Den Store Påskereisen

Påskereisen har en grov rød geografisk tråd. Den starter på Vestlandet, går nordover,  videre over Nordsjøen og så til Nord- og Sør-Amerika. Et langt sprang til det østlige Asia, hjemover onnom Midt-Østen og Afrika. Innspurten går nordover i Europa og tilslutt litg på kryss og tvers på Østlandet. I de fire store regionavisene er det også lokalspørsmål, men  de  legges ikke ut onsdag.

1.Her hadde media vanskelige arbeidsforhold  i vinter. Han som fire ganger var statsminister og avsluttet sin siste periode 76 år gammel, arbeidet i denne kommunen etter at han i en annen kommune i fylket hadde vært vikar for statsministeren som en nobelprisvinner skrev om. En politisk avgjørelse skapte mye oppstuss da den ble kjent.

2. I dette området var det en stor ulykke tidligere i år. Et selskap som omsetter for over 4 milliarder kroner årlig, har hovedkontoret her. Herfra kommer to kjente programledere i fjernsynet. Etter en stor ulykke for over 100 år siden, med nærmere 150 tapte liv, holdt to nobelprisvinnere tale ved en innsamling.

3. En «general» som i år forlot en viktig stilling og fikk et medieverv som muligens kan bli mer nyttig enn tidligere, kommer fra denne grensekommunen. Kultur er et viktig stikkord, både globalt og nasjonalt, triumf i samme kåring siste to år. To nasjonalparker finnes her.

4. En kommune som har besøk av mange tyskere, kom i søkelyset i januar. Herfra kommer han som laget to norske filmklassikere på 40-tallet. Det gjør også han som måtte gå fordi han ikke underrettet Riksrevisjonen, og som hadde en far som var partileder i 8 år og fikk den største erstatningen for ulovlig overvåking.

5. En pionér klarte ikke å kvalifisere seg, men ble likevel invitert. Hun kommer fra denne kommunen, en annen pionér  flyttet hit og var med i en historisk gulltrio. I kommunen ligger det en by med et annet navn. Kommunenavnet er det eneste i Norge som ender på tre konsonanter.

6. Verden over er det mange bilder fra dette stedet, og nylig er det nevnt som et av Europas vakreste i sin kategori. Både hun med gavene, han med passasjen og han med sjøfolkene kommer hit vel en måned etter påske. En billedkunstner med vakre bilder fra landskap har et galleri her; hun har en berømt bror, ikke minst kjent for bilder fra landsdelen. Solen er borte i 3-4 uker.

7. Et fargeskifte i denne byen utløste protesttog. Han som grunnla en stor norsk avis, arbeidet her i to år. Herfra kom han med sjokoladen – fornavnet var oppkalt etter en polarhelt. Han var gift med en filmstjerne som medvirket i rundt 30 filmer, mest kjent var hun som krigsenke og fra en frokost på 5. avenue.

8. Rockesangeren som ble født perfekt, kom i januar etter 15 år tilbake til et band som ble grunnlagt for snart 50 år siden. Bandet har solgt et tresifret milliontall plater, og i dets navn finnes navnet på en by som ligger lengst nord på en halvøy og ble sterkt rammet av torskekrigen. Fotballklubben i byen har de siste 10 årene klatret sterkt oppover i seriesystemet. I byen produseres en «lindrende» vare som er populær i Norge og over 100 andre land.

9. For første gang skal Norge i år delta i det som er verdenes største i sitt slag, representert ved noe som har navn etter en som har vært avbildet på to norske pengesedler med ulik verdi, men i samme farge. Vi skal til et tidligere kongerike. To skip med norske utvandrere var underveis i fire måneder og måtte krysse ekvator to ganger før de kom hit. Nr. 44 kommer herfra.

10. Like før påske ble det i denne byen feiret en dag som hyllest til et kjent band og dets avdøde hovedfigur. Samme dag fikk bandet en prestisjefull plassering i et museum. Bandet har samme navn som et religiøst begrep. Hovedfiguren bodde i en naboby med samme navn som en by som har en vennskapsby i Norge; samme næring er sentral i begge. En kjent forfatter hadde Norge som siste etternavn, men brukte det bare i sin yrkeskarrière. De to byene er rammet av stråling i en apokalyptisk bok han skrev på 50-tallet, den ble filmet med et stjernegalleri.

11. En norsk film har i år fått en internasjonal pris i denne byen, ved en festival oppkalt etter en av hovedpersonene i en film - han som spilte ham, er nå blitt 77 år og var senest i fjor med i en film der han nesten ikke hadde noen replikker. I byen ligger også et hotell med navn etter en norsk idrettslegende som har bodd her i flere tiår, og som hadde en bror som forbindes med et kjent norsk klesplagg.

12. Flere hundre pattedyr med gode kommunikasjonsevner og god hukommelse ble i januar funnet døde i dette landet, årsaken kan være oljeleting eller noe giftig. Overtar kona som president? Produsenter ønsker å eksportere kjøtt fra en plantenytende  gnager til Norge. En ridderdekorert norsk misjonær har vært her i flere tiår og er valgt til høyt lokalt tillitsverv.

13. Et statsministerbesøk like før nyttår i en helligdom i et lands hovedstad utløste sterke reaksjoner i to naboland. Han har tidligere forsøkt å unnsi en offisiell beklagelse. Et sted sør for landet er tiden skrudd tilbake, og en av spilluniversets store helter kom i 2013 ombord på et skip med samme navn som en norskbygd skute som for 100 år siden ble benyttet under en ferd med trist utfall. En «familiefilm» fra landet vant en pris på en av de store filmfestivalene i 2013.

14. Tre hendelser sist høst er relatert til dette området: En global avtale om mat og subsidier og toll ble undertegnet. En kjent president droppet i høst et møte her med en annen kjent president. En norsk spiller tok sølv for et utenlandsk lag. Flere norske institusjoner har funnet en ny «næring» her.

