Ap håper på 2009 i reprise, V frykter

Valgkampen går inn i en avgjørende fase. De blågrønne har et klart overtak, men det skal spilles til fløyta går. Kaptein Stoltenberg er av Champions League-kvalitet både i forsvar og angrep, men den kvinnelige angrepstrioen viser stayerevne. Begge lags supportere synger Liverpool-sangen: ”Walk On, Walk On With hope in your hearts, And You will Never Walk Alone”. Hjemmelagets venstrefløy er  bekymret for supporternes troløshet, og synger derfor også Wembley-sangen ”Abide With me”, ”O, bli hos meg, nu er det aftentid” 

Kan vi lære noe av det forrige storoppgjøret? Kanskje ikke mye, likevel plukker jeg opp falme kalenderark. I et nøtteskall: Valget i 2009  ble statsministervalg. Høyres dobbeltstrategi, med godblunking både til høyre og venstre betalte seg. Venstre fikk en knockout, KrF en blåveis. Velgerbevegelsene flyttet det politiske tyngdepunkt mot høyre. Ap tok fra SV, Høyre kom seg elegant opp av spagaten, og tok regjeringslystne velgere fra KrF og Venstre. De tre store partiene som hadde mye, fikk enda mer, og fra de som lite hadde ble mye tatt bort.

Den første flertallsregjeringen på 40 år ble gjenvalgt (Borten-regeringen sprakk forøvrig i sin andre periode), etter en meget sterk sluttspurt. Som i 2005 sto det ikke et flertall i stemmer bak den vinnende side: Opposisjonen fikk 49,4 pst, venstresiden (med Rødt) 49,1. En annen valgordning kunne gitt et annet resultat. De to partiene med klarest miljøprofil, SV og Venstre, var de som blødde mest. Miljø og klima var valgets egentlige taper. Saker kom i skyggen av maktspillet. Det dårligste fremmøte siden 1927 fortalte en historie om et valg som ikke engasjerte.

Misnøyen og sutringen rammet regjeringen, slik den alltid gjør etter en periode.  Men den klarte seg. Etter en godt håndtert finanskrise, rekordlav arbeidsledighet, en ekstraordinær stor bruk av oljefondet, og positive lekkasjer fra statsbudsjettet 2010 strategisk spredt over det ganske land. Etter ustanselige hoveringer om "rotet" i opposisjonen.

Sosialdemokratene i tre naboland hadde gått på nederlag. Men den imponerende valgmaskinen sikret et tilstrekkelig resultat, og statsministeren sto frem som den trygge og tillitvirkende leder. "Mer av det samme", "fortsatt styring" og ønskemotstanderen Frp bidro til mobilisering.

(Dagen etter valget skrev jeg: «For partistrategene bør det by på atskillig ettertanke at trass i disse åpenbare fordelene, var det likevel bare såvidt det holdt. Hvordan bygge en enda tryggere vindskjerm mot blåsten fra høyre? Det har man ikke klart)

SV tapte og var tilbake på et historisk bunn-nivå. Partiet hadde fått smaken på regjeringsmakt, og trass i sterke advarsler fra enkelte senior-ideologer, innså de aller fleste at det var riktig å følge Moses Halvorsen videre i vandringen gjennom ukjent land, at det var bedre å være innenfor og i svarte limousiner enn å vandre rene og ranke bort fra den rødgrønne flokken og slå leir med det flagget vaiende - uten særlig innflytelse.

Høyre hadde en god valgkamp. Erna Solberg gjorde all tvil uberettiget, feide de interne kritikere av banen og manifesterte seg som en naturlig leder. Også Frp gjorde det meget godt, selv om partiet - ikke uventet - måtte litt ned fra galluphøydene der det befant seg tidligere i 2009.

Venstre og i mye grad KrF kom i en meget ubehagelig skvis. For KrF har det i ettertid vist seg som en enorm fordel at wonderboy Knut Arne Hareide kom inn på utjevning. Tanken på å bli avhengig av Frp-støtte skremte nok  noen sentrumsvelgere velgere mot Ap, mens andre følte at det ble for uklart i regjeringsspørsmålet, og tydde til Høyre.

Venstre  fortsatte sin parlamentariske svingdørøvelse. Ut i 1985 (etter forsøk på ekteskap med Ap) og 1989, inn i 1993 og 1997, under sperregrensen i 2001 - men to representanter som i dag og tre statsråder - positive 5,9 i 2005, og så tilbake under sperregrensen. Internt la mange skylden på Lars Sponheim, både fordi han hadde tatt plassen for gitt og drevet for lite valgkamp i hjemfylket, og for at han i sin ledertid drev et for sterkt one-man-show.  Men det skal han ha: Det var  ingen som i valgkampen så rakrygget sto opp mot fremmedfrykt og barsk asylpolitikk. Uansett pompøsitet og arroganse, det var både en sann sosialliberal humanist og fargeklatt som  vendte hjem til sauene i Ulvik, etter hvert til fylkesmannskontoret i Bergen der han erter på seg lokalpolitikere.

Jon Hustad skrev i Dag og Tid at «i røynda var Venstre berre ein karismatisk del av Høgre, og det står ingen like karismatisk leiar og ventar i rekkene”. Karismatisk eller ikke, Trine Skei Grande har gjort en sterk jobb som partibygger og inspirator med kvikke replikker.

Om hun får et Venstre - gjennom mange år i ubehagelig nærhet av historiens sotteseng – opp i stabilt sideleie, vil mandagsnatten gi signaler om. Pasientens mange rådgivere har i forbausende grad blitt enige om medisinbruken i en situasjon der man samtidig har både kikhoste og diaré. I øyeblikket sier dr. Gallup at tilstanden er klart bedre enn i vår, men ser vi på utviklingen de siste dagene før valgt i 2009, bør ikke partiet ta noe for gitt.

Jeg gjengir gjennomsnittet for de daglige meningsmålingene de siste fire dagene før 2009-valget (valgresultatet i halvfet)

Ap 33,1 – 33,3  -  33,3  - 33,1  - 35.4

 SV  6,6  - 6,6  - 7,7 – 7,5 – 6,2

Sp 5,9 – 5,6  - 5,7  - 6,2  - 6,2

H 16,2 – 16,0  - 16,3 – 16,9 – 17,2

Frp 22,5 -  22,9 – 22.0  - 21,6 – 22,9

KrF 6,5 – 6,7 – 6,7 – 6,5 – 5,5

V 5,6 – 5,2  - 4,9 – 5,0 – 3,9

Både SV, KrF og særlig Venstre lå altså disse dagene over valgresultatet. Ap løftet seg klart, Sp lå litt under.

For en som intenst har fulgt Venstre-utviklingen siden 1957, er håpet at salmedikteren Kingo ikke spådde rett:

”Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan hovedet bære,
falde dog af og i tiden forgår;
alle ting må
enden opnå”