Høyrepopulisme, hva er det?

Er Fremskrittspartiet høyrepopulistisk? Er statsråd Heikki Holmås en liten friskus som av og til ikke passer munnen sin? Bør han be Frp om unnskyldning? Har utenlandsk presses oppslag om Frp som «Breiviks parti» skadet norsk omdømme?

Ja, ja, nei, ja. Med en protokolltilføyelse om at kommunikasjon ikke alltid er det du sier, men i hvilken kontekst du gjør det og hvordan du blir oppfattet. Og at forskning i denne sammenheng enkelte ganger ikke nødvendigvis er helt upåvirket av eget standpunkt.

Onsdag kveld la Holmås, som er statsråd for utviklingsspørsmål i Utenriksdepartement, ut denne  twitter-meldingen: «Det er helt naturlig at utlandet oppfatter @frp_no» som Norges høyrepopulistiske parti, som Dansk Folkeparti og Sverigedemogratene»

Dette skjedde like etter at den  utenriksminister Espen Barth Eide hadde sagt at skriveriene om Frp gir Norge et omdømmeproblem. «Det er uheldig at det blir skapt et inntrykk av at Norge nå er et land som er i ferd med å ta inn en politisk fløy som mange feilaktig assosierer med mer ekstreme partier i Europa».

Tvitteratet nærmest eksploderte. Mitt bidrag var at «Virker som om de to statsrådene i UD i jobber i ulike retninger når det gjelder Frp og norsk omdømme i utlandet», og jeg stilte spørsmålet: «Burde kanskje utviklingsministeren arbeide mer med egenutvikling?»

Autorisert rikssynser Frank Aarebrot  beskyldte Holmås for å drive hets mot Frp som skader Norges omdømme: «Alle vet jo at det bare er tull».

Senere torsdag  utdypet Holmås overfor NTB at hans kritikk først og fremst retter seg mot Frps innvandringspolitikk og bistandspolitikk. 

Nestleder i Frp, Ketil Solvik-Olsen, fremholdt at Holmås «forsøker å plassere oss i samme bås som partier som står for noe helt annet. Det er også partier som er også på høyresiden i sine lands politiske skalaer, men der ser skalaene helt annerledes ut enn i Norge».

I den samme artikkelen snakker førsteamanuensis Elisabeth Ivarsflaten om at «på den ene siden fremstår Frp i partiprogrammet med moderate synspunkter. På den andre siden kommer det utspill som er mer ytterliggående». Professor Anders Jupskås mener at «sammenlignet med andre slike partier i Europa er Frp en moderat utgave og har sterkere innslag av liberalkonservative strømninger».

Påtroppende statsminister Erna Solberg var kanskje ikke 100 pst heldig med sin bemerkning om statsråden som en liten friskus som burde passe munnen sin og be om unnskyldning 

Denne artikkelen fra The Independent i England virket heller ikke debattdempende: “Norway election results: Anti-immigrant party with links to mass murderer Anders Behring Breivik set to enter government under Conservative leader Erna Solberg»

I dag, lørdag, fortsetter refleksjonene. Dagsavisens kulturmedarbeider Mode Steinkjer: «Noen flekker lar seg ikke fjerne, verken med lut, salt eller Blenda. Noen flekker er så infernalsk sammensatt at de vokser hvis man forsøker å fjerne dem, akkurat slik rykter gjerne vokser mens de går» 

I Minerva har Bård Larsen og Morten Kinnander en litt annen vinkling: «I forsøket på å assosiere FrP med uønskede elementer som f.eks. Breivik eller Sverigedemokratene, bruker imidlertid noen et begrep som ”familielikhet”, som er hentet fra statsvitenskapen. At høyrepartier faller inn under paraplybetegnelsen ”populistisk” behøver ikke å bety at slektskapet er stort på andre områder innen politikken». De viser til at SVs tyske søsterparti Die Linke er tilsluttet den kommunistiske fellesorganisasjonen European Left. 

I en annen artikkel på samme nettsted  skriver KamilAzhar, mastergrad i statsvitenskap, jobber nå i UDI:

«Enkeltrepresentanter, og noen ganger også sentrale personer i ledelsen i FrP, har så altfor ofte brukt en retorikk som sprer mistro mellom folk, framfor å samle dem. Å få høre det og å bli møtt med et krav om klarere avstand mot slike holdninger som Tybring-Gjedde målbar i sin kronikk, eller som deres ex-formann har stått for i så mange år, må FrP nesten tåle». 

«At Frp ikke har Sverigedemokratene eller Dansk Folkeparti som sine offisielle søsterpartier er nok først og fremst taktisk, heller enn uttrykk for store politiske forskjeller», mener Marte Michelet i Dagbladet, med mange referanser til dyreriket: «Frp er en fisk. Nei, en fugl. Nei, en mordersnegle. Nei, en unik, norsk ørn. Nei, en helt gjennomsnittlig terrier. Er partiet  fugl, eller fisk, eller frådende rabieshund?» 

På nrk.no bemerker Ketil Raknes, SV, statssekretær og forfatter av "Høyrepopulismens hemmeligheter: Etter at den borgerlige regjeringen i Danmark startet samarbeidet med Dansk Folkeparti valfartet norske journalister til Danmark og skrev artikler med titler som «I skyggen av hyggen» og «Farvel til Danmark»

Jeg har ikke registrert så mange Frp’ere i debatten. MortenMyksvoll, bystyrerepresentant i Bergen, erkjenner at «FrP har populistiske trekk, og me tilhøyrer høgresida. Utanfor alle institutt og fakultet er det likevel grunn til å trå forsiktig når ein bruker begrepet. Mange samanblandar høgrepopulisme med høgre-ekstremisme. Her slår røynda inn over skrivebordet og statsvitarbøkene, og det er den me må forholde oss til»

"Sjølv om populisme er eit heller uklårt omgrep, skal eg likevel gje både Holmås og Støre rett i si omtale av Framstegspartiet som høgrepopulistar", skriver  journalisten og forfatteren Øyvind Strømmen. Men å bruke ABBs korte medlemskap i denne samenhengen "er  rett og slett fordummande, øydeleggjande for lesarane si forståing av norsk politikk, og øydeleggjande for forståing av høgreekstremisme som fenomen",

Alt i alt et velassortert utvalg av synspunkter den enkelte ta med seg i gjennomtenkningen av problematikken. Det dreier seg ikke minst om hva man legger i ulike begreper.

Frp har en broget fortid. Før en eventuell regjeringserklæring med partiets underskrift, må vi regne med at merkelappene vil florere og sitater av ulik årgang hentes frem. Som dette fra Siv Jensen etter valget i 2005: «Audun Lysbakken er en kommunist som støtter diktatur og aksepterer grove brudd på menneskerettighetene.  Det er SVs sjel som Lysbakken nå gir et ansikt».  

Men fra midten  av oktober bør realpolitikken stå i sentrum. For oss alle gjelder at høyttalere forsterker stemmen, men ikke argumentene. Det vil bli rikelige muligheter til å diskutere, Nytt på Nytt vil stadig ha mye råstoff. Noen  velgere vil være fornøyd, mange vil fremdeles kaste snøball i vår  misnøyes helårlige vinter.

Etter at å dømme vil en del politikere måtte handle med sammenbitte tenner, istedenfor med fullt hjerte. Og spennende: Vil Frp bli det nye SV i sine reaksjonsformer?