Erna må sette fotavtrykk

Allerede Aristoteles skjønte det: Mennesker er av natur politisk tilbakestående.

På flere felter har det vist seg at praktisk politikk er kunsten å ignorere fakta. Kanskje sterkest når det gjelder vår tids største utfordring: Klima. Vi har visst stadig mer, men ikke fulgt opp i handling. Nå bør ikke det nytte lenger. FNs nye klimarapport er ikke i tvil. Det er like sikkert av kloden varmes opp som at solen står opp i morgen tidlig. 

Valgkampen gjenspeilte ikke dette. De to såkalte motstanderne, Ap og Høyre, var ikke interessert. Konfliktdrevne  media var derfor heller ikke interessert. Fokus var øyeblikket, ikke fremtiden.

Valgkampens beste kommentarartikkel sto i Bergens Tidende. Skrevet av Sjur Holsen.
Om de to store: «Egentlig har de ikke vist noen særlig vilje til å løfte spesielt mange store saker i det hele tatt, i det som må være historiens mest monomane og forutsigbare valgkamp: Arbeiderpartiet har vært mest opptatt av å skremme oss med de borgerlige; Høyre av å sitte mest mulig i ro. Det blir ikke politisk alvor av sånt».

Og han knytter dette sammen med et annet, svært viktig spørsmål som også ble forbigått i tilnærmet stillhet - den norske velferdsstatens langsiktige bærekraft. utfordringene som venter oss noen tiår frem i tid, når inntekten fra Nordsjøen virkelig faller, og antallet eldre og pleietrengende skyter i været. Dét dilemmaet burde gis topp prioritet av enhver politiker med ambisjoner om å kalle seg «ansvarlig» i 2013.

Holsen påpeker at de to temaene har også en annen viktig likhet: «Begge handler om langsiktige utfordringer, hvor dagens unge og generasjoner som ennå ikke er født risikerer å måtte betale - fullstendig uforskyldt - for vår dårskap og feighet. Og hvor de politiske valgene som må treffes ikke vil gi gevinster i den fireårsperioden som stortingspolitikerne mandag lar seg velge til, men først om ti, tyve, tretti år. Da blir det både bekvemt og fristende å skyve på problemene og la regningen ligge.»

Klimapanelets rapport understreker at vi har svært knapp tid til rådighet. Vi får langvarige klimaendringer uansett, og uten reduserte utslipp får vi endringer ca 20 ganger raskere enn naturlige.

Både klimaet og velferdsstatens fremtid avhenger av beslutninger som i større eller mindre grad vil være upopulære. For igjen å sitere Sjur Holsen. «For klimaets del: De færreste tror at vi kan videreføre vår behagelige, forbruksbaserte livsstil dersom vi virkelig skal bidra til å redde klimaet (selv om anslagene over oppofrelsene varierer). For velferdens del: Regjeringens langtidsmeldinger viser oss at vi enten må arbeide mer, betale økte egenandeler, skattlegges hardere eller se velferdstilbudet skrumpe - eventuelt en kombinasjon av alt dette - i løpet av ganske kort tid».

FN-rapporten konkluderer med at vi ser tydelige fotavtrykk av menneskehetens utslipp i klimasystemet. Erna Solberg og hennes mannskap kan sette fotavtrykk i norsk historie. Utfordringen må få en sentral plass i regjeringsforhandlingene. Må få en sentral plass i en ny regjerings virke. I handling.

Fra Aristoteles til Per Olov Enqvist: «Det vanskeligste ved å ta politisk stilling til noe er jo ikke å innta de gode, aktverdige standpunkter - det kan enhver idiot gjøre - men ikke i tide å innta de motbydelige, men nødvendige».

Eller som en av landets store politiske profiler i det 20.århundre, Høyres Carl Joachim Hambro, også han fra Bergen, har sagt: «Den politikk som er i pakt med fremtiden, må gå ut på å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag».

Lytt til dine bysbarn, Erna! Ta utfordringen. Løft blikket også utover valget i 2017. Gjør realiteter av ordene om nye idéer og nye løsninger.

 

Bakland og luresamtaler

For KrF og Venstre er det vel ikke slik at du aldrig bliver i Regjering, om det i Dag ei skjer (fritt etter Holberg om giftermål). Men mye tyder på at det er i dag og i morgen at den reelle avgjørelsen treffes i de to partienes styrende organer. Og man har ingen garanti for at situasjonen vil være annerledes i 2017 og mulighetene for politisk innflytelse større da. 

De to mellompartienes situasjon illustreres godt av Per Krohgs bilde "Seileren mellom Scylla mog Charybdis", er farlig ferd i stormen med truende krefter på begge sider. Jeg trenger ikke å gå i detaljer, partienes dilemma er vel beskrevet i ikkenyheter og kommentarer fra et bemerkelsesverdig lekkasjefritt toppmøte i Nydalen.

Politiske resultater er ett. Men spørsmålet er også reist: Vil de to partiene dersom de inngår et skjebnefellesskap med Frp, ta skade på sin sjel, eller skade Norges omdømme, slik noen kritikere uttrykker det: anstendiggjøre uanstendige holdninger? Ingen har noe patentsvar på dette. 

Selv har jeg i årenes løp brukt kraftige ord i skrift både mot Fremskrittspartiets generelle holdning i asyl- og innvandringssaker, nesten like sterke som jeg har brukt mot de rødgrønnes holdning til FNs barnekonvensjon og asylbarn. 

Siv Jensens bruk av begrepet "snikislamisering" (gjengitt her) og hennes reaksjon da Ketil Solvik-Olsen prøvde å avlyse det, er ikke oppløftende.  Uenighet i syn på bruk av handlingsregel, bompenger,skatt osv er imidlertid en del av normal politisk uenighet, selv om jeg i ulik gradmisliker holdninger også der.

 

(I parentes: Den amerikanske ambassadøren i Norge har sagt at «alle norske politiske partier ville passet inn i det demokratiske partiet i USA. I 1977 var jeg pressemedarbeider i den norske FN-delegasjonen. Under et møte med norskamerikanere i Brooklyn skulle stortingsrepresentant Sigrid Utkilen redegjøre for Høyres sosialpolitiske syn. Det gikk ikke lenge før en av tilhørerene reise seg, rettet pekefingeren mot henne, og sa indignert: You are a communist!)

Slik jeg ser det bør det i et regjeringsfellesskap med Fremskrittspartiet ikke være tidligere holdninger og uttalelser som er det avgjørende, men praksis i det daglige, samtidig som partiet ikke kan ta ansvar for det løse kanoner til enhver tid måtte finne på å fyre av. Jeg tror også det vil virke disiplinerende på Frp å være i regjering.

Jeg vet ennå ikke hvilket regjeringsalternativ jeg vil falle ned på, eller ville anbefale om jeg satt i Venstres sentrale organer. Det må baseres på resultatet av de foreløpige sonderingene. Fornuften har til nå sagt at den politiske avstanden mellom  Frp og mellompartiene (i litt ulike saker) vil være for stor.

Men med det utgangspunktet synes jeg det er litt forunderlig med de deler av baklandet, særlig i KrF men også litt i Venstre, som nå advarer mot samarbeid med Frp.  

Før valget gjorde begge partier det klart at man - i motsetning til 2009 -  åpnet for samtaler med Frp. Partiene ga velgerne et løfte.

Riktignok la de til at de mente avstanden i en del spørsmål ville være nærmest uoverstigelig, men altså: samtaler. Dette ble av velgerne oppfattet som reelt, ikke luresamtaler der fasit var gitt på forhånd. De som advarer mot samliv med Frp, før det foreligger noe som helt politisk resultat, kan lett bidra til lå svekke velgeres tillit til partiene. Og internt vil man spørre om dette ble gjort kjent før partivedtakene ble truffet,

Jeg er overbevist om at Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande mente at de ville føre reelle samtaler  og ikke bare ville late som. De vet hva de vil, og hva de gjør. Med bakgrunn i det som de har opplevd i Nydalen, kommer de med anbefalinger til partiets - og velgernes - tillitsvalgte.  

