Kirkemøtet (I): Mest indrekirkelig

Årets Kirkemøte inneholder ingen saker som den brede allmennhet vil føle angår dem. Nye liturgier er viktige, men det vekker ingen interesse utover de spesielt interesserte om det skal hete ”Han som bar verdens synder” eller om ”Han som bærer verdens synder”.

Gudstjenestereformen – noen mener at den ikke er bred nok og ikke godt nok ivaretar de ulike ”tilbud”som kirken bør ha – skal behandles igjen på bakgrunn av Kirkemøtet i november. En del endringer som ble foreslått, er gjennomgått av administrasjonen på nytt. Dessuten ble det lagt opp til omkamp på noen punkter der forslagsstillerne fikk til dels klare flertall mot seg. Mon ikke det har betydd misbruk av administrasjonens tid.

Spørsmålet om ny kirkelov, om et gradvis skille mellom kirke og stat, er naturligvis meget viktig. Enn så lange har det vært en fredfull prosess, ikke minst fordi flere av de endringer som er antydet, i sin karakter vil være midlertidige og først kan utformes endelig når kirken får en mer selvstendig stilling etter 2013. Faren er her at overgangsordningene kan bli langvarige. Selv synes jeg departementsnotatet er for lite endringsorientert, man bør foreta de endringer som tross alt er mulige innenfor kirkeforlikets formuleringer.

På sikt ser jeg kanskje de største uenighetspunkter knyttet til graden av selvstendighet, valgordninger og ansettelsesprosesser. Innenfor kirkeforlikets formuleringer kunne man gått sterkere inn for å tilrettelegge for en mer selvstendig kirke, samt mer likebehandling med andre tros- og livssynssamfunn.

Jeg er spent på om hvor sterkt enkelte partier – særlig Ap og Sp – vil vurdere det kravet som ble fremsatt i kirkeforliket om et utvidet kirkelig demokrati. Jeg tror nok at deltagelsen i de kirkelige valg til høstene vil bli mindre enn for to år siden, fordi homofili/ekteskapslov ikke har det samme fokus i offentligheten i dag. De som gjerne vil beholde statskirken, kan i så fall komme til å bruke det mot reformene.

Det som skjer på dette Kirkemøtet, er at man drøfter Kirkerådets synspunkter på det høringsnotatet departementet har lagt frem og som kirken må ha gitt svar på innen 1.mai. Departementet skisserer opp disse hovedpunktene til(midlertidig) reform:

• Kongens særskilte myndighet i kirkesaker avvikles
• Religiøs virksomhet vil ikke lenger være en del av statens ansvarsområde
• Staten skal understøtte trossamfunnet Den norske kirke ”som Saadan” og andre tros- og livssynssamfunn på lik linje (men dette prinsipielle synspunktet må ”modifiseres eller nyanseres”)
• Kirkeforliket og de foreslåtte endringene i Grunnloven tydeliggjør uansett Den norske kirke som trossamfunn, og det legger et grunnlag for ytterligere utvikling av kirkens selvstendighet
• Myndigheten til å fastsette tjenesteordninger for presteskapet foreslås overført til Kirkemøtet allerede innenfor kirkeforlikets ramme, i alle fall for de elementer i tjenesteordningen som definerer preste-, proste- og bispetjenestens innhold

Uansett hvordan selvstendiggjøringen blir, er det full enighet innen Den norske kirke om at den må være gjenkjennelig, må fortsatt være en landsdekkende bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.

Avviklingen av statskirken kommer altså til å skje gradvis, og enkelte endringer som er foreslått i denne omgang vil nok være midlertidig frem til 2013. Det er for eksempel bred enighet om at Den norske kirke må etableres som eget rettssubjekt. Arbeidsgiveransvaret for prestetjenesten må overdras til kirken, og de sentrale og regionale kirkelige forvaltningsorganer da ikke lenger bør være statlige forvaltningsorganer.

Kirkerådet (Den norske kirkes ”regjering”) legger frem for Kirkemøtet (kirkens ”storting”) et forslag til høringsuttalelse. Av denne fremgår at myndigheten til å tilsette
- biskoper foreslås lagt til Kirkerådet.
- proster foreslås lagt til bispedømmerådet ut fra prostetjenestens tilknytning til biskopen og bispedømmet
- menighetsprester foreslås hjemlet direkte i kirkeloven, ikke overdratt fra Kongen på delegasjon.

Kirkerådet som organ med tilsettings- og disiplinærmyndighet på sentralkirkelig nivå bør får myndighet til å fremme saker for lærenemnda i visse tilfeller. Og forrangen må bortfalle for Den norske kirkes medlemmer i spørsmål om barns tilhørighet til trossamfunn.

Utfordring både på kort og lang sikt: Å etablere ordninger, styringssystemer og samhandlingskultur som ivaretar og fremmer den bredde og åpenhet som bør prege folkekirken framover.
Og så skal Kirkemøtet 2011 begynne.