Liberal ryggmargsrefleks

Velgerne i Sogn og Fjordane og ordningen med utjevningsmandater gjorde norsk politikk en tjeneste da valget i fjor høst brakte Sveinung Rotevatn på Tinget. Han er en styrke for den politiske debatten, en styrke for Stortinget. Innimellom stortingsarbeidet, avisintervjuer, innslag i Dagsnytt 18, aktivitet på sosiale medier og hva det enn måtte være, har han også skrevet en debattbok. «Liberalisme på norsk» (Civita). Den bør inspirere til gjennomtenkning både av egne standpunkt og partiprogram.

På landsmøtet sist helg gjorde Venstre vedtak som kanskje ikke i øyeblikket gir politisk gevinst: Redusert sykelønn og  skjerpet handlingsregel. Men kommentatorene har gitt blomster – «Venstre har satt i gang en fornuftig prosess som de øvrige partiene bør ha mot og vilje til å følge opp» (VG), «det  er utvist politisk mot når man så klart forsvarer minoritetenes ståsted i omskjæringsdebatten» (Aftenposten), «Venstres fritalenhet i sykelønnsdebatten har vært forfriskende og viktig. LOs hysteriske reaksjon viser at partiets politikere burde gått enda lenger» (Dagens Næringsliv). Klassekampen synes det er «vind i dei liberale segla».

Unge Venstre, der  Rotevatn har vært en sterkt profilert leder, har utvilsomt vært en viktig pådriver i disse spørsmålene.

Jeg må være litt personlig. Jeg satt sammen med Rotevatn – og flere andre unge og ideologiprinsipielle politikere - i Venstres programkomité foran stortingsvalget i fjor. Det var en inspirerende opplevelse. Jeg kjenner meg godt igjen når Rotevatn siterer en H-politiker  som før valget sa at det «ville være et politisk selvmord  å gå inn for å fjerne rentefradraget» - og Rotevatn så tilføyer lakonisk: «Han hadde truleg rett. Programkomiteen til Venstre feiga då også ut i siste runde». 

Ja, jeg feiga ut. Jeg stemmer Venstre av ideologiske grunner, men er så pragmatisk at jeg tror et forslag om å fjerne rentefradraget bør komme i begynnelsen  av en stortingsperiode, ikke 4-5 måneder før valget. Gregory Nunn sier det på en annen måte: «A liberal is a man who is right most of the time, bus he’s right too soon”.

En bok som denne bør først og fremst skape en dialog mellom tekst og egne vurderinger. Min seilas på det sosialliberale hav skriver jeg nærmere om i denne bloggen. 

Det viktige må være en rimelig balanse mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkete, og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger - der det er nødvendig. Å balansere mellom hensynet til enkeltindividets frihet og hensynet til samfunnets svake.

Om det er noen betydelig forskjell mellom å kalle seg liberal eller sosialliberal, vet jeg ikke. Den liberale ryggmargsrefleksen  er viktigst. På enkelte punkter lander jeg med samme utgangspunkt på litt andre konklusjoner enn Rotevatn. For eksempel vurderer jeg i alkoholpolitikken "sosial"-begrepet viktigere enn det genuint liberale. 

Samtidig merker jeg at selv med lang fartstid i avholdsbevegelsen (DNT og Forbundet mot rusgift) er jeg i bevegelse når det gjelder en annen rusgift. Jeg ser klarere poenget både hos Johs. Andenæs: «Det er ikke all uønsket atferd som egner seg til å bekjempes med strafferettslige virkemidler. Kan hende vil fremtidens dom være at narkotikapolitikken har vært århundrets største feilinvestering i straff», og hos Rotevatn: «Den såkalla signaleffekten av narkotikaforbodet er svært vanskeleg å dokumentere. Snarare meiner mange at eit stadig strengare strafferegime faktisk har gjort alt mykje verre».

Rotevatn utfordrer - til prøving av egne standpunkter. For å ta to hovedsetninger: «Alt skal i utgangspunkt vere tillate, fram til ein kjem med ein overtydande grunn til at det bør være forbode. Det er dei som vil innføre forbod og restriksjonar, som må føre bevis».

Eller: «Å skape eit tvers igjennom trygt samfunn er fullt mogleg. Det er berre å fjerne fridomen». Jeg synes han både her og i andre sammenhenger evner å tenke prinsipielt, og han er befriende klar i sine konklusjoner. Slik sett understreker han Vårt Lands observasjon: «Venstre er ofte beskyldt for å være et vingleparti uten klare standpunkter. Det kan man ikke lenger si».

Det er riktig som han skriver, ikke alt i boken er i tråd med Venstres politiske plattform. Men han er en ideologisk premissleverandør. Han får godt frem hva han mener bør være en liberal tilnærming til mange utfordrende  politiske spørsmål. I den grad det fremdeles finnes politiske studiesirkler og ikke all nytenkning skal komme fra politiske tankesmier, vil den være et godt utgangspunkt for diskusjon.

Det er ikke alltid sidetallet som gjør en bok «tung».  Det er mye godt tankegods på de 119 sidene.  Noe Civita-inspirert, men  Sveinung Rotevatn er en selvstendig, spennende og utfordrende  politiker. I noen sammenhenger minner han om Einar Førde, en annen sognogfjording. Det er ment som et kompliment.