Dag-for-dag-politikken undervurdert

Gud bevare meg for mine venner - mine fiender skal jeg nok klare. Jeg vet ikke om @KAHareide tenker slik. Kanskje ikke. Men trolig gikk han ikke i taket av begeistring da han mottok et brev fra 24 partifeller av ulik politisk tyngde, flere av dem med etiketten «tidligere».

De måtte vite at et slikt brev ble kjent. Visst inneholder det uttrykt støtte til Hareide som partileder, men nå bidrar det også til å gjøre hans forhandlingsrom snevrere. I verste fall kan det tolkes som en skepsis til hans evne til sammen med sine forhandlere å avveie de kryssende hensyns relative styrke, selv om det nok slett ikke er ment slik.

Ingen overraskende synspunkter bringes til forhandlingstorgs. Essensen: Ligg unna Fremskrittspartiet! Eller som det heter i Vårt Lands referat: Partiets «profil og kjernesaker vil få et alvorlig skudd for baugen» dersom KrF inngår i et forpliktende samarbeid og «binder seg til masta» sammen med et parti som «undergraver kjerneverdier som er bærebjelker for KrF».

Brevskriverne er ikke fornøyd med andre partier heller, men spesielt avstanden til Frp «er for stor til at vi kan sitte i samme regjering. Hovedstrategien bør være «å utfordre Høyre til å velge mellom sentrum og Frp».

For noen av de 24 vil samarbeid med Frp «bety at vi parkeres som aktive partipolitiske ambassadører».

KrFs landsstyre har åpnet samarbeidsdøren på gløtt med å vedta at de ønsker å gå inn for en ny regjering. De 24 må tolkes dit at de ønsker at døren burde være lukket, at partiet ikke i det hele tatt trenger samtaler med Frp, fasit er gitt. På linje med Lars Sponheims og Venstres holdning i 2009.

Kjell Magne Bondevik sa under landsmøtet at han «vil ikke gå inn i samarbeids og regjeringsdebatten, for jeg har tillit til at partiledelsen håndterer dette på en god måte. En klok ytring. Samtidig var han ikke var til å misforstå da han sa at «jeg stiller meg støttende til partileder Knut Arild Hareides syn om at KrF og Frp i samme regjering er usannsynlig».

Mange deler analysen, inkludert Hareide og Trine Skei Grande, mange har et ønske om en mindretallsregjering av Høyre, KrF og Venstre. Frp har på sin side sagt at de ikke vil støtte en regjering de selv ikke sitter i.

Med sine uttalelser og vedtak før valget, skylder KrF og Venstre velgerne å gå i reelle samtaler med Frp. De kan resultere i en firepartiregjering, kanskje – men lite trolig – en mindretallsregjering uten KrF, en mindretallsregjering av Høyre og Frp som har samarbeidsavtale med KrF og Venstre, eller en regjering med Høyre alene. I alle mindretallsregjeringer ligger innebygd at balansepunktet i alle fall ikke ligger til høyre for Høyre.

KrF og Venstre åpnet for samarbeid med Høyre og Frp.  Begge ga imidlertid uttrykk for at de anser borgerlig firepartiregjering som usannsynlig, og litt mildere: lite sannsynlig at de vil sitte i regjering med Frp. Deres ønske var da og er nå en regjering bestående av Høyre, KrF og Venstre. Da velgerne gikk til urnene visste de altså om KrFs posisjon: Samtaler om et mulig regjeringsgrunnlag, men neppe grunnlag for firepartiregjering.

KrF ble i sin tid dannet i utgangspunkt i moralsk protest og kamp mot avkristningen av samfunnet. Hvor langt partiet kan strekke viljen til politiske kompromisser, uten å gå på akkord med dette? Landsmøtet i 1981 gjorde gjorde det klart at KrF ikke kunne administrere den abortloven som Arbeiderpartiet fikk gjennom i Stortinget i 1978. På det neste landsmøtet fulgte man konklusjonen i det interne Aano-utvalget: Partiet kunne ikke sitte i en regjering som fremmer en slik lov. Men når Stortinget først hadde har vedtatt loven om selvbestemt abort, må partiet kunne administrere den på linje med andre lover som det også er uenig i.

Prinsipieltpragmatisk.

Hva tjener et parti best: Å være i regjering, ha muligheter for løpende påvirkning og styring av enkelte departementer, men også være ansvarlig for regjeringens samlede politiske profil? Eller å stå utenfor det daglige arbeid med ha en samarbeidsavtale som innebærer en politisk «medgift» og avtale om budsjettsamarbeid?

Ingen vet hvor smertegrensene går. Hensynene er mange. Med interesse har jeg registrert at en rekke bønder med tilknytning til KrF ber om at KrF blir med i en flertallsregjering, «ikkje minst av omsyn til landbrukspolitikken. Det vil gi større gjennomslag. Endringar vil kome, men vi må sørgje for at næringa ikkje blir overkøyrd, seier mangeårig stortingsrepresentant for KrF, Olaf Gjedrem, som driv med mjølk og sau i Bjerkreim». Mens en av de som advarer mot regjeringsdeltakelse er tidligere landbruksminister Kåre Gjønnes, blant annet fordi han mener spriket i landbrukspolitikken er for stort.

Det dreier seg om resultater. Jeg tror påvirkningsmulighetene for egen politikk er størst innenfor regjeringen, men der er også slitasjemulighetene størst. Hvis jeg satt i Venstres forhandlingsutvalg ville jeg være positiv til deltakelse hvis det i utgangspunkt var løfte om varig vern av LoVe (søknad om verdensarvstatus), langt kraftigere miljø/klima-satsing enn de rødgrønne (det skal ikke all verden til) og opphold for alle asylbarn som har vært her lenger enn f.eks. tre år (samt en politikk med raskere saksbehandling og større vekt på barnekonvensjonen).  

Mange kommentatorer legger for mye vekt på hva en kan bli enige om i en forhandling og i en regjeringserklæring. Der er nok velviljen stor i H og sikkert også i FrP. Men utfordringene i dag-for-dag politikken, de mange sakene som dukker opp og som det ikke er forhandlet enighet om, er sterkt nok undervurdert!

Forhandlingene blir steinharde. Min fornuft tilsier at det ikke blir firepartiregjering. Men blir det ikke brudd i de innledende, grunnleggende samtalene - kall dem gjerne sonderinger, forhandlingene kommer i neste omgang, dersom man blir enige om å gå videre - tror jeg at bordet på en måte fanger. Der det er vilje, er det alltid en vei – også på ferden mot regjeringsdannelse. 

Magefølelsen er firepartiregjering.  Med svarte el-biler.