Nei til akademisk Israels-boikott

Hva er mest tjenlig for å prøve å løse vanskelige konflikter, boikott eller dialog?

Skal Norge boikotte Russland kulturelt og akademisk? Landet har gjennom slikt Krim-halvøya. I flere år har landet ført en brutal krig i Tsjetsjenia med titusenvis, kanskje flere, drepte.

Eller hva med Kina, som har okkupert Tibet i rundt 60 år, og som bryter menneskerettigheter i jakten på kulturelle og akademiske dissidenter?
Hva med Sudan, Syria, Iran, Saudi-Arabia osv. osv, - hva med alle de land der menneskerettigheter tråkkes under fot, der mennesker slaktes ned?

Nei, det er få, om noen, som synes å løfte en penn i den sammenheng. Men da religionsprofessor Torkel Brekke inviterte tre israelske forskere til Norge, fikk han beskjed om at tidspunktet var særdeles uheldig. En professor i arabisk aksjonerte og fant det et samarbeidet med Universitetet i Tel Aviv når det er en bred boikottlinje på gang i verden. Tel Aviv Universitet er et offentlig universitet, og heller mot den liberale venstresiden i Israel.

Hensikten med besøket var å opprette et samarbeid med israelske akademikere og etablere utveksling av lærere og studenter. En av de inviterte er ekspert på islam i Europa og jobber med muslimske minoriteter.

Initiativet er ikke nytt. Da akademisk boikott ble foreslått for et par år siden, slo daværende forskningsminister Tora Aasland fast at utdanningsinstitusjonene i Norge skal fremme akademisk frihet ved å følge anerkjente etiske og vitenskapelige prinsipper om åpenhet: ”Dermed har de ansatte selv en lovfestet rett til å velge både emne og metode for sin forskning. Da kan ikke styret ved en institusjon pålegge forskerne ikke å samarbeide med forskere fra Israel eller andre land”.
Det var klokt sagt.

Hos boikott-entusiastene finner jeg lite refleksjoner over årsak og virkning, over hva som er mest hensiktsmessig – boikott eller å ha kontakter med begge parter for å finne årsaker til krig og konflikt og prøve å lære av fortiden for å skape fred. 

Tror de at Norges meglerrolle i Midtøsten blir lettere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten bedre av en boikott? 

Er de villige til å ta de praktiske konsekvensene for sin egen hverdag av at store deler av operativsystemet Windows er utviklet av Microsofts avdeling i Israel? Eller at en rekke moderne hovedkort til PC’er og den siste mobilteknologien er også utviklet i landet som skal utsettes for boikott? 

Hvor er deres rasjonelle argumenter for hvorfor vi ikke også boikotter andre nasjoner som bryter menneskerettigheter på langt verre måter? Må ikke de norske akademiske institusjonene da ha en kontinuerlig prosess og bruke boikott mot handlinger og standpunkter også i andre konflikter?

Hvordan forholder de seg til at rektor ved det palestinske Al-Quds universitetet i Jerusalem fremholder at de mest progressive synspunkter til støtte for palestinernes sak finnes nettopp i israelske universitetsmiljøer?

Et det et ledd i bestrebelsene for bedre folkehelse å avvise samarbeid med kolleger som er verdensledende i medisinsk og bio-teknologisk forskning? 

Er det noe å vinne på at norske vitenskapsmenn og forskere ikke lenger skal ha adgang til israelske arkiver, ha besøk av og diskutere med israelske kolleger?

Hva synes de om nettverket ”Scholars for Peace in the Middle East”, med flere nobelprisvinnere som medlemmer, sier at ”vi står solidarisk sammen med israelske akademikere og akademiske institusjoner. Dersom dere boikotter dem, boikotter deres oss”?

Tror de at en boikott vil styrke Norges samarbeidsmuligheter med viktige forsknings- og utviklingsmiljøer rundt om i verden?

Er det slik at vi i Norge bare skal ha fri utveksling av ideer med dem vi er enige med? Skal ikke institusjonene lenger være et samlingssted for et bredt spektrum av ulike tanker og ider?

Tror de at en boikott-aksjon vil styrke den mulighet for konstruktiv påvirkning som ligger hos de israelske akademikere som målbærer synspunkter i utakt med landets offisielle politikk? 

Akademikere bør som alle andre engasjere seg politisk og arbeide hardt for at de meninger man står for skal få gjennomslag. De har to valg: ikle seg utstyret for å spille helteridderrollen på de hvite hestene, og med faner og klingende spill for galleriet utkjempe innbilte slag i et reservat. Eller oppsøke den hverdag der de reelle prosessene skjer, og der det gjennom forhandlinger og dialog kan være mulig å finne løsninger på bitter konflikt der alle parter lider, der alle har blod på hendene. 

Det er all grunn til å reagere på Israels utbyggingen av bosetninger i okkuperte områder.  Jeg er enig med professor Brekke når han sier at «jeg syns også dagens Israel fører en urettferdig og kontraproduktiv politikk, men de som er opptatt av boikott har mistet gangsynet».

Jeg tror ikke at en akademisk/kulturell og eller en generell handelsblokade av Israel er det beste handlingsmønster. Det eneste tiltak som kanskje kan løse situasjonen, er at USA slutter med å støtte Israel i hva landet enn måtte foreta seg. Israel har full rett til å eksistere, og israelske produkter generelt bør den enkelte vurdere om man vil kjøpe. Men en boikott av de israelske varer og tjenester som har direkte tilknytning til de jødiske bosettingene i palestinske områder, kan i det minste være en symbolhandling.

Det eneste håpet for den israelske staten er at de etterlever grunnleggende menneskerettighets- og moralske prinsipper.