Utfordringen til Den norske kirke øker: Hvordan kan det ha seg at så mange av dem med et trosengasjement, og dessuten en god del andre, ikke lenger finner det verdt å gi seg i vei til gudstjeneste på en vanlig søndag? Hvorfor har det seg slik at mange troende ikke finner noe i gudstjenesten som gjør det verd å besøke den hyppig?
Svarene kan ha noe med folk å gjøre. Det kan også ha med kirken, med gudstjenesten, å gjøre. Vil gudstjenestereformen kunne endre noe?her
Den innebærer en oppmykning, gir langt flere alternativer å velge mellom – og mer makt, ansvar og innflytelse til lokalmenigheten over hvordan man feirer gudstjeneste.
Hovedgudstjenesten skal ikke være for regelstyrt, dette er en reform som vektlegger samarbeid og eierskap.
Samtidig har det vært et ønske om at den økumeniske tendens som lenge har preget gudstjenestelivet i Den norske kirke, skulle videreføres og forsterkes. Liturgiendringene har forsøkt å unngå akademiske uttrykk og fagspråk som bare forstås av de innvidde.
Stedegenhet, involvering og fleksibilitet er nøkkelordene til reformen.
Allerede i 1990 erkjente Kirkemøtet reformbehovet i en hilsen til menighetene hvor gudstjenesten ble betegnet som ”livets fest” og hvor menighetene ble oppmuntret til å fornye gudstjenestelivet.
Men på sentralt plan skjedde det ikke mye. Ungdommen ble utålmodig, og på Ungdommens Kirkemøte i 2003 år ble det gjort et vedtak med henstilling om fornyelse av høymessen.
Litt senere på året hadde Kirkerådet et møte i Hedalen. Vi satt og snakket sammen i minibussen , biskop Finn Wagle, Kirkerådsdirektør Erling Pettersen og undertegnede (Kirkerådets leder), og kom inn på ungdommens henstilling. ”Nå må det handles!” ble en enstemmig konklusjon, og på neste møte i rådet 2003 gjorde vi vedtak om å igangsette en gudstjenestereform .
Utfordringene var mange: Hvordan skulle Den norske kirke imøtekomme de behov for endring som var kommet så sterkt til uttrykk og samtidig ta vare på de verdiene vi bærer med oss, den arv som gjennom tusen år med gudstjeneste i vårt land har ført oss dit hvor vi er i dag?
Hvordan kunne den økumeniske tendens som lenge har preget gudstjenestelivet i Den norske kirke videreføres og forsterkes?
Når alle reformprosesser var over, måtte den lokale menighet kunne kjenne igjen sin egen kirke og sitt eget ”hjertespråk”.
Mange har nok spurt seg de senere årene om kirkens gudstjeneste er blitt for mye preget av en forutsigbarhet og ensidighet i form, innhold og tilretteleggelse som ikke er helt representativ for folket i folkekirken?.
Har vi fått svaret? Vil vi bedre kunne markere en kirke for folket og at Kristus ikke kom for å frelse oss fra livet, men til livet?
.
Å være kirke handler om å identifisere menneskers behov i tiden og i verden. Gudstjenesten må derfor også i større grad tjene menneskets behov for fellesskap og sosial tilhørighet Dette skjer ved en utvikling både av rammer og innhold. Rammer uten innhold blir rigid tildragelse, mens innhold uten adekvate rammer blir en lunefull og forvirrende hendelse.
Gjennom kirken må folk til alle tider få møte Jesus Kristus som en levende Herre og Frelser. Og da er det ikke nok å utarbeide høytidelige og stilfulle ritualer til bruk ved forskjellige anledninger i menneskenes liv. Ikke nok med sterke og gode uttalelser om økologi, miljø, forbruk og rettferd. Da er det ikke nok at kirken er en betydelig sosial samfunnsfaktor fordi den gir mennesker noe meningsfullt å samle seg om, ikke nok at kirken holder liv i bestemte sider ved kultur og åndsliv, ikke en gang nok at kirken stimulerer til religiøs ettertanke og bidrar til å hvelve en himmel over livet.
Det viktigste er en kirke som lever, forkynner og handler slik at mennesker får se Jesus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar