«Kino i domkirken er et himmeltegn» - slik
lyder en overskrift i Aftenposten om at det tre dager på rad skal vises påskerelaterte
filmer. Rockemusikalen «Jesus Christ
superstar» i kirken dagen før palmesøndag - et endetidstegn? spør journalisten.
Men presten Ëlisabeth Thorsen vil heller si at kinotilbudet er "et tegn på fremveksten
av Guds rike."
Kirkerommet har til alle tider vært skapt og gjenskapt i tråd med endret liturgisk praksis og skiftende syn på hva kirkerommet som ramme omkring den kristne kult- og religionsutøvelsen kunne og burde brukes til. Slik ble jo kirkespill, liturgisk sang og religiøse prosesjoner et viktig stadium i utviklingen av klassisk musikk og teaterkunst.
Jesus brukte selv det vi i dag vil kalle kunstneriske grep i sin kommunikasjon: fortellinger, metaforer, lignelser – kommunikasjonsmåter som ikke alltid gir entydige og endegyldige svar, men som gjennom antydninger setter tanken på et spor. Som inviterer til selv å finne svar.
Kirken trenger stadig å tenke nytt om formidling av evangeliet, kristen tro og tradisjon. Trenger å ta samtidens religiøse lengsel på alvor, trenger å forene tradisjon og fornyelse, trenger ikke å opptre som kunstneriske smaksdommere, trenger kanskje litt mindre frykt for samtidskunsten, trenger å innse at kunst ikke skal illustrere men fortolke.
Poenget må være å
inspirere, peke på sammenhenger og muligheter. Stundom skinner Bibelens lys
klarest gjennom poetiske tekster som aldri har funnet nåde for noen
liturgikommisjon eller salmebokkomite. Ofte er jordens salt rammere i
installasjonskunst og stand-up shows enn i liturgiens bønner og prekener.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar