Valgkampen går inn i en avgjørende fase.
De blågrønne har et klart overtak, men det skal spilles til fløyta går. Kaptein
Stoltenberg er av Champions League-kvalitet både i forsvar og angrep, men den
kvinnelige angrepstrioen viser stayerevne. Begge lags supportere synger Liverpool-sangen: ”Walk On, Walk On
With hope in your hearts, And You will Never Walk Alone”. Hjemmelagets venstrefløy er bekymret for supporternes troløshet, og synger
derfor også Wembley-sangen ”Abide With me”, ”O, bli hos meg, nu er det aftentid”
Kan vi lære noe av det forrige
storoppgjøret? Kanskje ikke mye, likevel plukker jeg opp falme kalenderark. I
et nøtteskall: Valget i 2009 ble
statsministervalg. Høyres dobbeltstrategi, med godblunking både til høyre og
venstre betalte seg. Venstre fikk en knockout, KrF en blåveis.
Velgerbevegelsene flyttet det politiske tyngdepunkt mot høyre. Ap tok fra SV,
Høyre kom seg elegant opp av spagaten, og tok regjeringslystne velgere fra KrF
og Venstre. De tre store partiene som hadde mye, fikk enda mer, og fra de som
lite hadde ble mye tatt bort.
Den første flertallsregjeringen på
40 år ble gjenvalgt (Borten-regeringen sprakk forøvrig i sin andre periode), etter en meget sterk sluttspurt. Som i 2005 sto det ikke et flertall i stemmer bak den vinnende side:
Opposisjonen fikk 49,4 pst, venstresiden (med Rødt) 49,1. En annen valgordning
kunne gitt et annet resultat. De to partiene med klarest miljøprofil, SV og
Venstre, var de som blødde mest. Miljø og klima var valgets egentlige taper.
Saker kom i skyggen av maktspillet. Det dårligste fremmøte siden 1927 fortalte en
historie om et valg som ikke engasjerte.
Misnøyen og sutringen rammet regjeringen, slik den alltid gjør etter en periode. Men den klarte seg. Etter en godt håndtert finanskrise, rekordlav arbeidsledighet, en ekstraordinær stor bruk av oljefondet, og positive lekkasjer fra statsbudsjettet 2010 strategisk spredt over det ganske land. Etter ustanselige hoveringer om "rotet" i opposisjonen.
Misnøyen og sutringen rammet regjeringen, slik den alltid gjør etter en periode. Men den klarte seg. Etter en godt håndtert finanskrise, rekordlav arbeidsledighet, en ekstraordinær stor bruk av oljefondet, og positive lekkasjer fra statsbudsjettet 2010 strategisk spredt over det ganske land. Etter ustanselige hoveringer om "rotet" i opposisjonen.
Sosialdemokratene i tre naboland
hadde gått på nederlag. Men den imponerende valgmaskinen sikret et tilstrekkelig
resultat, og statsministeren sto frem som den trygge og tillitvirkende leder.
"Mer av det samme", "fortsatt styring" og ønskemotstanderen
Frp bidro til mobilisering.
(Dagen etter valget skrev jeg: «For
partistrategene bør det by på atskillig ettertanke at trass i disse åpenbare
fordelene, var det likevel bare såvidt det holdt. Hvordan bygge en enda
tryggere vindskjerm mot blåsten fra høyre? Det har man ikke klart)
SV tapte og var tilbake på et historisk
bunn-nivå. Partiet hadde fått smaken på regjeringsmakt, og trass i sterke
advarsler fra enkelte senior-ideologer, innså de aller fleste at det var riktig
å følge Moses Halvorsen videre i vandringen gjennom ukjent land, at det var
bedre å være innenfor og i svarte limousiner enn å vandre rene og ranke bort
fra den rødgrønne flokken og slå leir med det flagget vaiende - uten særlig
innflytelse.
Høyre hadde en god valgkamp. Erna Solberg gjorde all tvil uberettiget, feide de interne kritikere
av banen og manifesterte seg som en naturlig leder. Også Frp gjorde det meget
godt, selv om partiet - ikke uventet - måtte litt ned fra galluphøydene der det
befant seg tidligere i 2009.
Venstre og i mye grad KrF kom i en
meget ubehagelig skvis. For KrF har det i ettertid vist seg som en enorm fordel
at wonderboy Knut Arne Hareide kom inn på utjevning. Tanken på
å bli avhengig av Frp-støtte skremte nok noen sentrumsvelgere velgere mot Ap, mens
andre følte at det ble for uklart i regjeringsspørsmålet, og tydde til Høyre.
Venstre fortsatte sin parlamentariske svingdørøvelse.
Ut i 1985 (etter forsøk på ekteskap med Ap) og 1989, inn i 1993 og 1997, under
sperregrensen i 2001 - men to representanter som i dag og tre statsråder -
positive 5,9 i 2005, og så tilbake under sperregrensen. Internt la mange
skylden på Lars Sponheim, både fordi han hadde tatt plassen for gitt og drevet
for lite valgkamp i hjemfylket, og for at han i sin ledertid drev et for sterkt
one-man-show. Men det skal han ha: Det
var ingen som i valgkampen så rakrygget
sto opp mot fremmedfrykt og barsk asylpolitikk. Uansett pompøsitet og arroganse,
det var både en sann sosialliberal humanist og fargeklatt som vendte hjem til sauene i Ulvik, etter hvert til
fylkesmannskontoret i Bergen der han erter på seg lokalpolitikere.
Jon Hustad skrev i Dag og Tid at «i røynda var Venstre berre ein karismatisk del av
Høgre, og det står ingen like karismatisk leiar og ventar i rekkene”.
Karismatisk eller ikke, Trine Skei Grande har gjort en sterk jobb som partibygger
og inspirator med kvikke replikker.
Om hun får et Venstre - gjennom mange år i ubehagelig
nærhet av historiens sotteseng – opp i stabilt sideleie, vil mandagsnatten gi
signaler om. Pasientens mange rådgivere har i forbausende grad blitt enige om
medisinbruken i en situasjon der man samtidig har både kikhoste og diaré.
I øyeblikket sier dr. Gallup at tilstanden er klart bedre enn i vår, men ser vi
på utviklingen de siste dagene før valgt i 2009, bør ikke partiet ta noe for
gitt.
Jeg gjengir gjennomsnittet for de
daglige meningsmålingene de siste fire dagene før 2009-valget (valgresultatet i
halvfet)
Ap 33,1 – 33,3
- 33,3 - 33,1 - 35.4
SV 6,6 -
6,6 - 7,7 – 7,5 – 6,2
Sp 5,9 – 5,6
- 5,7 - 6,2 - 6,2
H 16,2 – 16,0
- 16,3 – 16,9 – 17,2
Frp 22,5 - 22,9
– 22.0 - 21,6 – 22,9
KrF 6,5 – 6,7 – 6,7 – 6,5 – 5,5
V 5,6 – 5,2 -
4,9 – 5,0 – 3,9
Både SV, KrF og særlig Venstre lå altså disse dagene over
valgresultatet. Ap løftet seg klart, Sp lå litt under.
For en som intenst har fulgt
Venstre-utviklingen siden 1957, er håpet at salmedikteren Kingo ikke spådde
rett:
”Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan hovedet bære,
falde dog af og i tiden forgår;
alle ting må
enden opnå”
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan hovedet bære,
falde dog af og i tiden forgår;
alle ting må
enden opnå”
Den største forskjellen fra sist er vel at det nå har vært et stabilt og veldig stort forsprang for de ikke-sosialistiske partiene. Sist var nok dette en vanlig tankegang: "Jeg kunne ha stemt Venstre, men vil unngå at FrP kommer i posisjon, så jeg stemmer Ap". Nå kan det mer bli slik: "Uten at Venstre og KrF blir store, får FrP stor makt sammen med H." Hvis det ser uunngåelig ut at det blir ny regjering, blir det viktig å påvirke hvordan den blir.
SvarSlettHvis følelsen av at slaget er tapt for de rødgrønne fester seg fram mot valgdagen, tror jeg (og håper, må jeg innrømme) at dette vil føre til at Venstre får en oppsving snarere enn en nedtur på valgdagen.