Bevaring og forandring i Kirken

Kirkemøtet diskuterer homofilt samliv. Som Frank Rossavik kommenterer i Bergens Tidende: «Selv om tonen var høvisk, og erklæringene om gjensidig respekt satt løst, var og er det alvor.»

Utgangspunkt bør alltid være at også de som mener noe annet enn en selv er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. 

Tekstene i Bibelen er to-tretusen år gamle. Det er derfor stor distanse mellom de forutsetninger dagens leser bringer med seg, og de kulturelle, historiske og sosiale forhold som reflekteres i tekstene. Tekstene er forankret i og medbestemt av en konkret sammenheng, preget av bestemte sosiale, kulturelle, historiske, økonomiske, og religiøse forutsetninger. Disse forutsetningene er åpenbart forskjellige fra dem som preger sammenhengen dagens leser står i. Kristen etikk må stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Kirken må stå i første rekke for kamp for menneskers verdighet. Når vi kjemper for menneskers rettigheter, må vi tenke igjennom gamle standpunkt, uten at det undergraver Bibelen som kilde for tro. 

Mange tar enkeltstående bibelvers og overfører dem på dagen samfunn uten å være klar over at det er en lang vei fra enkeltvers til etiske standpunkter. Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Går vi til det store utland kan vi i historisk lys også vise til kristnes holdning til slaveriet, til apartheid. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Da kampen sto om demokrati i Norge på 1880-tallet, sto nesten hele presteskapet samlet på den konservative siden: Det parlamentariske demokrati var ukristelig fordi den personlige kongemakt bygde på Guds nåde. Da kvinner krevde stemmerett, sto kirkens menn frem og forkynte av kvinner skulle være underdanige, og i alle fall skulle de ikke ha stemmerett. 

Da arbeiderbevegelsen sto fram med krav om sosial rettferdighet, lød det fra mange prekestoler at dette var opprør mot den orden Gud selv hadde innstiftet. Kirken med sin lære om nestekjærlighet og medmenneskelige solidaritet var dessverre ikke fanebærer i kampen mot harde klassemotsetninger og sosial urett. Situasjonen ble ikke lettere ved at kirken eide store landeiendommer, gårder og skog, og arge motstandere av landarbeidernes krav om en mager lønnsavtale var å finne på enkelte av prestegårdene.

Da de første kvinnene nærmet seg kirkens talerstol, sa biskopene nei – i tiår etter tiår, til to av dem omsider våget å ordinere Ingrid Bjerkås i 1961. Saken ble løst som konfliktsak ved at det ble laget ”kjøreregler”. Ingen ble satt utenfor fellesskapet, kalt vranglærer eller tvunget til å handle mot egen overbevisning. I dag oppfattes dette av det store, store flertall som uproblematisk.

Støyen omkring bispevigslingen av Rosemarie Køhn i 1993 føyer seg inn i dette bildet. Biskopenes  preses er i dag en kvinne. I øyeblikket er fire av 11 biskoper en kvinne. Om det skulle bli seks eller syv vil ingen – eller i alle fall: nesten ingen – reagere på det.

Lenge var kirkens praksis ikke å vie fraskilte fordi man mente at Jesus og Paulus forbyr gjengifte. I dag har dette for et klart flertall endret seg, under henvisning til at ekteskapsinngåelsen er en ”verdslig” ordning, og at en vigsel i kirken gir anledning til å forkynne evangeliet og et kristent syn på ekteskapet.

Slik sett vil det ikke forundre om kirken kommer til det resultat jeg personlig mener er det mest prinsipielle:  Obligatorisk borgerlig vigsel. Det vil tydeliggjøre at det er sivil lovgivning og ikke en teologisk forståelse som regulerer ekteskap.  Det vil være ryddigere juridisk, og samtidig gjøre det fullt mulig med markering og fest både i religiøs og annen livssynsmessig sammenheng. 

Det har altså hendt at sprenglærde teologer i samarie har tatt feil – forferdelig feil. ”Bibelens klare ord” i en generasjon var i noen saker ikke fullt så klart likevel i den neste. Og vi har sett dem stå frem i historien – de som i Guds kraft tok kampen mot det vonde, også i kirken. En Frans av Assissi, en Martin Luther, en Hans Nielsen Hauge, en Martin Niemøller, en Dom Helder Camara.

Guds kjærlighet tvang dem.

Og heldigvis har  hverdagskirken stadig oftere vært med på å gi sammenheng i de hverdager som et menneskeliv har så mange av.

 Kirken har ofte gjort urett mot mennesker, både av vanvare og ved å videreføre tidligere generasjoners normer, oppfatninger og holdninger. Jeg skulle ønske at alle som i store bokstaver snakker om «Skriftens klare ord» i homofilisaken, kostet på seg å lese «Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken. Uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd» fra 2006.  

Ikke minst avsnittene om skriftforståelse og skriftbruk viser at  det handler om spenningen mellom bevaringsvilje av det vi har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring. 

Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.

Lærenemnda viser til at i kirkens historie er det eksempler på at mennesker og grupper av mennesker er blitt behandlet på måter som har krenket deres verd – ofte med henvisning til bestemte bibeltekster. ”Noen ganger kan slike eksempler belyse den kritiske funksjon Skriften kan ha overfor kirken. Både gjennom å lytte til erfaringer og gjennom å lytte på ny til Skriften, er det blitt kastet lys over disse erfaringene og kirkens egen praksis, slik at kirken gradvis har kunnet erkjenne uretten og forandre sin holdning og praksis”. 

Jeg vet ikke hvor Kirkemøtet vil havne i denne saken, menuansett resultat tiltrer jeg uten videre gjengangeren i Dagsnytt 18: Dette er en sak vi får anledning til å komme tilbake til senere.

Mitt håp er at Den norske kirke alltid må la seg inspirere av Jesu kjærlighet, som er uten grenser, og hvorledes han i sin samtid løftet frem de utstøtte og foraktede mennesker – og ta med seg denne inspirasjonen inn i vår egen tid.