Også gudstjenesten før den offisielle starten på et møte som er øverste beslutningsmyndighet i Den norske kirke var preget av samisk kirkeliv. For første gang i Norge var det en gudstjeneste med liturgi fra både nord- og sørsamisk og lulesamisk. Og under selve åpningen sto den samiske artisten Ann-Mari Andersen fra Kautokeino, stod for musikalsk innramming. I dagene fremover skal møtet ta stilling til en ambisiøs strategiplan for samisk kirkeliv.
-Kirke- og trosliv har hatt en sentral plass hos mange samer, som også hos meg, sa Egil Olli. Han minte om at det samiske folket historisk ikke alltid har vært invitert som hele mennesker inn i Den norske kirke. -Fremdeles er det eksempler på at enkelte utrykk for samisk kultur og åndelighet kan oppleves som problematisk og vanskelig i kirkelige sammenhenger. Men den offisielle holdningen til samisk kultur, samiske verdier og samisk åndelighet i kirken er endret, og samisk kirkeliv sees ikke lenger på som fremmed, sa Olli i sin hilsen.
Samisk trosopplæring er gitt større rom og utviklingsmuligheter i Den norske kirke. Jeg skal være med i den komitéen som skal behandle denne saken, og det er åpenbart at Trosopplæringsreformen gir en unik mulighet til å fremme en trosopplæring som reflekterer og ivaretar den samiske kristne arv. Som et supplement til den generelle trosopplæringsplanen skal det nå komme en egen plan for samisk trosopplæring. Den skal brukes i menigheter hvor det er samiske barn og unge, dette for å sikre at det samiske perspektivet ivaretas. Målet er en trosopplæring der den samiske stemmen høres, og blir en naturlig del av Den norske kirke. Den må fungere identitetsstyrkende, barn og unge må få en opplevelse av at deres samiske bakgrunn er verdifull.
Den norske kirkes holdninger til samer og samiske forhold har utviklet seg positivt de siste to tiårene. Samenes historie overfor kirken er like gammel som nordmenns historie er, men den er ikke likedan, særlig hvis vi tar inn over oss det som skjedde når den unge nasjonen Norge skulle bygge opp sitt selvbilde etter 1814. Da gjaldt det å etablere felles bevissthet om norskhet og stolthet, samtidig som vi lys av den såkalte sosialdarwinismen erklærte samene som mindreverdige fordi de ikke hadde skrevet en egen historie og fordi samisk ble ansett som uegnet til å snakke om åndelige forhold.
Selv om vi lever i et av de samfunn der urfolks posisjon nå er erkjent og bekreftet, gjenstår det mye før vi har nådd reell likestilling. Sporene fra fornorskningsperioden, som tok slutt for ca 40 år siden, finnes fortsatt. Forsoningsprosjektet i lulesamisk område i Nord-Salten viser dette tydelig.
Mindreverdighetsfølelse og skam finnes hos samene, men også nordmenn bærer spor. Av og til dukker det opp holdninger som vi gjerne så ikke fantes. Samtidig er mange enkeltmennesker klar over at de har handlet skammelig i ord eller gjerning, og leter etter en anledning til å få legge det fra seg. I de fire årene jeg var kirkerådsleder logv hadde med samisk kirkeliv å ghjøre, fikk jeg flere ganger formidlet den sorgen som finnes hos det samiske folket over det man var utsatt for i fornorskningen, og de sår mange bærer på – i ulike former. Fornorskningspolitikken har gjort rekrutteringssituasjonen til en ekstra belastende dimensjon i samisk kirkeliv.
Kirkemøtet agerte klart politisk da vi i 2003 sluttet helhjertet og enstemmig opp om det som ble en skarp uttalelse til det som da var Regjeringens forslag om Finnmarksloven og som manglet vesentlige menneskerettighets- og urfolksperspektiver. Jeg vet at Kirkemøtets vedtak ble lagt vekt på og bidro sterkt til at resultatet senere ble bra i Stortingets behandling. Kirkemøtets behandling vakte også internasjonal oppsikt. Mange urfolk i verden fattet nytt håp om rettferdighet på grunn av den saken.
Det er viktig at hele Den norske kirke bevisstgjøres på hva det innebærer å være urfolk og minoritet i kirken og samfunnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar