ”som Saadan” og andre tros- og livssynssamfunn på lik linje (men dette prinsipielle synspunktet må ”modifiseres eller nyanseres”)
• Kirkeforliket og de foreslåtte endringene i Grunnloven tydeliggjør uansett Den norske kirke som trossamfunn, og det legger et grunnlag for ytterligere utvikling av kirkens selvstendighet
• Myndigheten til å fastsette tjenesteordninger for presteskapet foreslås overført til Kirkemøtet allerede innenfor kirkeforlikets ramme, i alle fall for de elementer i tjenesteordningen som definerer preste-, proste- og bispetjenestens innhold

Uansett hvordan selvstendiggjøringen blir, er det full enighet innen Den norske kirke om at den må være gjenkjennelig, må fortsatt være en landsdekkende bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.

Avviklingen av statskirken kommer altså til å skje gradvis, og enkelte endringer som er foreslått i denne omgang vil nok være midlertidig frem til 2013. Det er for eksempel bred enighet om at Den norske kirke må etableres som eget rettssubjekt. Arbeidsgiveransvaret for prestetjenesten må overdras til kirken, og de sentrale og regionale kirkelige forvaltningsorganer da ikke lenger bør være statlige forvaltningsorganer.

Kirkerådet (Den norske kirkes ”regjering”) legger frem for Kirkemøtet (kirkens ”storting”) et forslag til høringsuttalelse. Av denne fremgår at myndigheten til å tilsette
- biskoper foreslås lagt til Kirkerådet.
- proster foreslås lagt til bispedømmerådet ut fra prostetjenestens tilknytning til biskopen og bispedømmet
- menighetsprester foreslås hjemlet direkte i kirkeloven, ikke overdratt fra Kongen på delegasjon.

Kirkerådet som organ med tilsettings- og disiplinærmyndighet på sentralkirkelig nivå bør får myndighet til å fremme saker for lærenemnda i visse tilfeller. Og forrangen må bortfalle for Den norske kirkes medlemmer i spørsmål om barns tilhørighet til trossamfunn.

Utfordring både på kort og lang sikt: Å etablere ordninger, styringssystemer og samhandlingskultur som ivaretar og fremmer den bredde og åpenhet som bør prege folkekirken framover.
Og så skal Kirkemøtet 2011 begynne.

Trond Birkedal tilbake?

Hva nå, Trond Birkedal?
Han "gruer seg til å møte folkets blikk ….men gleder seg til å begynne sitt nye liv”. Rogalands Avis har intervjuet ordførerkandidaten, den fremgangsrike politikeren som så brått opplevde det som enkelte andre høyprofilerte mennesker har opplevd tidligere. Den ene dagen på Capitol, den neste strandet nokså alene på den tarpeiske klippe. Den ene dagen på Rådhuset, den neste i kretsfengslet på Åna.

Han har innrømmet i skjul å ha filmet seks personer i situasjoner der kameraet ikke har noe å gjøre. Straffen for dette må han selvfølgelig ta. Men de påstander som er fremsatt utover det, er det rettens oppgave å ta stilling til. Ikke medias, ikke folkemeningens.

Trond Birkedal “trenger noen måneder til å tenke gjennom livet”. Det er forståelig, like lett er det å skjønne at han “skulle ønske saken var ferdig i morgen”. Men rettens kvern maler like langsom for ham som for andre. Uansett vil det ikke ta så lang tid som med Hans Nielsen Hauge. Da han ble dømt i 1813, hadde han sittet arrestert i 7 år allerede - og etter anke endte det med en bot på 1000 riksdaler til fattigkassen i Christiania

Uten noen sammenligning i sak, har Birkedal kanskje opplevd de siste ukene slik biskop Ernst Båsland har sagt det: ”I praksis er det slik at sakene først stilles i medienes gapestokk før de havner i rettssalen. Medienes gapestokk er en rettssak uten dommer. En arena det er umulig å ha kontroll over, og følgelig full av rykter og lekkasjer. Ofte er saken så gjennomdrøftete at det blir et antiklimaks og langt gjesp når saken kommer til rettsapparatet”.

I flere tiår har mediene i ettertid av saker med stort “trøkk”, hatt tilløp til selvransakelse, ellere rettere: tilløp uten hopp. Det vil nok også skjer her, avbikt av betydning vil vi ikke oppleve. Et av problemene er dessuten at ingen heldigvis - kan redigere det samlede mediekjør, der antall mikrofoner, kameraet og notatblokker bare øker og øker, og der konkurransen om å være først nok kan føre til at etiske overveielser kan forsvinne i kampen mot en deadline som løper kontinuerlig.

