50 år med Sjømannskirken

 Det blåser litt rundt Sjømannskirken. Men vinden vil løye. Sjømannskirken er Kirke, er Nestekjærlighet i praksis.

En av overskriftene i Vårt Land i dag lyder: «Widvey tror på Gud, kirken – og særlig Sjømannskirken. Aldri før har en kirkeminister så tydelig flagget sin egen kristne tro og troshistorie slik kulturminister Thorhild Widvey (H) gjorde i sin tale til Kirkemøtet torsdag.»           

Hun er ikke alene med kjærlighet til Sjømannskirken. En litenspasertur langs Memory Lane:

Året var 1975.

Stedet var den gamle sjømannskirken på 1st place i Brooklyn, trolig verdens største.

Anledningen: 150 års jubileet for utvandringen til USA – med sluppen Restaurationen nettopp her fra Stavanger.

Jeg var med i Kong Olavs følge under hans tre uker lange besøk i USA  Et typisk trekk ved jubileumsturen var at der enkelte lokale komiteer åpenlyst hadde planlagt at majesteten først og fremst skulle treffe nordmenn i sosialgruppe 1, hadde kongen en langt mer inkluderende holdning. I forbindelse med besøket i sjømannskirken var det satt opp et strengt tidsskjema, og ambassadens folk sto og trippet da de syntes Kongen tok seg for god tid under kirkekaffen etter at gudstjenesten var ferdig. Det skyldtes at han ønsket å håndhilse på samtlige 800!

Som pressemann hadde jeg plassert meg såkalt strategisk den gangen., og mot slutten av hilsingen hørte jeg daværende sjømannsprest Leiv Gundersen hviske:

-Her kommer det både halte og syke, Deres Majestet!

Og Kongen repliserte lynsart:

-Men hos meg blir de ikke helbredet, hi-hi!

Nei, det ble de nok ikke. Men en ting er jeg sikker på, at Sjømannskirken har leget utallige nordmenn i det fjerne og på havet, har reddet liv, har stilt opp i hverdagskriser, nesten-ulykker og selvfølgelig ved store katastrofer, vært til stede sammen med dem som sørger.

Vi har som mål for den norske kirke at den skal være tjenende, bekjennende, forkynnende og misjonerende. Og er det noen som virkelig lever opp til mine ønsker om at den norske kirke på en konstruktiv måte må møte utfordringene til kirken i samtiden, være der menneskene er, ja, så er det Sjømannskirken og dens verdensomspennende virksomhet. Og den er intet mindre enn imponerende og viser hvordan denne kirkelige tjenesten følger med tiden, følger med menneskene. Tradisjonelle sjømannskirker, kirkesentre i byer uten havn, sydenkirker, reisetjeneste, studentprester, Nordsjøprester, ambulerende prester skaper møtesteder som nordmenn på isolerte steder ofte savner, trailer, idrettskirker – og nå sannelig også nettkirke for de som ikke kan eller ikke vil gå i kirken.

Jeg føler jeg kan uttale med sikrere om Sjømannskirkenes arbeid enn om det meste annet i det varierte norske kristen- og kirkeliv.  I årenes løp har jeg besøkt  19 av stasjonene. Sett hvordan sjømannskirkene blir et helt naturlig og viktig senter. Har vært spist vafler i alle verdensdeler, vært på skipsbesøk i Japan, opplevd fellesskapet på OL-kirke  i Sydney, sett gleden i lugarene når assistenten i New York kom ut i kaiområdene med aviser (det var lenge før pc og Iphone), opplevd trengsel i køen foran alterbordet i Aguinegin på Grand Canaria, feiret jul med kone og tre barn på kjerka i Hong Kong, vært på cowboytur  med norske sjøfolk langs Mississippi og påfølgende grillfest på kjerka i  New Orleans. Jeg har vært på bytur med presten i Singapore og møtt sjømannskirkens egen turistslange som ble matet med en liten høne hver gang nordmenn ble guidet rundt.

 

I løpet av de vel 50 årene jeg har fulgt Sjømannskirken, har mye endret seg i det ytre, i rammevilkårene, men innstillingen til tjenesten, viljen og evnen til å hjelpe, er den samme. 

Da i 2002 ble valgt til kirkerådsleder, sa jeg at «jeg ønsker en kirke som  lever nær folket , som er folkelig i omgangsform og formidlingsmåte, som er tydelig på sitt grunnlag, og har nær kontakt med de store kirker i verden».  Sjømannskirkens lave terskler, høye tak og forståelige formidling av Budskapet med stor B, passer helt inn i bildet.

Det er ikke tilfeldig at det er firekristne arbeidslag som har en høy goodwill og nesten alltid får positiv omtale i mediene – Sjømannsmisjonen, Kirkens Nødhjelp, Bymisjonen og Frelsesarmeen. Det er ikke tilfeldig, de driver ikke bare en åndens men også en håndens tjeneste.

Kirkefader Augustin har sagt at kirken skal forkynne – om nødvendig også med ord. I den sammenheng minnes jeg historien sjømannsprest Ørnulf Aagaard i San Pedro i California fortalte. Der lå kirken på en høyde nær innseilingen. Alle skandinaviske skip som passerte på inn- og utgående, utvekslet flagghilsen med kirken. Og gjennom en kraftig høyttaler svarte kirken med nasjonalsanger og salmer. Etter mørkets frembrudd blinket  kirken til skipene med et lysende kors som dannet den indre ramme i et ovalt vindu i kirkens front – mens ”Leid milde ljos, gjennom skoddeeim” lød gjennom høyttaleren. Kors-lyset pleide man å slukke ved stengetid.

Og så var det en sjømann som fortalte at han en kveld hadde gløttet opp for å få en hilsen med seg på turen over havet. Det var korset han tenkte på. Men til sin store skuffelse så han det ikke, og da han kom tilbake og spurte hvorfor , var svaret: Av sparehensyn.

-Men er det en utgiftspost det er fornuftig å spare på ? Dere ville glede mange av oss ved å la korset lyse, sa sjømannen.

Det var en preken som satt og ble husket, sa Aagaard. Og det ble ikke spart på lyset i Korset etter den dag.

Med Korset som seilingsmerke, Guds ord som kompass og med Kristus som styrmann, går Sjømannskirkeskipet for fulle seil og god bør. Det pløyer både verdenshavene og de områder som Ivar Aasen drømte om da han drømte om at ”gjev eg var i et varmare land” – et ønske som går i oppfyllelse for stadig nye titusener, for kortere eller ganske lang tid.

Noen ganger kan det oppstå en spenning mellom det kirken gir inntrykk av å være, og måten virksomheten oppfattes på av mennesker i kirkens periferi.  Diakoniens utfordring er å gi synlige tegn på en medmenneskelighet som ikke bare gjelder unntaksvis, men som er grunnleggende i forståelsen av hva det vil si å være menneske. Den diakonien som sjømannskirkene praktiserer, er kjærlighet uttrykt i konkret handling og båret oppe av det kristne tror og håper. Den er rotfestet i kristentroens sentrum. Den er troens liv, virksom i kjærlighet.

Og det gjelder oss alle: Kjærlighet til Kristus vises gjennom kjærlighet til andre mennesker. Det finnes ingen annen måte å vise kjærlighet på.

Om budskapet alltid er det samme, krever likevel nye tider krever nye løsninger, nye grep. Noen oppgaver blir større , andre avtar, former skifter. Det blir færre sjøfolk, men desto flere , nordmenn på kortere eller lengre besøk i utlandet. Gjennom sjømannskirkene  finner de nærhet og miljø, får de hjelp til å orientere seg i det fremmede. For noen er opplevelsen av menighetene ute en naturlig forlengelse av hjemlig engasjement, for andre kan det være begynnelsen til at enkelte myter og forestillinger rives ned og erstattes av engasjement. Nye menigheter dannes – og er det noe vi vet så er det at det å bli gitt tillit og ansvar , styrker båndene og forsterker viljen til innsats.

Navn kan endres, styringsformer likeså, Viktigere enn troskap mot fortiden er å vise ærefrykt for fremtiden og de nye generasjoner.  Lederskap og arbeidsformer  må preges av fleksibilitet, og flest mulig må føle at de har et eierforhold til organisasjonen. En kombinasjon av hjemmearbeidets soliditet, omsorg og innsats, og ute-Norges engasjement, oppslutning og vilje til å ta ansvar, er uslåelig.

Men enten vi går i våre menigheter og forsamlinger i Norge eller samles under fremmede himmelstrøk er det slik at Gud utfordrer oss til å stoppe opp og vende om. Vende om fra kravene, likegyldigheten, grådigheten, klagingen, frykten, selvforakten – vende om til Gud, vende om til andre mennesker.

Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt – det er Sjømannskirken, norsk kirke i utlandet, et hjem underveis – både her og nå, og for evigheten