15. I denne byen, som har et tosifret millionantall innbyggere, åpnet i januar et økologisk prosjekt som har vakt stor oppmerksomhet. En norsk dramatiker fikk her to oversatte skuespill presentert på en konferanse høsten 2013, et av dem har samme tittel som et europeisk land. Byen har gitt navn til en avtale fra 1800-tallet som innebar store innrømmelser overfor utlandet. Her er det spilt olympisk fotball.

16. Uro med drap, brann og boikott preget det nylig avholdte valget i dette folkerike landet. En ulykke i fjor skapte oppmerksomhet rundt forholdene for arbeiderne i en næring som eksporterer til Norge. Den første ikke-vestlige forfatter som vant Nobelprisen, har skrevet landets nasjonalsang.

17. I januar mistet et lands regjering kontrollen over denne byen, som USA for nesten 10 år siden lyktes med å erobre etter store tap. Over 70 prosent av husene ble totalødelagt, og siden den gang er det skjedd en sterk økning av krefttilfeller i byen. UNHRC-rapporter forteller om amerikanske brudd på menneskerettighetene her.

18. Tett ved en grense som kan lokaliseres ut fra Joh. 1, ble i januar et bygg innviet til bruk. En norsk kunstner som laget omdiskuterte bilder av to svært kjente personer, deltok i utsmykningen. En som var norsk konge en tid og hadde fire halvbrødre som også var konger, svømte her. Stedet har ikke et geografisk navn, men to ord markerer en begivenhet som skjedde her.

19. En av de mest kjente kommunene i Norge har vennskapsforbindelse med denne byen. En ørkenplante med navn fra byen har forbindelse med en sang som ikke minst Mia og Per har fremført. Her bodde han som kom ned fra treet, og her ble det tatt i bruk en helt spesiell og meget kjent militærstrategi. Byens navn er også navnet på et album fra et band som hadde en historisk rockekonsert med mange stjerner.

20. I et landområde på rundt 6000 km², med både religiøs og strategisk betydning, vaier i et åslandskap et flerfarget flagg over en by som fremdeles er under konstruksjon. Tre ulike valutaer er i bruk her. Byen vi skal frem til, ligger 10 km fra den administrative hovedstaden i området og 2o km fra det innbyggerne betrakter som hovedstad.

21. En prisvinner måtte i denne byen ta en taus avskjed med en annen prisvinner, de hadde bodd i samme gate.

22. Etter over fire års krise ga Norge økonomisk støtte til presidentvalget i denne republikken i januar. EU og USA hadde pr. 1. mars ikke opphevet sine sanksjoner mot landet. En film – som er dubbet på norsk – om fire dyr fikk landets navn, og det er kommet to oppfølgere. Et norsk rederi drev i 60 år rutefart her, og en kan finne mange unike dyr og planter. En populær dessert henter råstoff herfra.

23. I vår ble det opphetet stemning rundt en lokal avgjørelse som angikk et mangeårig norsk «ikon»-produkt, som egentlig ikke er halvparten av navnet sitt. Produktet ga for vel  40 år siden navn til et album av norske artister – populære i alle aldersklasser – som 11 år senere laget et annet album med samme navn som stedet vi skal frem tid. En fra Norge har her spilt en sentral rolle de siste årene.

24. Et norsk oljeselskap gleder seg over en oljeledning fra et selvstyrt område direkte til et naboland, men statsministeren i landet der området ligger, kom med trusler om økonomiske reaksjoner. Området vi skal frem til, har nesten 5 mill. innbyggere, og har direkte flyrute til Stockholm. Navnet er også en samlebetegnelse for et område som ligger i fire land.

25. Utenfor denne byen kunne man i januar under en øvelse se et skip fra et land - som for første gang deltok i en slik operasjon i Europa - sammen med et skip med et navn som kan relateres både til en nordmann som har fått et utenlandsk fjell oppkalt etter seg, og til en fredsprisvinner. Byen ligger i et land som i 2013 fikk en nødvendig pakke, og der bor både den svært rike som skiftet statsborgerskap, og han som fikk en lang dom som har fått fornyet interesse.

26. Landstrykeren som ble overvåket diktator i rampelyset, ble også immigrant, først til ett land, så til det hvor han døde. Han skal nå få et museum i en by som ligger ved en sjø, delt mellom to land. Her administreres salget av mye daglig brød og drikke.

27. Klokkene ringte for 75-80 år siden for et internt, blodig oppgjør. Andre klokker forårsaket at en konferanse i januar om et tilsvarende oppgjør, ble flyttet til dette stedet. Her blåste et vestlandskorps best i EM for noen år siden, her har Norge plukket roser utenom planteriket, og litt oppe i lia ligger et moralsk og åndelig hovedkvarter.

28. I januar dro en gruppe hit for å markere noe som nordmenn først anså som en krenkelse, men som mange i ettertid har ment var til vår fordel.. En menig militær gruppe startet her noe som førte til slutt på en krig og begynnelsen på en revolusjon. Stedet har direkte båtforbindelse med Norge, og her har det to ganger vært konkurrert i en olympisk gren.

29. En som er den første norske OL-deltager på 50 år i en øvelse der en annen utøver fra Norge tok tre OL-gull, trente i denne byen. En 60-åring som bor i en by med et undervannslag i europaklassen og en vinner i alpint jr.-VM, står her overfor en stor utfordring i landets mest suksessfulle enhet i sitt slag de siste to årene.

30. MC’ere skytes ned i denne byen, og ikke alle kan fortelle det de vet. Ble det så rolig som lensmannen forestiller seg? Vi får se til høsten. Både han med den hvite julen og franskmannen med havet har vært på besøk. En prisbelønt musiker i verdensklasse kommer herfra, og her er en endestasjon.

31. Her var det stor kulturfest i mars, svært mange fulgte den. I en norsk film som har premiere i år, spilles hovedrollen av en skuespiller fra stedet, han spilte også i en storfilm der hans rolle ble kritisert for ikke å ligne nok på en virkelig person. Her er et meget stort skip.      

32. En av forårets helt store navn ble født som siddis, men kom raskt til denne byen og gjorde seg bemerket i en idrett som ikke drives mye i Stavanger. Flatemålet er pi. Fra kommunen der byen ligger, kommer han som har skrevet både om han som ga en kvinne et navn som senere er blitt en navnet til en stjernerestaurant, og om han som tippet færre gullmedaljer enn vi fikk.

33. Her blir det ikke lenger sirkus uten videre; nå skal forhold dokumenteres. To verdenskjente artister har laget versjoner av en låt som også høres i noe som foregår her. Han som fikk hjelp av kongen for å være med i OL (og så tok gull), kommer herfra.  Det gjør også han som har vunnet fire komipriser, og hun som i en aktuell sak refset en forfatterkollega.

34. Barnebarnet til hun som satte rekord over det som dikteren mente måtte være en halv mil, gjorde det svært godt i vinter. Begge kommer fra dette stedet. Her møtte man på slutten av 1800-tallet for første gang i Norge noe som har revolusjonert hverdagen. Samhold gikk tapt før årtusenskiftet. Produkter herfra er verdenskjente.

35. De tre med Jesus, Markus og skistjernens liv er alle med i august i år, i et lite tettsted midt i naturen og kulturen. Her møter vi han som skreller og skreller uten å finne en kjerne. Besøkstallet er større om vinteren enn om sommeren.

36. Her er det nylig laget et signal med en kostnad på et tresifret milliontall kroner. To velkjente og annerledes signaler, som forsvant i begynnelsen av århundret, var laget av onkel til en kjent musikkpersonlighet herfra. Her er et blått europeisk senter. Noe som endel steder kan oppleves i opptil flere måneder, kan her i en annen betydning oppleves nesten hver dag.

37. Her hadde man god grunn til å synge «Tenn lys!» til jul i fjor, en gammel idé fikk endelig sett dagens lys. Til jul kommer en serie på NRK med samme navn og utgangspunkt som en film fra den første etterkrigstiden, fra noe som hendte her. Senere kom Hollywood, og de kommer etter nå også. En arv kan bli større med bidrag herfra.

Påskekino i Domkirken

«Kino i domkirken er et himmeltegn» - slik lyder en overskrift i Aftenposten om at det tre dager på rad skal vises påskerelaterte filmer.  Rockemusikalen «Jesus Christ superstar» i kirken dagen før palmesøndag - et endetidstegn? spør journalisten. Men presten Ëlisabeth Thorsen vil heller si at kinotilbudet er "et tegn på fremveksten av Guds rike."

Spillefilm i kirken er sjeldent, men ikke nytt.  Et etterlatt manuskript av filmlegenden Krzysztof Kieslowski, ble vist i Tønsberg kirke i 2003. Da fremkalte kirkerommet nye motiver og bilder fra lerretet som en ordinær kinovisning aldri ville ha maktet. ”Det ble et livets lerret, hvor filmens budskap og kirkens budskap tangerte hverandre og fortalte at dette rommet er stort nok til å romme både Gud og alle våre timelige spørsmål og menneskelige undring” sa en prest etterpå.

Kirkerommet har til alle tider vært skapt og gjenskapt i tråd med endret liturgisk praksis og skiftende syn på hva kirkerommet som ramme omkring den kristne kult- og religionsutøvelsen kunne og burde brukes til. Slik ble jo kirkespill, liturgisk sang og religiøse prosesjoner et viktig stadium i utviklingen av klassisk musikk og teaterkunst. 

Jesus brukte selv det vi i dag vil kalle kunstneriske grep i sin kommunikasjon: fortellinger, metaforer, lignelser – kommunikasjonsmåter som ikke alltid gir entydige og endegyldige svar, men som gjennom antydninger setter tanken på et spor. Som inviterer til selv  å finne svar.

Kirken trenger stadig å tenke nytt om formidling av evangeliet, kristen tro og tradisjon. Trenger å ta samtidens religiøse lengsel på alvor, trenger å forene tradisjon og fornyelse, trenger ikke å opptre som kunstneriske smaksdommere, trenger kanskje litt mindre frykt for samtidskunsten, trenger å innse at kunst ikke skal illustrere men fortolke. 

Poenget må være å inspirere, peke på sammenhenger og muligheter. Stundom skinner Bibelens lys klarest gjennom poetiske tekster som aldri har funnet nåde for noen liturgikommisjon eller salmebokkomite. Ofte er jordens salt rammere i installasjonskunst og stand-up shows enn i liturgiens bønner og prekener.

Liberal ryggmargsrefleks

Velgerne i Sogn og Fjordane og ordningen med utjevningsmandater gjorde norsk politikk en tjeneste da valget i fjor høst brakte Sveinung Rotevatn på Tinget. Han er en styrke for den politiske debatten, en styrke for Stortinget. Innimellom stortingsarbeidet, avisintervjuer, innslag i Dagsnytt 18, aktivitet på sosiale medier og hva det enn måtte være, har han også skrevet en debattbok. «Liberalisme på norsk» (Civita). Den bør inspirere til gjennomtenkning både av egne standpunkt og partiprogram.

På landsmøtet sist helg gjorde Venstre vedtak som kanskje ikke i øyeblikket gir politisk gevinst: Redusert sykelønn og  skjerpet handlingsregel. Men kommentatorene har gitt blomster – «Venstre har satt i gang en fornuftig prosess som de øvrige partiene bør ha mot og vilje til å følge opp» (VG), «det  er utvist politisk mot når man så klart forsvarer minoritetenes ståsted i omskjæringsdebatten» (Aftenposten), «Venstres fritalenhet i sykelønnsdebatten har vært forfriskende og viktig. LOs hysteriske reaksjon viser at partiets politikere burde gått enda lenger» (Dagens Næringsliv). Klassekampen synes det er «vind i dei liberale segla».

Unge Venstre, der  Rotevatn har vært en sterkt profilert leder, har utvilsomt vært en viktig pådriver i disse spørsmålene.