KrF og Venstre har lovet velgerne en borgerlig regjering. Det løftet må de holde. Vi vet ikke hvem som blir med, men vi vet at de som velger å stå utenfor likevel på en rekke sentrale punkter må binde seg til synspunkter de kan styre sin begeistring for, mildt sagt.  De to partiene kan selvsagt ikke garantere Høyre alene eller Høyre/Frp et fireårig regjeringsliv, men alternativet kan ikke i realiteten torpederes før det er sjøsatt.

Det vil være ulike syn på om KrF og Venstre får størst gjennomslagskraft for sin politikk  i eller utenfor en regjering. Det vil være ulike syn på hvordan situasjonen vil være i 2017, om erfaringene fra fire år gjør at nye konstellasjoner vil være aktuelle. Men det er forhåpentlig ikke mer enn ett syn på at deltakelse i regjering vil føre til at ungdommen i partiene får viktig politisk erfaring gjennom daglig arbeid som statssekretærer eller politiske rådgivere. Kanskje overser vi eldre den dynamikk som ligger i at ungdomspartiene UV og KrFU ikke har noen bindinger til fortiden, og ønsker regjeringsmakt?   

Dersom man er redd for velgernes dom, for valgresultatet i 2017, er det like fullt en sannhet i Nelson Mandelas ord: «Jeg lærte at mot ikke var fravær av frykt, men seieren over den. Den modige er ikke den som ikke føler seg redd, men den som beseirer frykten».

I kveld eller i morgen vet vi mer. Er viljen til kompromisser stor nok? Vil hjertesaker bli så godt ivaretatt at  avstander skrumper? Der det er vilje, er det også vei. Gamle red.sekr. Leif Henrichsen i Vårt Land for over 50 år siden skrev på nyhetsmeldinger fra utlandet som han mente det kunne lages en norsk vri på: Enn her?

 

Dag-for-dag-politikken undervurdert

Gud bevare meg for mine venner - mine fiender skal jeg nok klare. Jeg vet ikke om @KAHareide tenker slik. Kanskje ikke. Men trolig gikk han ikke i taket av begeistring da han mottok et brev fra 24 partifeller av ulik politisk tyngde, flere av dem med etiketten «tidligere».

De måtte vite at et slikt brev ble kjent. Visst inneholder det uttrykt støtte til Hareide som partileder, men nå bidrar det også til å gjøre hans forhandlingsrom snevrere. I verste fall kan det tolkes som en skepsis til hans evne til sammen med sine forhandlere å avveie de kryssende hensyns relative styrke, selv om det nok slett ikke er ment slik.

Ingen overraskende synspunkter bringes til forhandlingstorgs. Essensen: Ligg unna Fremskrittspartiet! Eller som det heter i Vårt Lands referat: Partiets «profil og kjernesaker vil få et alvorlig skudd for baugen» dersom KrF inngår i et forpliktende samarbeid og «binder seg til masta» sammen med et parti som «undergraver kjerneverdier som er bærebjelker for KrF».

Brevskriverne er ikke fornøyd med andre partier heller, men spesielt avstanden til Frp «er for stor til at vi kan sitte i samme regjering. Hovedstrategien bør være «å utfordre Høyre til å velge mellom sentrum og Frp».

For noen av de 24 vil samarbeid med Frp «bety at vi parkeres som aktive partipolitiske ambassadører».

KrFs landsstyre har åpnet samarbeidsdøren på gløtt med å vedta at de ønsker å gå inn for en ny regjering. De 24 må tolkes dit at de ønsker at døren burde være lukket, at partiet ikke i det hele tatt trenger samtaler med Frp, fasit er gitt. På linje med Lars Sponheims og Venstres holdning i 2009.

Kjell Magne Bondevik sa under landsmøtet at han «vil ikke gå inn i samarbeids og regjeringsdebatten, for jeg har tillit til at partiledelsen håndterer dette på en god måte. En klok ytring. Samtidig var han ikke var til å misforstå da han sa at «jeg stiller meg støttende til partileder Knut Arild Hareides syn om at KrF og Frp i samme regjering er usannsynlig».

Mange deler analysen, inkludert Hareide og Trine Skei Grande, mange har et ønske om en mindretallsregjering av Høyre, KrF og Venstre. Frp har på sin side sagt at de ikke vil støtte en regjering de selv ikke sitter i.

Med sine uttalelser og vedtak før valget, skylder KrF og Venstre velgerne å gå i reelle samtaler med Frp. De kan resultere i en firepartiregjering, kanskje – men lite trolig – en mindretallsregjering uten KrF, en mindretallsregjering av Høyre og Frp som har samarbeidsavtale med KrF og Venstre, eller en regjering med Høyre alene. I alle mindretallsregjeringer ligger innebygd at balansepunktet i alle fall ikke ligger til høyre for Høyre.

KrF og Venstre åpnet for samarbeid med Høyre og Frp.  Begge ga imidlertid uttrykk for at de anser borgerlig firepartiregjering som usannsynlig, og litt mildere: lite sannsynlig at de vil sitte i regjering med Frp. Deres ønske var da og er nå en regjering bestående av Høyre, KrF og Venstre. Da velgerne gikk til urnene visste de altså om KrFs posisjon: Samtaler om et mulig regjeringsgrunnlag, men neppe grunnlag for firepartiregjering.

KrF ble i sin tid dannet i utgangspunkt i moralsk protest og kamp mot avkristningen av samfunnet. Hvor langt partiet kan strekke viljen til politiske kompromisser, uten å gå på akkord med dette? Landsmøtet i 1981 gjorde gjorde det klart at KrF ikke kunne administrere den abortloven som Arbeiderpartiet fikk gjennom i Stortinget i 1978. På det neste landsmøtet fulgte man konklusjonen i det interne Aano-utvalget: Partiet kunne ikke sitte i en regjering som fremmer en slik lov. Men når Stortinget først hadde har vedtatt loven om selvbestemt abort, må partiet kunne administrere den på linje med andre lover som det også er uenig i.

Prinsipieltpragmatisk.

Hva tjener et parti best: Å være i regjering, ha muligheter for løpende påvirkning og styring av enkelte departementer, men også være ansvarlig for regjeringens samlede politiske profil? Eller å stå utenfor det daglige arbeid med ha en samarbeidsavtale som innebærer en politisk «medgift» og avtale om budsjettsamarbeid?

Ingen vet hvor smertegrensene går. Hensynene er mange. Med interesse har jeg registrert at en rekke bønder med tilknytning til KrF ber om at KrF blir med i en flertallsregjering, «ikkje minst av omsyn til landbrukspolitikken. Det vil gi større gjennomslag. Endringar vil kome, men vi må sørgje for at næringa ikkje blir overkøyrd, seier mangeårig stortingsrepresentant for KrF, Olaf Gjedrem, som driv med mjølk og sau i Bjerkreim». Mens en av de som advarer mot regjeringsdeltakelse er tidligere landbruksminister Kåre Gjønnes, blant annet fordi han mener spriket i landbrukspolitikken er for stort.

Det dreier seg om resultater. Jeg tror påvirkningsmulighetene for egen politikk er størst innenfor regjeringen, men der er også slitasjemulighetene størst. Hvis jeg satt i Venstres forhandlingsutvalg ville jeg være positiv til deltakelse hvis det i utgangspunkt var løfte om varig vern av LoVe (søknad om verdensarvstatus), langt kraftigere miljø/klima-satsing enn de rødgrønne (det skal ikke all verden til) og opphold for alle asylbarn som har vært her lenger enn f.eks. tre år (samt en politikk med raskere saksbehandling og større vekt på barnekonvensjonen).  

Mange kommentatorer legger for mye vekt på hva en kan bli enige om i en forhandling og i en regjeringserklæring. Der er nok velviljen stor i H og sikkert også i FrP. Men utfordringene i dag-for-dag politikken, de mange sakene som dukker opp og som det ikke er forhandlet enighet om, er sterkt nok undervurdert!

Forhandlingene blir steinharde. Min fornuft tilsier at det ikke blir firepartiregjering. Men blir det ikke brudd i de innledende, grunnleggende samtalene - kall dem gjerne sonderinger, forhandlingene kommer i neste omgang, dersom man blir enige om å gå videre - tror jeg at bordet på en måte fanger. Der det er vilje, er det alltid en vei – også på ferden mot regjeringsdannelse. 

Magefølelsen er firepartiregjering.  Med svarte el-biler.

 

Høyrepopulisme, hva er det?

Er Fremskrittspartiet høyrepopulistisk? Er statsråd Heikki Holmås en liten friskus som av og til ikke passer munnen sin? Bør han be Frp om unnskyldning? Har utenlandsk presses oppslag om Frp som «Breiviks parti» skadet norsk omdømme?

Ja, ja, nei, ja. Med en protokolltilføyelse om at kommunikasjon ikke alltid er det du sier, men i hvilken kontekst du gjør det og hvordan du blir oppfattet. Og at forskning i denne sammenheng enkelte ganger ikke nødvendigvis er helt upåvirket av eget standpunkt.

Onsdag kveld la Holmås, som er statsråd for utviklingsspørsmål i Utenriksdepartement, ut denne  twitter-meldingen: «Det er helt naturlig at utlandet oppfatter @frp_no» som Norges høyrepopulistiske parti, som Dansk Folkeparti og Sverigedemogratene»

Dette skjedde like etter at den  utenriksminister Espen Barth Eide hadde sagt at skriveriene om Frp gir Norge et omdømmeproblem. «Det er uheldig at det blir skapt et inntrykk av at Norge nå er et land som er i ferd med å ta inn en politisk fløy som mange feilaktig assosierer med mer ekstreme partier i Europa».

Tvitteratet nærmest eksploderte. Mitt bidrag var at «Virker som om de to statsrådene i UD i jobber i ulike retninger når det gjelder Frp og norsk omdømme i utlandet», og jeg stilte spørsmålet: «Burde kanskje utviklingsministeren arbeide mer med egenutvikling?»

Autorisert rikssynser Frank Aarebrot  beskyldte Holmås for å drive hets mot Frp som skader Norges omdømme: «Alle vet jo at det bare er tull».

Senere torsdag  utdypet Holmås overfor NTB at hans kritikk først og fremst retter seg mot Frps innvandringspolitikk og bistandspolitikk. 

Nestleder i Frp, Ketil Solvik-Olsen, fremholdt at Holmås «forsøker å plassere oss i samme bås som partier som står for noe helt annet. Det er også partier som er også på høyresiden i sine lands politiske skalaer, men der ser skalaene helt annerledes ut enn i Norge».

I den samme artikkelen snakker førsteamanuensis Elisabeth Ivarsflaten om at «på den ene siden fremstår Frp i partiprogrammet med moderate synspunkter. På den andre siden kommer det utspill som er mer ytterliggående». Professor Anders Jupskås mener at «sammenlignet med andre slike partier i Europa er Frp en moderat utgave og har sterkere innslag av liberalkonservative strømninger».

Påtroppende statsminister Erna Solberg var kanskje ikke 100 pst heldig med sin bemerkning om statsråden som en liten friskus som burde passe munnen sin og be om unnskyldning 

Denne artikkelen fra The Independent i England virket heller ikke debattdempende: “Norway election results: Anti-immigrant party with links to mass murderer Anders Behring Breivik set to enter government under Conservative leader Erna Solberg»

I dag, lørdag, fortsetter refleksjonene. Dagsavisens kulturmedarbeider Mode Steinkjer: «Noen flekker lar seg ikke fjerne, verken med lut, salt eller Blenda. Noen flekker er så infernalsk sammensatt at de vokser hvis man forsøker å fjerne dem, akkurat slik rykter gjerne vokser mens de går» 

I Minerva har Bård Larsen og Morten Kinnander en litt annen vinkling: «I forsøket på å assosiere FrP med uønskede elementer som f.eks. Breivik eller Sverigedemokratene, bruker imidlertid noen et begrep som ”familielikhet”, som er hentet fra statsvitenskapen. At høyrepartier faller inn under paraplybetegnelsen ”populistisk” behøver ikke å bety at slektskapet er stort på andre områder innen politikken». De viser til at SVs tyske søsterparti Die Linke er tilsluttet den kommunistiske fellesorganisasjonen European Left. 

I en annen artikkel på samme nettsted  skriver KamilAzhar, mastergrad i statsvitenskap, jobber nå i UDI:

«Enkeltrepresentanter, og noen ganger også sentrale personer i ledelsen i FrP, har så altfor ofte brukt en retorikk som sprer mistro mellom folk, framfor å samle dem. Å få høre det og å bli møtt med et krav om klarere avstand mot slike holdninger som Tybring-Gjedde målbar i sin kronikk, eller som deres ex-formann har stått for i så mange år, må FrP nesten tåle». 

«At Frp ikke har Sverigedemokratene eller Dansk Folkeparti som sine offisielle søsterpartier er nok først og fremst taktisk, heller enn uttrykk for store politiske forskjeller», mener Marte Michelet i Dagbladet, med mange referanser til dyreriket: «Frp er en fisk. Nei, en fugl. Nei, en mordersnegle. Nei, en unik, norsk ørn. Nei, en helt gjennomsnittlig terrier. Er partiet  fugl, eller fisk, eller frådende rabieshund?» 

På nrk.no bemerker Ketil Raknes, SV, statssekretær og forfatter av "Høyrepopulismens hemmeligheter: Etter at den borgerlige regjeringen i Danmark startet samarbeidet med Dansk Folkeparti valfartet norske journalister til Danmark og skrev artikler med titler som «I skyggen av hyggen» og «Farvel til Danmark»

Jeg har ikke registrert så mange Frp’ere i debatten. MortenMyksvoll, bystyrerepresentant i Bergen, erkjenner at «FrP har populistiske trekk, og me tilhøyrer høgresida. Utanfor alle institutt og fakultet er det likevel grunn til å trå forsiktig når ein bruker begrepet. Mange samanblandar høgrepopulisme med høgre-ekstremisme. Her slår røynda inn over skrivebordet og statsvitarbøkene, og det er den me må forholde oss til»

"Sjølv om populisme er eit heller uklårt omgrep, skal eg likevel gje både Holmås og Støre rett i si omtale av Framstegspartiet som høgrepopulistar", skriver  journalisten og forfatteren Øyvind Strømmen. Men å bruke ABBs korte medlemskap i denne samenhengen "er  rett og slett fordummande, øydeleggjande for lesarane si forståing av norsk politikk, og øydeleggjande for forståing av høgreekstremisme som fenomen",

Alt i alt et velassortert utvalg av synspunkter den enkelte ta med seg i gjennomtenkningen av problematikken. Det dreier seg ikke minst om hva man legger i ulike begreper.

Frp har en broget fortid. Før en eventuell regjeringserklæring med partiets underskrift, må vi regne med at merkelappene vil florere og sitater av ulik årgang hentes frem. Som dette fra Siv Jensen etter valget i 2005: «Audun Lysbakken er en kommunist som støtter diktatur og aksepterer grove brudd på menneskerettighetene.  Det er SVs sjel som Lysbakken nå gir et ansikt».  

Men fra midten  av oktober bør realpolitikken stå i sentrum. For oss alle gjelder at høyttalere forsterker stemmen, men ikke argumentene. Det vil bli rikelige muligheter til å diskutere, Nytt på Nytt vil stadig ha mye råstoff. Noen  velgere vil være fornøyd, mange vil fremdeles kaste snøball i vår  misnøyes helårlige vinter.

Etter at å dømme vil en del politikere måtte handle med sammenbitte tenner, istedenfor med fullt hjerte. Og spennende: Vil Frp bli det nye SV i sine reaksjonsformer?

 

Firepartiregjering med svarte el-biler?

Media  dagen etter dagen derpå er et must for en politisk junkie. Dypsindige kommentarer om hvorfor det gikk som det gikk, mer spekulative kommentarer om hvordan det kommer til å gå.

En klagens dag. Liv Signe Navarsete hevder at mediene har behandlet henne urettferdig. Svar fra NRK om at partiet hennes kan ha havnet i skyggen fordi det er hverken fugl eller fisk.

En bekymringene dag. De fleste resirkulerte fra valgkampen. Men først av alt: Ribbemangel til jul? Avgående statsråd Inga Marte Torkildsen frykter for rasert familiepolitikk». Dagsavisen er redd for vårt omdømme i utlandet (les: Frp i regjering). Det spås tap av viktige skanser mot økende ulikhet og sosial uro. Forfattere er redd for at bokloven skrotes, kulturlivet snaker om blålys for mangfold og bredde, distrikts-Norge kan bare få det verre. Renteøkning dersom den hellige, alminnelige handlingsregelen brytes? Hva kan norsk design vente seg etter Siv Jensens valgnattkjole i dildostil? Vil Erna hoppe over Nordland når ministerkabalen skal legges? Legg til det som passer.  Og ikke minst: Vil man virkelig bruke 50 millioner kroner for å flytte det utrydningstruede dvergålegraset fra Sømmevågen ved flyplassen til Leirberg?