Det er ikke vanskelig å slutte seg til redaktøren av journalistenes eget fagblad, Helge Øgrim, når han skriver: ”Det er etisk forkastelig å publisere en katalog over alt man får vite om Birkedals privatliv, selv om det kunne kaste lys over partiledelsens håndtering av mistankene……Kjøret mot Frp forsterker inntrykket av at mediene misliker partiet.”

Generelt: Det er viktig å fastholde at enn så lenge har Birkedal erkjent tillitsbrudd og tilstått handlinger som Arvid Sjødin tror neppe kvalifiserer til annet enn bot. Retten får ta stilling til det, men grove overgrep er til nå bare påstander. Om eventuelt er noe mer enn det Birkedal til nå har vedgått, skal retten ta stilling til.

Trond Birkedal har ikke søkt om fritak fra hans folkevalgte forpliktelser. Det er mye han må ta hensyn til, “blant annet om jeg skal ta den påkjennelsen det vil være å opptre i offentligheten”. Han sier også at han “er ferdig med politikken”, men politikere sier så mangt. Hvis han selv vil, bør det ikke være umulig for en så intelligent, ressurssterk og dyktig politiker å komme tilbake etter å ha gjort opp for seg. Bare velgerne kan i valg avgjøre om han har tillit, men det synes å være en slags trend at jo høyere man kommer opp i et partihierarki, dess barskere, uforsonlig og kaldere blir vurderingen.

Politikere tar foran valg mer enn gjerne noen svært raskt unnagjorte “en dag” i ulike virksomheter, som regel med velvillige medier på slep. Slike stunt egner seg bedre for scrapboken enn som virkelig erfaringsgrunnlag for senere virke. Trond Birkedals dager i fengsel der han “måtte være ganggutt, vasket og måtte lage sjokoladekake“ er i så måte et mer kvalitativt og nyttig besøk i ikke så få nordmenns opplevelsesarkiv.

Han tilhører et parti som er kjent for en barsk holdning til fengsler og innsatte. I dag sier han: “Det har nok åpnet øynene mine å se hvordan det faktisk var å være i fengsel. Jeg må nok innrømme at jeg synes det er bra at vi har en politikk i Norge som ivaretar hensynet til at folk skal ut av fengslet igjen”.

I politikken bør det selvfølgelig være plass også for dem som ikke er plettfrie. Hvis han selv ønsker det, tror jeg en så intelligent, ressurssterk og dyktig politiker som Trond Birkedal faktisk kan komme tilbake som en mer innsiktsfull folkevalgt etter å ha gjort opp for seg.

For mye "enhetlig" informasjon

Best mulig vurderingsgrunnlag for velgerne krever opplysninger om ulike vurderinger og løsninger. Det er bare en fordel dersom allmennheten får kjennskap til at fagfolk er innbyrdes uenige. Offentlig ansatte bør oppmuntres til å delta i samfunnsdebatten, særlig på de fagfelt der de har stor kompetanse.

• En seniorrådgiver i Statens Strålevern fikk avskjed fordi hun tok kontakt med Olje- og energidepartementet i en sak der hun mente sentrale, faglige opplysninger ble skjult.
• Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) trengte faglig ammunisjon, som bekreftelse på at sykefraværet var høyere i Norge enn i andre land, for å kunne forsvare upopulære tiltak mot sykefravær. AID likte ikke forskerens rapport og krevde både endringer og slettelser. Forskeren avslo. AID har ikke henvist til rapporten hennes, og den er ikke å finne på hjemmesiden.
• Fire av fem rektorer mener at skoleledere ikke tør fortelle offentlig om kritikkverdige forhold i skolen. Hver sjette skoleleder har opplevd reaksjoner fra ledelsen på grunn av offentlige uttalelser.
• I Bergen ønsker ikke kinosjefen på uttale seg om byrådets forslag om å selge Bergen kino. Biblioteksjefen vil ikke uttale seg om Litteraturhuset. Kulturbyråden varsler konsekvenser dersom byråkrater uttaler seg om noe byrådet mener er politisk.

Eksemplene er ikke enestående. Tvert imot gir de signaler om at begrepet informasjonsstrategi stadig oftere egentlig, adopsjon av private organisasjonsmønster og informasjonssystemer som oppfordrer til lojalitet, ”helhet”, ”enhet” osv.