Jeg må være litt personlig. Jeg satt sammen med Rotevatn – og flere andre unge og ideologiprinsipielle politikere - i Venstres programkomité foran stortingsvalget i fjor. Det var en inspirerende opplevelse. Jeg kjenner meg godt igjen når Rotevatn siterer en H-politiker  som før valget sa at det «ville være et politisk selvmord  å gå inn for å fjerne rentefradraget» - og Rotevatn så tilføyer lakonisk: «Han hadde truleg rett. Programkomiteen til Venstre feiga då også ut i siste runde». 

Ja, jeg feiga ut. Jeg stemmer Venstre av ideologiske grunner, men er så pragmatisk at jeg tror et forslag om å fjerne rentefradraget bør komme i begynnelsen  av en stortingsperiode, ikke 4-5 måneder før valget. Gregory Nunn sier det på en annen måte: «A liberal is a man who is right most of the time, bus he’s right too soon”.

En bok som denne bør først og fremst skape en dialog mellom tekst og egne vurderinger. Min seilas på det sosialliberale hav skriver jeg nærmere om i denne bloggen. 

Det viktige må være en rimelig balanse mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkete, og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger - der det er nødvendig. Å balansere mellom hensynet til enkeltindividets frihet og hensynet til samfunnets svake.

Om det er noen betydelig forskjell mellom å kalle seg liberal eller sosialliberal, vet jeg ikke. Den liberale ryggmargsrefleksen  er viktigst. På enkelte punkter lander jeg med samme utgangspunkt på litt andre konklusjoner enn Rotevatn. For eksempel vurderer jeg i alkoholpolitikken "sosial"-begrepet viktigere enn det genuint liberale. 

Samtidig merker jeg at selv med lang fartstid i avholdsbevegelsen (DNT og Forbundet mot rusgift) er jeg i bevegelse når det gjelder en annen rusgift. Jeg ser klarere poenget både hos Johs. Andenæs: «Det er ikke all uønsket atferd som egner seg til å bekjempes med strafferettslige virkemidler. Kan hende vil fremtidens dom være at narkotikapolitikken har vært århundrets største feilinvestering i straff», og hos Rotevatn: «Den såkalla signaleffekten av narkotikaforbodet er svært vanskeleg å dokumentere. Snarare meiner mange at eit stadig strengare strafferegime faktisk har gjort alt mykje verre».

Rotevatn utfordrer - til prøving av egne standpunkter. For å ta to hovedsetninger: «Alt skal i utgangspunkt vere tillate, fram til ein kjem med ein overtydande grunn til at det bør være forbode. Det er dei som vil innføre forbod og restriksjonar, som må føre bevis».

Eller: «Å skape eit tvers igjennom trygt samfunn er fullt mogleg. Det er berre å fjerne fridomen». Jeg synes han både her og i andre sammenhenger evner å tenke prinsipielt, og han er befriende klar i sine konklusjoner. Slik sett understreker han Vårt Lands observasjon: «Venstre er ofte beskyldt for å være et vingleparti uten klare standpunkter. Det kan man ikke lenger si».

Det er riktig som han skriver, ikke alt i boken er i tråd med Venstres politiske plattform. Men han er en ideologisk premissleverandør. Han får godt frem hva han mener bør være en liberal tilnærming til mange utfordrende  politiske spørsmål. I den grad det fremdeles finnes politiske studiesirkler og ikke all nytenkning skal komme fra politiske tankesmier, vil den være et godt utgangspunkt for diskusjon.

Det er ikke alltid sidetallet som gjør en bok «tung».  Det er mye godt tankegods på de 119 sidene.  Noe Civita-inspirert, men  Sveinung Rotevatn er en selvstendig, spennende og utfordrende  politiker. I noen sammenhenger minner han om Einar Førde, en annen sognogfjording. Det er ment som et kompliment. 

Bevaring og forandring i Kirken

Kirkemøtet diskuterer homofilt samliv. Som Frank Rossavik kommenterer i Bergens Tidende: «Selv om tonen var høvisk, og erklæringene om gjensidig respekt satt løst, var og er det alvor.»

Utgangspunkt bør alltid være at også de som mener noe annet enn en selv er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. 

Tekstene i Bibelen er to-tretusen år gamle. Det er derfor stor distanse mellom de forutsetninger dagens leser bringer med seg, og de kulturelle, historiske og sosiale forhold som reflekteres i tekstene. Tekstene er forankret i og medbestemt av en konkret sammenheng, preget av bestemte sosiale, kulturelle, historiske, økonomiske, og religiøse forutsetninger. Disse forutsetningene er åpenbart forskjellige fra dem som preger sammenhengen dagens leser står i. Kristen etikk må stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Kirken må stå i første rekke for kamp for menneskers verdighet. Når vi kjemper for menneskers rettigheter, må vi tenke igjennom gamle standpunkt, uten at det undergraver Bibelen som kilde for tro. 

Mange tar enkeltstående bibelvers og overfører dem på dagen samfunn uten å være klar over at det er en lang vei fra enkeltvers til etiske standpunkter. Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Går vi til det store utland kan vi i historisk lys også vise til kristnes holdning til slaveriet, til apartheid. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Da kampen sto om demokrati i Norge på 1880-tallet, sto nesten hele presteskapet samlet på den konservative siden: Det parlamentariske demokrati var ukristelig fordi den personlige kongemakt bygde på Guds nåde. Da kvinner krevde stemmerett, sto kirkens menn frem og forkynte av kvinner skulle være underdanige, og i alle fall skulle de ikke ha stemmerett. 

Da arbeiderbevegelsen sto fram med krav om sosial rettferdighet, lød det fra mange prekestoler at dette var opprør mot den orden Gud selv hadde innstiftet. Kirken med sin lære om nestekjærlighet og medmenneskelige solidaritet var dessverre ikke fanebærer i kampen mot harde klassemotsetninger og sosial urett. Situasjonen ble ikke lettere ved at kirken eide store landeiendommer, gårder og skog, og arge motstandere av landarbeidernes krav om en mager lønnsavtale var å finne på enkelte av prestegårdene.