En håpets dag.  «Bygge vei fra Oslo til Stavanger i en smell», foreslår næringsledere på Sørlandet. Og WWF-leder, Nina Jensen, den kjente søster, spør:  «Hvem var det egentlig som tapte dette valget? Det kan vel aldri ha vært Statoil-sjef Helge Lund?»

En truslenes dag. «Dagsavisen bør skjelve i buksene» , sier Ib Thomsen (frp).

Som om ikke dette skulle være nok, faller temperaturen, togene stanser og Drillos taper. Forfallets tid er inne.

En dag for ettertanke: SV-veteraner etterlyser et oppgjør om SVs sjel. Den lutringen presser seg nok fram, men kan drive partiet nærmere seminarsirklene enn tilbake til makten, tror redaktør Irene Halvorsen i Dagsavisen.

En forventningens dag for journalister. Regjeringsforhandlingene skal begynne. Vi står foran en måneds mangehånde kommentarer og analyser om alt som usikkert er. Lekkasjer fra den som viktig vil være. Undersøkende journalistikk når sitt høydepunkt i jakten på forhandlingssted. Hvem, hva, hvor.

En dag for spørsmål. Idealister er bekymret for Venstres sjel, for Kristelig Folkepartis sjel. Ingen synes opptatt av en eventuell blåblå sjel.  

 «Regjeringskontorene, Lavinia, der er det godt å være», sier celiusene i H og Frp. Men får de med seg Venstre og KrF?  Dersom, hvis, såfremt, i så fall. Ingen ultimate krav, men Lofoten/Vesterålen må spares.

Erna har min medfølelse. Fra Bergen meldes at store deler av hennes praktiske yrkeserfaring er sekretær i Operasjon Dagsverk - nå dreier det seg om fire år - og sommerjobber i akvariet. Erfaring i stell av store og små fisker i ulike farger kan være en viktig kvalitet når hun skal samle staur i jakten for om mulig å finne politikkens minste felles mangfold.

Der det er vilje, er det alltid en vei – også på ferden mot regjeringsdannelse. Preget av snublesteiner, men allikevel: Min uanalyserende, ikkekommenterende magefølelse: Firepartiregjering.  Med svarte el-biler.

Politisk julaften - og vi som liker tall

Å, valg med din glede og barnlige lyst, jeg hilser deg veldig velkommen. Det er politisk julaften.

I kveld skal tallene fylle eteren, ekspertene får sin store dag og kan si: hva var det jeg sa, eller forklare hvorfor det ikke ble som de sa. Med nerver som har vært spenn i hele dag venter jeg utålmodig til valgdagsmålingen kommer kl.21. 

Jeg skal følge på resultatene fra Oppland for å se om det virkelig er slik gallupen antyder, at Frp er større enn Høyre. Vil kandidatenes hjemkommune slår sterkt ut? Kan Marit Nybakk (Ap) legge nye 4 år til sine allerede 27 stortingsår? Marit Arnstad vil gjøre til skamme alle antydninger om et utsatt mandat i Nord-Trøndelag. Med entusiasme vil jeg oppleve hvordan utjevningsmandatene danser rundt, og hvem skulle vel tro at V-kandidatene i Hedmark eller Østfold kan få gevinst i kveldens bingoen? I t-skjorter som ikke lenger er gule på grunn av mistanke om barnearbeid, vil KrF’ere bite negler for om se at to av de aller største partstjernene Syversen og Håbrekke passerer nåløyet.

Men hvor er Geir Helljesen?  