Vi trenger sterke og frimodige fagmiljøer i departementer, offentlige institusjoner og råd, kommuner, høyskoler og universiteter - enten de har faglig ansvar for utdanning, helse, kommunikasjon eller forsvar, for å nevne noe. De bør ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke må stenges ute fra det offentlige rom.

Dessverre er enkelte arbeidstakere som har brukt sin kunnskap i supplerende sammenheng eller har varslet om kritikkverdige forhold, blitt truet med eller blitt utsatt for represalier i form av refs, degradering og manglende karrieremessig utvikling.
Når en sjef vil pålegge sine underordnede taushet utad, bør man alltid etterlyse hvor hjemmelen for dette finnes.

Det må imidlertid være et skille mellom tilsatte som jobber i en form for et politisk sekretariat eller lignende , og tilsatte som sitter med rent faglige oppgaver. Politikken skal defineres av folkevalgte politikere.

Lojaliteten i det offentlige må først og fremst gå til samfunnet, ikke til det offentlige hierarki. Jo nærmere ansatte er sitt fagfelt, jo viktigere er det at de bør ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke bør stenges ute fra det offentlige rom. Særlig i saker som har stor allmenn interesse kan underordnede gjøre en viktig demokratisk oppgave ved å gå imot forvaltningsenhetens syn i media - også på egne fagområder,I en kommune utgjør skole og helse de store budsjettpostene, derfor er det her særlig viktig at de som kjenner best hvor skoen trykker kan få ta den av og vise den frem.

Fagre ord om maksimal åpenhet og frimodig debatt må ikke bli avløst av en praksis eller av interne regler avløst at regler som tar sikte på mest mulig ”enhetlig” informasjon, gjerne knyttet til saksbehandlingsregler og organisasjonskart.

Ut av sanden

Statoil har engasjert seg i en farlige, skitten og destruktiv utvinningsprosessen i Canada.
”Storting og regjering må ta ansvar og instruere Statoil om å trekke seg ut av tjæresanden”. Oppfordringen kommer fra en allianse mellom WWF, Greenpeace, Besteforeldreaksjonen og Norsk Klimanettverk, og ble fredag underskrevet av Samisk kirkeråd og Mellomkirkelig råd.

Svaret blir nok dessverre NEI. Staten eier 2/3 av Statoil. Og næringsminister Trond Giske er helt klar: ”Vi er kommet til at investering i oljesand er en beslutning som ikke ligger til oss som eier. Det er en vurdering som ligger i selskapet”.

Jeg går ut fra at dette store vi er Regjeringen. Mer upersonlig kalt Staten. Staten som vil eie, som vil ha inntekter. Men også den staten som vil at Norge skal fremstå som et miljøfyrtårn. Vi satser store summer - i utlandet – for å redusere utslipp. Men vi lar oss ikke affisere av at Statoil tar i bruk de aller mest forurensende fossile ressursene.

Utvinningen i Canada medfører minst 13 ganger så store klimagassutslipp per fat olje sammenlignet med Nordsjøen. Utvinning av olje fra oljesand krever 2-5 ganger så mye energi og CO2-utslipp som konvensjonell oljeutvinning.

Der det er regjeringsvilje er det alltid en vei. En utvei. Her, i et viktig miljøspørsmål, mangler vilje, mens det er desto mer formaljuss. Men er man eier, har man et etisk ansvar. Er Statoil i tjæresanden, er også Norge der.

Vi vil at Norge skal være et foregangsland i urfolksspørsmål. Men indianerne i Alberta protesterer mot at deres rettigheter blir overkjørt og deres eksistensgrunnlag ødelagt. De opplever at oljesandutvinningen har ført til 30 prosent flere krefttilfeller.

FNs klimapanel advarer:Utvinning av olje fra oljesand krever 2-5 ganger så mye energi og CO2-utslipp som konvensjonell oljeutvinning.
”Bare kull er verre enn slik utvinning av oljesand”(Fatih Birol, sjeføkonomen i Det internasjonale energibyrået IEA).
”I Statoil følte jeg ofte at i spørsmål som hadde miljømessige konsekvenser, var ikke kloden noe reelt, bare noe filosofisk". (Inge Lisenka Wallage, tidl. komm.sjef for internasjonal virksomhet i Statoil)

”Som et velstående land blir det etisk uforsvarlig å øke vår velferd når vi vet at sårbare mennesker blir rammet av konsekvensene” (gen.sekr. Berit Hagen Agøy i Mellomkirkelig Råd)
Hun har ikke forstått selve kjernen i Norges norske etiske handlingsregel: Ansvarsfraskrivelse.

