Kirkemøtet (III): Nær livet

Svein Arne Lindø har som øverste legmannsleder i Den norske kirke hatt sin første tale til Kirkemøtet. Han kom meget godt fra debuten. Klar og prinsipiell, men også personlig og nær.

En av hans mest klangfulle akkorder handlet om det levde livet, det personlige og intime, og det som leves i relasjon til andre.”På arbeidsplassen, i skolen, i hjemmet, og i menigheten. Vår visjon er formulert slik: Nær livet. Jeg liker formuleringen fordi den uttrykker at jeg som kristen lever mitt liv i nær relasjon til mange andres liv. I relasjon til lokalsamfunnet, og til storsamfunnet. Derfor vedgår andres liv mitt eget, derfor vedgår våre myndigheters beslutninger meg, derfor vil jeg gjøre min stemme gjeldende når politiske beslutninger tas. Ikke minst om religionspolitiske spørsmål. Om menneskeverd og rettferdighet. Fordi det handler om mitt,- og andres liv”.

Sammenligner jeg dagens kirke-Norge med mine opplevelser på 50- og 60-tallet kan jeg si med frimodighet: Kirken er mer til stede der folk er. Forkynner evangeliet oftere uten en lovisk klang i stemmen. Styrker livsmotet og bidrar til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.

Mange ting endrer seg – eller kommer til å endre seg – i Den norske kirke fremover. Men vi må være på vakt slik at det ikke utvikles byråkratisering, formalisering og papirflytting. Vi kan ikke gjøre som den russisk-ortodokse kirke gjorde i 1917, da den låste seg inne og drøftet liturgiske spørsmål mens en ”væpna” revolusjon foregikk i gatene. Men vi skal heller ikkela tilfeldige politiske hendelser bringe oss ut av fatning, slik at vi mister perspektiv. Vi må kunne ha flere tanker i hodet på en gang.

Jeg tror det trengs et teologisk arbeid med tanke på kirkens eget oppdrag, trengs tettere kontakt mellom biskoper, Kirkeråd og utdanningsinstitusjoner, trengs samtale med sikte på å skjelne mellom det som er livsviktig for kirken – og det som bare er viktig. Mellom det nødvendige og det ene nødvendige. Både de som liker å snakke om den åpne folkekirken, og de som snakker om Guds klare ord, trenger å fornye retorikken sin

Lindø understreket at ”vi må leve så nært livet slik det leves i nabolaget, at våre ord blir relevante og forståelige inn i det livet som leves utenfor kirkemurene. Når vi taler sant og relevant om livet blir den religiøse dimensjonen en viktig og troverdig del av helheten”.

Dette er viktig. De holdninger og samværsformer som preger hverdagskirken, er langt viktigere enn hvilken kirkeordning vi har. Også trosopplæringsprosjektet er viktigere enn kirkeordning, viktigere enn det vi er uenige om. I den sammenheng må vbi bli enda mer opptatt av det som samler enn det som skiller, enda mer opptatt av det vi er for enn det vi er imot. Uansett organisering må Den norske kirkes medlemmer kjenne seg hjemme i en åpen og raus folkekirke.

Åpenhet må handle om høyde under taket, mulighet for å komme som du er, uten å møte kravet om å bli som oss i alle ting, nysgjerrighet og en vilje til en åpen dialog uten at fasiten foreligger før vi har brukt tid til å lytte til hverandre med et åpent sinn.

Den norske kirke står overfor krevende debatter de nærmeste årene. Både når det gjelder organisering, samlivsetiske spørsmål og en rekke andre saker. For Svein Arne Lindø var det viktig å understreke at det er i kirkens egne organer disse debattene skal gå. ”De som ønsker å ha innflytelse i Den norske kirke, må engasjere seg i nettopp kirken. De må delta der beslutninger tas, de må bruke sin stemmeseddel ved valg og aller helst stille til valg. Det er kirken selv, og dens demokratiske valgte organer, som skal streve med de vanskelige spørsmålene, fram til avklaringer som forhåpentligvis bevarer enheten i kirken vår.”

Jeg er enig med Lindø i at når makten bygges ned vil Den norske kirke bli bedre i stand til å virkeliggjøre sin visjon om å være en tjenende kirke på en troverdig måte. Han sa at ”kirken vil framstå mer frimodig som bekjennende og misjonerende om den ikke lenger bestyres av staten. Og jeg tror den åpne folkekirken blir vitalisert av at folk inviteres til å delta og ta ansvar for kirken sin”.

Midt i all utredning, tankevirksomhet og diskusjon må vi gjøre som Jesus selv: Vi må alltid søke til den lidende, utstøtte – og alltid søke inn i stillheten. Det er i nestekjærligheten og stillheten kirken lever.