Da de første kvinnene nærmet seg kirkens talerstol, sa biskopene nei – i tiår etter tiår, til to av dem omsider våget å ordinere Ingrid Bjerkås i 1961. Saken ble løst som konfliktsak ved at det ble laget ”kjøreregler”. Ingen ble satt utenfor fellesskapet, kalt vranglærer eller tvunget til å handle mot egen overbevisning. I dag oppfattes dette av det store, store flertall som uproblematisk.

Støyen omkring bispevigslingen av Rosemarie Køhn i 1993 føyer seg inn i dette bildet. Biskopenes  preses er i dag en kvinne. I øyeblikket er fire av 11 biskoper en kvinne. Om det skulle bli seks eller syv vil ingen – eller i alle fall: nesten ingen – reagere på det.

Lenge var kirkens praksis ikke å vie fraskilte fordi man mente at Jesus og Paulus forbyr gjengifte. I dag har dette for et klart flertall endret seg, under henvisning til at ekteskapsinngåelsen er en ”verdslig” ordning, og at en vigsel i kirken gir anledning til å forkynne evangeliet og et kristent syn på ekteskapet.

Slik sett vil det ikke forundre om kirken kommer til det resultat jeg personlig mener er det mest prinsipielle:  Obligatorisk borgerlig vigsel. Det vil tydeliggjøre at det er sivil lovgivning og ikke en teologisk forståelse som regulerer ekteskap.  Det vil være ryddigere juridisk, og samtidig gjøre det fullt mulig med markering og fest både i religiøs og annen livssynsmessig sammenheng. 

Det har altså hendt at sprenglærde teologer i samarie har tatt feil – forferdelig feil. ”Bibelens klare ord” i en generasjon var i noen saker ikke fullt så klart likevel i den neste. Og vi har sett dem stå frem i historien – de som i Guds kraft tok kampen mot det vonde, også i kirken. En Frans av Assissi, en Martin Luther, en Hans Nielsen Hauge, en Martin Niemøller, en Dom Helder Camara.

Guds kjærlighet tvang dem.

Og heldigvis har  hverdagskirken stadig oftere vært med på å gi sammenheng i de hverdager som et menneskeliv har så mange av.

 Kirken har ofte gjort urett mot mennesker, både av vanvare og ved å videreføre tidligere generasjoners normer, oppfatninger og holdninger. Jeg skulle ønske at alle som i store bokstaver snakker om «Skriftens klare ord» i homofilisaken, kostet på seg å lese «Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken. Uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd» fra 2006.  

Ikke minst avsnittene om skriftforståelse og skriftbruk viser at  det handler om spenningen mellom bevaringsvilje av det vi har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring. 

Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.

Lærenemnda viser til at i kirkens historie er det eksempler på at mennesker og grupper av mennesker er blitt behandlet på måter som har krenket deres verd – ofte med henvisning til bestemte bibeltekster. ”Noen ganger kan slike eksempler belyse den kritiske funksjon Skriften kan ha overfor kirken. Både gjennom å lytte til erfaringer og gjennom å lytte på ny til Skriften, er det blitt kastet lys over disse erfaringene og kirkens egen praksis, slik at kirken gradvis har kunnet erkjenne uretten og forandre sin holdning og praksis”. 

Jeg vet ikke hvor Kirkemøtet vil havne i denne saken, menuansett resultat tiltrer jeg uten videre gjengangeren i Dagsnytt 18: Dette er en sak vi får anledning til å komme tilbake til senere.

Mitt håp er at Den norske kirke alltid må la seg inspirere av Jesu kjærlighet, som er uten grenser, og hvorledes han i sin samtid løftet frem de utstøtte og foraktede mennesker – og ta med seg denne inspirasjonen inn i vår egen tid.

Nei til akademisk Israels-boikott

Hva er mest tjenlig for å prøve å løse vanskelige konflikter, boikott eller dialog?

Skal Norge boikotte Russland kulturelt og akademisk? Landet har gjennom slikt Krim-halvøya. I flere år har landet ført en brutal krig i Tsjetsjenia med titusenvis, kanskje flere, drepte.

Eller hva med Kina, som har okkupert Tibet i rundt 60 år, og som bryter menneskerettigheter i jakten på kulturelle og akademiske dissidenter?
Hva med Sudan, Syria, Iran, Saudi-Arabia osv. osv, - hva med alle de land der menneskerettigheter tråkkes under fot, der mennesker slaktes ned?

Nei, det er få, om noen, som synes å løfte en penn i den sammenheng. Men da religionsprofessor Torkel Brekke inviterte tre israelske forskere til Norge, fikk han beskjed om at tidspunktet var særdeles uheldig. En professor i arabisk aksjonerte og fant det et samarbeidet med Universitetet i Tel Aviv når det er en bred boikottlinje på gang i verden. Tel Aviv Universitet er et offentlig universitet, og heller mot den liberale venstresiden i Israel.

Hensikten med besøket var å opprette et samarbeid med israelske akademikere og etablere utveksling av lærere og studenter. En av de inviterte er ekspert på islam i Europa og jobber med muslimske minoriteter.

Initiativet er ikke nytt. Da akademisk boikott ble foreslått for et par år siden, slo daværende forskningsminister Tora Aasland fast at utdanningsinstitusjonene i Norge skal fremme akademisk frihet ved å følge anerkjente etiske og vitenskapelige prinsipper om åpenhet: ”Dermed har de ansatte selv en lovfestet rett til å velge både emne og metode for sin forskning. Da kan ikke styret ved en institusjon pålegge forskerne ikke å samarbeide med forskere fra Israel eller andre land”.
Det var klokt sagt.

Hos boikott-entusiastene finner jeg lite refleksjoner over årsak og virkning, over hva som er mest hensiktsmessig – boikott eller å ha kontakter med begge parter for å finne årsaker til krig og konflikt og prøve å lære av fortiden for å skape fred. 

Tror de at Norges meglerrolle i Midtøsten blir lettere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten bedre av en boikott? 