Taxfree, lykke og dristighet

Er det 1.april dag?
Ja.
Er det derfor Aftenposten kan fortelle at Venstre vil kutte ut taxfree?
Svaret burde kanskje være ja - aprilsnarr! - for et parti som beveger seg i ubehagelig nærhet av sperregrensen. Men på landsmøtet i helgen foreligger en plan med ”10 tiltak for å utvikle verdens grønneste økonomi på 10 år”. Hvert tiltak er knyttet til et bestemt år. Og i 2017 vil utvalget ha et program for å avvikle all subsidiering av forurensing. Da skal man fjerne frakttilskudd og gratis utslippskvoter. Og da skal taxfree-ordningen avskaffes.

Tar du taxfree-ordningen fra en gjennomsnittsnordmann nordmann tar du da lykken fra ham?
Ja. I alle fall ville nok doktor Relling ment det. Han er i ”Vildanden” talsmann
for at mennesker har det best om de blir skånet fra sannheten. Han snakker om «livsløgnen» som en medisin.

Du har vært i Europa på interrail og tar toget fra København til Oslo. Står det en taxfree-butikk på Oslo S og venter på deg?
Nei.
Flyr du fra Frankfurt til Sola, venter det da et lite supermarked på deg som du nesten må brøyte deg igjennom for å få ut bagasje?
Ja.

Du har besøkt en sønn med hytte i Sverige, Bussen tilbake passerer Svinesund. Men vil tollerne kunne finne en taxfree-pose hos deg?
Nei.
Drar du derimot til Strømstad og tar ferje til Sandefjord, kan du da handle kvote? Ja.

Snakker en del norske politikere varmt om ”Forurenser betaler”-prinsippet?
Ja
Viser forskning at flytrafikken er et alvorlig miljøproblem?
Ja.
Gjør taxfree at Avinor kan holde avgiftene overfor flyselskapene lavere
enn de reelle kostnadene? Subsidieres start- og landingsavgifter med å bruke overskuddet fra den kommersielle virksomheten? Er dette er å betrakte som subsidier som fremmer økte klimautslipp?
Ja.

Er det slik at de som har høyest inntekt og reiser ofte belønnes av staten får subsidiert luksusforbruk?
Ja.
Er det grunn til å tro at en rødgrønn regjering vil gjøre noe med dette? Nei. "Regjeringen har tidligere endret taxfree-ordningen for å gjøre den mer praktisk. Det er ikke aktuelt avvikle noe som vil slå tilbake på det" (statssekretær Geir Axelsen i Finansdepartementet,en kommentar til at et regjeringsoppnevnt utvalg foreslo at "det innføres toll på all alkohol og tobakk, at alkoholavgiften økes med 10 prosent og at dieselavgiften økes. Det ville bety blant annet slutt på taxfree-salg på flyplasser, fly og ferger. Det ville heller ikke være mulig å ta med seg øl, vin eller brennevin etter en tur i utlandet, man måtte stoppe i tollen og betale norske avgifter og moms".

Vil en borgerlig regjering foreslå avvikling av ordningen?
Tror du på julenissen?

Er politikerne redde for folkeflertallets rullende fonn? "Jeg synes det er smålig. Det ligger i gruppen forslag om å forby alt som er litt hyggelig for folk" (Høyres nestleder Jan Tore Sanner).

For et par år siden måtte et Norwegian-fly til Barcelona nødlande på Rygge. En av passasjerene forteller: "Det var ingen panikk om bord. Enkelte var faktisk mest opptatt av å få med seg taxfreeposene sine fra hattehyllene før de gikk ut på nødsklien- Jeg ville i sklia, men kom meg ikke frem. Jeg måtte stå og vente på folk som var opptatt av uvesentligheter. Når slik skjer har du til pokker å komme deg vekk og ut av flyet, og ikke tulle rundt i bagasjehyllene”.

Da et forsinket utenlandsfly kom til Sola 01.30 om natten klaget passasjerer over en eneste ting: "Taxfree er ikke åpen. Skandale"..

Framtiden i våre hender har beregnet at staten gjennom taxfree sponser flyturer utenlands med:
* 1410 kroner ved full utnyttelse av kvoten
* 1016 kroner ved moderat utnyttelse av kvoten


.