For mye "enhetlig" informasjon

Best mulig vurderingsgrunnlag for velgerne krever opplysninger om ulike vurderinger og løsninger. Det er bare en fordel dersom allmennheten får kjennskap til at fagfolk er innbyrdes uenige. Offentlig ansatte bør oppmuntres til å delta i samfunnsdebatten, særlig på de fagfelt der de har stor kompetanse.

• En seniorrådgiver i Statens Strålevern fikk avskjed fordi hun tok kontakt med Olje- og energidepartementet i en sak der hun mente sentrale, faglige opplysninger ble skjult.
• Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) trengte faglig ammunisjon, som bekreftelse på at sykefraværet var høyere i Norge enn i andre land, for å kunne forsvare upopulære tiltak mot sykefravær. AID likte ikke forskerens rapport og krevde både endringer og slettelser. Forskeren avslo. AID har ikke henvist til rapporten hennes, og den er ikke å finne på hjemmesiden.
• Fire av fem rektorer mener at skoleledere ikke tør fortelle offentlig om kritikkverdige forhold i skolen. Hver sjette skoleleder har opplevd reaksjoner fra ledelsen på grunn av offentlige uttalelser.
• I Bergen ønsker ikke kinosjefen på uttale seg om byrådets forslag om å selge Bergen kino. Biblioteksjefen vil ikke uttale seg om Litteraturhuset. Kulturbyråden varsler konsekvenser dersom byråkrater uttaler seg om noe byrådet mener er politisk.

Eksemplene er ikke enestående. Tvert imot gir de signaler om at begrepet informasjonsstrategi stadig oftere egentlig, adopsjon av private organisasjonsmønster og informasjonssystemer som oppfordrer til lojalitet, ”helhet”, ”enhet” osv.

Vi trenger sterke og frimodige fagmiljøer i departementer, offentlige institusjoner og råd, kommuner, høyskoler og universiteter - enten de har faglig ansvar for utdanning, helse, kommunikasjon eller forsvar, for å nevne noe. De bør ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke må stenges ute fra det offentlige rom.

Dessverre er enkelte arbeidstakere som har brukt sin kunnskap i supplerende sammenheng eller har varslet om kritikkverdige forhold, blitt truet med eller blitt utsatt for represalier i form av refs, degradering og manglende karrieremessig utvikling.
Når en sjef vil pålegge sine underordnede taushet utad, bør man alltid etterlyse hvor hjemmelen for dette finnes.

Det må imidlertid være et skille mellom tilsatte som jobber i en form for et politisk sekretariat eller lignende , og tilsatte som sitter med rent faglige oppgaver. Politikken skal defineres av folkevalgte politikere.

Lojaliteten i det offentlige må først og fremst gå til samfunnet, ikke til det offentlige hierarki. Jo nærmere ansatte er sitt fagfelt, jo viktigere er det at de bør ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke bør stenges ute fra det offentlige rom. Særlig i saker som har stor allmenn interesse kan underordnede gjøre en viktig demokratisk oppgave ved å gå imot forvaltningsenhetens syn i media - også på egne fagområder,I en kommune utgjør skole og helse de store budsjettpostene, derfor er det her særlig viktig at de som kjenner best hvor skoen trykker kan få ta den av og vise den frem.

Fagre ord om maksimal åpenhet og frimodig debatt må ikke bli avløst av en praksis eller av interne regler avløst at regler som tar sikte på mest mulig ”enhetlig” informasjon, gjerne knyttet til saksbehandlingsregler og organisasjonskart.