Er de villige til å ta de praktiske konsekvensene for sin egen hverdag av at store deler av operativsystemet Windows er utviklet av Microsofts avdeling i Israel? Eller at en rekke moderne hovedkort til PC’er og den siste mobilteknologien er også utviklet i landet som skal utsettes for boikott? 

Hvor er deres rasjonelle argumenter for hvorfor vi ikke også boikotter andre nasjoner som bryter menneskerettigheter på langt verre måter? Må ikke de norske akademiske institusjonene da ha en kontinuerlig prosess og bruke boikott mot handlinger og standpunkter også i andre konflikter?

Hvordan forholder de seg til at rektor ved det palestinske Al-Quds universitetet i Jerusalem fremholder at de mest progressive synspunkter til støtte for palestinernes sak finnes nettopp i israelske universitetsmiljøer?

Et det et ledd i bestrebelsene for bedre folkehelse å avvise samarbeid med kolleger som er verdensledende i medisinsk og bio-teknologisk forskning? 

Er det noe å vinne på at norske vitenskapsmenn og forskere ikke lenger skal ha adgang til israelske arkiver, ha besøk av og diskutere med israelske kolleger?

Hva synes de om nettverket ”Scholars for Peace in the Middle East”, med flere nobelprisvinnere som medlemmer, sier at ”vi står solidarisk sammen med israelske akademikere og akademiske institusjoner. Dersom dere boikotter dem, boikotter deres oss”?

Tror de at en boikott vil styrke Norges samarbeidsmuligheter med viktige forsknings- og utviklingsmiljøer rundt om i verden?

Er det slik at vi i Norge bare skal ha fri utveksling av ideer med dem vi er enige med? Skal ikke institusjonene lenger være et samlingssted for et bredt spektrum av ulike tanker og ider?

Tror de at en boikott-aksjon vil styrke den mulighet for konstruktiv påvirkning som ligger hos de israelske akademikere som målbærer synspunkter i utakt med landets offisielle politikk? 

Akademikere bør som alle andre engasjere seg politisk og arbeide hardt for at de meninger man står for skal få gjennomslag. De har to valg: ikle seg utstyret for å spille helteridderrollen på de hvite hestene, og med faner og klingende spill for galleriet utkjempe innbilte slag i et reservat. Eller oppsøke den hverdag der de reelle prosessene skjer, og der det gjennom forhandlinger og dialog kan være mulig å finne løsninger på bitter konflikt der alle parter lider, der alle har blod på hendene. 

Det er all grunn til å reagere på Israels utbyggingen av bosetninger i okkuperte områder.  Jeg er enig med professor Brekke når han sier at «jeg syns også dagens Israel fører en urettferdig og kontraproduktiv politikk, men de som er opptatt av boikott har mistet gangsynet».

Jeg tror ikke at en akademisk/kulturell og eller en generell handelsblokade av Israel er det beste handlingsmønster. Det eneste tiltak som kanskje kan løse situasjonen, er at USA slutter med å støtte Israel i hva landet enn måtte foreta seg. Israel har full rett til å eksistere, og israelske produkter generelt bør den enkelte vurdere om man vil kjøpe. Men en boikott av de israelske varer og tjenester som har direkte tilknytning til de jødiske bosettingene i palestinske områder, kan i det minste være en symbolhandling.

Det eneste håpet for den israelske staten er at de etterlever grunnleggende menneskerettighets- og moralske prinsipper.

Ta vare på varslerne

Det er Stavanger denne gang – men det gjelder dessverre altfor mange andre kommuner.

To av landets fremste eksperter på varsling mener Stavanger kommunes advarsel mot en medarbeider trolig bryter forbudet mot gjengjeldelse mot varslere. De mener også at kommuneledelsen sender feil signaler, hvis de ønsker en god varslingskultur.

«Hensikten med vår nåværende undersøkelse er ikke å vite hva dyder er, men å bli gode. Ellers ville ikke vår undersøkelse ha noen nytte for oss.»

Det var Aristoteles som sa det. Han kunne ha sagt det også om den undersøkelsen, eller revisjonsrapporten, som er bakgrunn for en sak om etikk som bystyret skulle behandlet  sist mandag, men som måtte utsettes.  Stavanger kommune må bli god. Eller rettere: bli bedre. Skape en bedre åpenhetskultur.

Forslaget om  evaluering av dagens retningslinjer for varsling internt og eksternt, herunder hvordan de fungerer i dag for å sikre anonym varsling, er nødvendig.  Det bes også om at det vurderes opprettelsen av en frittstående undersøkelseskommisjon/utvalg for alvorlige hendelser .

Dette dreier seg ikke om byråkratisering, men om å etablere gode ordninger som sikrer at hendelser blir undersøkt.  Samfunnet har mange rutiner som  automatisk trer i kraft når det alvorlige hendelser inntreffer.  Det er den samme automatikken vi må få i Stavanger kommune.  Hvis det skjer overdosedødsfall i kommunale boliger, vold knyttet til bofelleskap og andre alvorlige hendelser. Det å ta i mor varslere,  det å følge opp – dette er en kompetanse i seg selv som vi må sikre at vi har.

På Stortinget har Venstre flere ganger de siste 6 årene bedt om at det opprettes en egen varslingsenhet under Arbeidstilsynet. Fremskrittspartiet har vært mest positiv, men forslaget er hver gang nedstemt. Jeg håper at et slike kommunale alternativer kan stimulere til en endra bedre Arbeidsmiljølov.

Revisjonsrapprten viser at kommunen fortsatt har forbedringsområder. Det er viktig å heve den etiske refleksjonskompetansen blant ledere og medarbeidere i organisasjonen. Først og fremst  blant lederne.

Lover og reglementer alene kan aldri skape en god åpenhet. Vi trenger varslingskompetanse, og ikke minst trenger vi en fryktløs varslingskultur. Honnør til den som våget å snakke ut om det i media.  Reaksjoner  viser at hun ikke er alene.

Det er uheldig når en ekspert på varsling sier at kommunens holdninger kan gi inntrykk av at ansattes lojalitetsplikt er langt strengere enn loven sier. At man er mer opptatt av å markere strengt fokus på ledelse, ikke på en åpen og demokratisk ytringskultur.

Lojalitet er et begrep som brukes ofte, der avsender egentlig mener lydighet. Men lydighet og lojalitet er to forskjellige begrep. Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet. Det må brukes etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skal ha prioritet i en konkrete situasjon som fordrer et moralsk valg.

Kommunen kjenner seg ikke igjen i kritikken og den generelle beskrivelsen av arbeidsmiljøet og varslingskulturen, leser vi i Aftenbladet. Det er ingen uvanlig reaksjon, særlig hvis varslingene ikke kommer lenger enn til mellomleddene. «Kommunen skal fremelske  åpenhet», sier personal og organisasjonsdirektøren. «Ingen bør være redd for å kritisere kommunen offentlig. Varsling skal ikke gå ut over ansattes karriere», fremholder rådmannen.

Det er så riktig sagt  at det burde rammes inn av byvåpnets avkvistede vinranke med blader og henge på alle offentlige arbeidsplasser.  Det er så vakkert at det kunne vært lest av Liv Ullmann med Griegs “Morgenstemning” som kontentum.

Men er det slik i hverdagen?

Nei, langtfra alt tyder på det. Derfor må politikere og administrasjon aldri slå seg til ro. Tillitsvalgte har sagt at både rådmann og ordfører er lydhøre for det som de ansatte kommer med. Men så virker det som om det stopper opp på nivået under. Når ansatte for eksempel melder om kritikkverdige forhold både i sykehjem og barnehager, får de beskjed om at de tar feil. Ingenting blir løst, men den som sa fra, blir oppfattet som brysom. Det er bekymringsfullt hvis det oppleves liten endringsvilje, liten ydmykhet, lav takhøyde for kritikk og skepsis til ansatte med øye for å gjøre ting på en annen måte enn i en gamle kulturen.

Revisjonsrapporten underbygger frykten for å varsle. Og fryktkultur er skadelig for alle parter. Det er sløsing med ressurser dersom ansatte ikke våger å bruke sin faglige kompetanse til å påvirke

En kultur som er åpen, transparent og lyttende, kan forebygge offentlig oppvask på feil grunnlag.   Også derfor er varslingskulturen på arbeidsplassen så viktig. Dette å skape en kulturendring som gjør at avvik og feil kan drøftes åpent.

Det hjelper ikke å kurse medarbeidere i arbeidsmiljølov og etikk og gode intensjoner, dersom ikke de lederne som de møter daglig tar imot varsling og kritikk på en konstruktiv måte – og sin tid melder så tilbake hva som ble resultatet.

Offentlig sektor skal på vegne av innbyggerne ivareta fellesskapsløsninger. Derfor er det der riktig og viktig med større åpenhet der enn på andre områder i samfunnet. Ansattes varsling og ytringsfrihet skal ikke bare verne om den enkeltes ansattes behov for å ytre seg, men også verne om demokratiet.

Den ansattes lojalitet må først og fremst være til brukerne, til velgerne, til ikke til et offentlig hierarki.

50 år med Sjømannskirken

 Det blåser litt rundt Sjømannskirken. Men vinden vil løye. Sjømannskirken er Kirke, er Nestekjærlighet i praksis.

En av overskriftene i Vårt Land i dag lyder: «Widvey tror på Gud, kirken – og særlig Sjømannskirken. Aldri før har en kirkeminister så tydelig flagget sin egen kristne tro og troshistorie slik kulturminister Thorhild Widvey (H) gjorde i sin tale til Kirkemøtet torsdag.»           

Hun er ikke alene med kjærlighet til Sjømannskirken. En litenspasertur langs Memory Lane:

Året var 1975.

Stedet var den gamle sjømannskirken på 1st place i Brooklyn, trolig verdens største.

Anledningen: 150 års jubileet for utvandringen til USA – med sluppen Restaurationen nettopp her fra Stavanger.

Jeg var med i Kong Olavs følge under hans tre uker lange besøk i USA  Et typisk trekk ved jubileumsturen var at der enkelte lokale komiteer åpenlyst hadde planlagt at majesteten først og fremst skulle treffe nordmenn i sosialgruppe 1, hadde kongen en langt mer inkluderende holdning. I forbindelse med besøket i sjømannskirken var det satt opp et strengt tidsskjema, og ambassadens folk sto og trippet da de syntes Kongen tok seg for god tid under kirkekaffen etter at gudstjenesten var ferdig. Det skyldtes at han ønsket å håndhilse på samtlige 800!

Som pressemann hadde jeg plassert meg såkalt strategisk den gangen., og mot slutten av hilsingen hørte jeg daværende sjømannsprest Leiv Gundersen hviske:

-Her kommer det både halte og syke, Deres Majestet!

Og Kongen repliserte lynsart:

-Men hos meg blir de ikke helbredet, hi-hi!

Nei, det ble de nok ikke. Men en ting er jeg sikker på, at Sjømannskirken har leget utallige nordmenn i det fjerne og på havet, har reddet liv, har stilt opp i hverdagskriser, nesten-ulykker og selvfølgelig ved store katastrofer, vært til stede sammen med dem som sørger.

Vi har som mål for den norske kirke at den skal være tjenende, bekjennende, forkynnende og misjonerende. Og er det noen som virkelig lever opp til mine ønsker om at den norske kirke på en konstruktiv måte må møte utfordringene til kirken i samtiden, være der menneskene er, ja, så er det Sjømannskirken og dens verdensomspennende virksomhet. Og den er intet mindre enn imponerende og viser hvordan denne kirkelige tjenesten følger med tiden, følger med menneskene. Tradisjonelle sjømannskirker, kirkesentre i byer uten havn, sydenkirker, reisetjeneste, studentprester, Nordsjøprester, ambulerende prester skaper møtesteder som nordmenn på isolerte steder ofte savner, trailer, idrettskirker – og nå sannelig også nettkirke for de som ikke kan eller ikke vil gå i kirken.

Jeg føler jeg kan uttale med sikrere om Sjømannskirkenes arbeid enn om det meste annet i det varierte norske kristen- og kirkeliv.  I årenes løp har jeg besøkt  19 av stasjonene. Sett hvordan sjømannskirkene blir et helt naturlig og viktig senter. Har vært spist vafler i alle verdensdeler, vært på skipsbesøk i Japan, opplevd fellesskapet på OL-kirke  i Sydney, sett gleden i lugarene når assistenten i New York kom ut i kaiområdene med aviser (det var lenge før pc og Iphone), opplevd trengsel i køen foran alterbordet i Aguinegin på Grand Canaria, feiret jul med kone og tre barn på kjerka i Hong Kong, vært på cowboytur  med norske sjøfolk langs Mississippi og påfølgende grillfest på kjerka i  New Orleans. Jeg har vært på bytur med presten i Singapore og møtt sjømannskirkens egen turistslange som ble matet med en liten høne hver gang nordmenn ble guidet rundt.

 

I løpet av de vel 50 årene jeg har fulgt Sjømannskirken, har mye endret seg i det ytre, i rammevilkårene, men innstillingen til tjenesten, viljen og evnen til å hjelpe, er den samme. 

Da i 2002 ble valgt til kirkerådsleder, sa jeg at «jeg ønsker en kirke som  lever nær folket , som er folkelig i omgangsform og formidlingsmåte, som er tydelig på sitt grunnlag, og har nær kontakt med de store kirker i verden».  Sjømannskirkens lave terskler, høye tak og forståelige formidling av Budskapet med stor B, passer helt inn i bildet.

Det er ikke tilfeldig at det er firekristne arbeidslag som har en høy goodwill og nesten alltid får positiv omtale i mediene – Sjømannsmisjonen, Kirkens Nødhjelp, Bymisjonen og Frelsesarmeen. Det er ikke tilfeldig, de driver ikke bare en åndens men også en håndens tjeneste.

Kirkefader Augustin har sagt at kirken skal forkynne – om nødvendig også med ord. I den sammenheng minnes jeg historien sjømannsprest Ørnulf Aagaard i San Pedro i California fortalte. Der lå kirken på en høyde nær innseilingen. Alle skandinaviske skip som passerte på inn- og utgående, utvekslet flagghilsen med kirken. Og gjennom en kraftig høyttaler svarte kirken med nasjonalsanger og salmer. Etter mørkets frembrudd blinket  kirken til skipene med et lysende kors som dannet den indre ramme i et ovalt vindu i kirkens front – mens ”Leid milde ljos, gjennom skoddeeim” lød gjennom høyttaleren. Kors-lyset pleide man å slukke ved stengetid.

Og så var det en sjømann som fortalte at han en kveld hadde gløttet opp for å få en hilsen med seg på turen over havet. Det var korset han tenkte på. Men til sin store skuffelse så han det ikke, og da han kom tilbake og spurte hvorfor , var svaret: Av sparehensyn.

-Men er det en utgiftspost det er fornuftig å spare på ? Dere ville glede mange av oss ved å la korset lyse, sa sjømannen.

Det var en preken som satt og ble husket, sa Aagaard. Og det ble ikke spart på lyset i Korset etter den dag.

Med Korset som seilingsmerke, Guds ord som kompass og med Kristus som styrmann, går Sjømannskirkeskipet for fulle seil og god bør. Det pløyer både verdenshavene og de områder som Ivar Aasen drømte om da han drømte om at ”gjev eg var i et varmare land” – et ønske som går i oppfyllelse for stadig nye titusener, for kortere eller ganske lang tid.

Noen ganger kan det oppstå en spenning mellom det kirken gir inntrykk av å være, og måten virksomheten oppfattes på av mennesker i kirkens periferi.  Diakoniens utfordring er å gi synlige tegn på en medmenneskelighet som ikke bare gjelder unntaksvis, men som er grunnleggende i forståelsen av hva det vil si å være menneske. Den diakonien som sjømannskirkene praktiserer, er kjærlighet uttrykt i konkret handling og båret oppe av det kristne tror og håper. Den er rotfestet i kristentroens sentrum. Den er troens liv, virksom i kjærlighet.

Og det gjelder oss alle: Kjærlighet til Kristus vises gjennom kjærlighet til andre mennesker. Det finnes ingen annen måte å vise kjærlighet på.

Om budskapet alltid er det samme, krever likevel nye tider krever nye løsninger, nye grep. Noen oppgaver blir større , andre avtar, former skifter. Det blir færre sjøfolk, men desto flere , nordmenn på kortere eller lengre besøk i utlandet. Gjennom sjømannskirkene  finner de nærhet og miljø, får de hjelp til å orientere seg i det fremmede. For noen er opplevelsen av menighetene ute en naturlig forlengelse av hjemlig engasjement, for andre kan det være begynnelsen til at enkelte myter og forestillinger rives ned og erstattes av engasjement. Nye menigheter dannes – og er det noe vi vet så er det at det å bli gitt tillit og ansvar , styrker båndene og forsterker viljen til innsats.

Navn kan endres, styringsformer likeså, Viktigere enn troskap mot fortiden er å vise ærefrykt for fremtiden og de nye generasjoner.  Lederskap og arbeidsformer  må preges av fleksibilitet, og flest mulig må føle at de har et eierforhold til organisasjonen. En kombinasjon av hjemmearbeidets soliditet, omsorg og innsats, og ute-Norges engasjement, oppslutning og vilje til å ta ansvar, er uslåelig.

Men enten vi går i våre menigheter og forsamlinger i Norge eller samles under fremmede himmelstrøk er det slik at Gud utfordrer oss til å stoppe opp og vende om. Vende om fra kravene, likegyldigheten, grådigheten, klagingen, frykten, selvforakten – vende om til Gud, vende om til andre mennesker.

Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt – det er Sjømannskirken, norsk kirke i utlandet, et hjem underveis – både her og nå, og for evigheten