Dette er Kvelden for en som på 50-tallet lyttet til Motala og Kalundborg for å følge nabolandene valg. Som var mer opptatt av å skrive ned valgresultater enn å føre rundetider til Hjallis og Kuppern på NM, EM og VM på skøyter. Som foran valget i 1965 brøt den uskrevne overenskomst at den månedlige politiske gallup (bare en og bare en gang pr. måned) ikke skulle offentliggjøres (av alle var det Vårt Land som begikk udåden). Som derfor i selvsamme avis analyserte stillingen i fylkene og antydet at Halfdan Hegtun kunne få mandat i Akershus, noe som utløste brev fra forargede KrF’ere: V-mandat i Akerhus, skulle en ha hørt på tøv, ren propaganda. Som vant flere valgtippekonkurranser blant annet i Nordland og Oppland fordi han lenge før pollofpolls og mandatberegningsprogram enkelt bruke riksgallupen til å anslå pluss og minus i fylkene (enkelt og ofte forbausende bra.

I kveld skal det skje igjen. Tallene. Mandatene. Gledene. Skuffelsene. Sammen med Margrethe Munthe hilser jeg dem alle med jublende røst, titusende ganger velkommen.

I hovedrollene: Store og små politikere venter lengselsfullt på at gavene skal pakkes ut. To vet de får de største pakkene, men de er usikre på størrelsen. Når alle pakkene er ferdigutdelt, blir hans og  vennenes på bygda og ved cafélatte-bordene, lagt på en haug. Hun legger alle de med blå sløyfene, de grønne  sløyfene, de gule sløyfene og de mangefargede sløyfene på annet bord         

Det store, store spørsmålet er dette: Hvem får den største haugen i år?  

Alfahannen tror ikke det holder for seg og vennene.  Han er realistisk og flink med tall. Da er det store, store ønske: At hans pakke er større enn hennes. En fin gave. En nyttig gave. Den kan legges synlig så alle vet om den, og kanskje kan den hentes frem med tid og stunder hvis hun og vennene hennes ikke holder sammen de neste fire årene.

Hun har allerede øvet seg på takketalen. Pakkene blir ikke så store som det kunne se ut til på forsommeren. Hun visste det innerst inne, håpet bare så inderlig at om det gikk hull på noen av dem ville ikke så mye renne ut. Og nå tør hun tro det. Dronningen på haugen. Champagne og gåselever i kveld? Mange lader opp og gleder seg til plussene i eteren skal oversvømme skjermene og materialisere seg i mandater. 

Det kan bli nok å slite med når 9.septemberlysene er slukket og regningene for løftene til giverne skal betales. Men i kveld blir det fest hos rederne og eiendomsskatterne og han med den  røde topplua. Jubelropene skal gjalle på Frogner, Egenes, i Kalfaret og  hos de mange menneskene i de små blå husene over det ganske land som venter på at de gode ideér og nye løsningene skal gjøre hverdagen lettere og køene kortere.

Hun som vant catfighten i 2009 har gjort en formidabel innsats for å få like store pakker denne gang. Hun er usikker på om nytten i at bestefar i kårstua  ville vise seg frem fordi han var blitt redd for å bli glemt. Hennes ønske: At pakken er over 17 kg og mindre enn 10 kg lettere enn den som går til Hun Som Vil Bestemme. 

Ønskene er mer beskjedne hos de rødgrønne vennene (så lenge det varer) og de grønngule.

De blodrøde blir mer enn fornøyd om de får en herold slik at revolusjonens røst igjen får lyde i Stortingssalen.

De egentlig rødgrønne håper intenst at de slipper å gå i striskjorte og spise havrelefse frem til neste julaften, slik det blir om pakken ikke er stor nok til å komme over sperrelinjen.  De er fornøyd om de ser firetallet, men håper på fem og at også Inga Marte og Hallgeir kommer inn.

Det er med de grønnblå som med de rødgrønne, men de har enda lenger erfaring med valgspenning. Forventning og usikkerhet går hånd i hånd. Først og fremst gjelder det 4-tallet, flott med 5, og hvilken bonus det ville være med seks.

På låven sitter sp-nissen med sin julegrøt, med nissemor, som er ene liten hissigpropp. De regner med en pakke omtrent som sist, lite rundt grensen og mye ut til de ytterste garn. I  løpet av kvelden  vil de få se hvorledes desimalene de svinser og de svanser noen gange, og i en, to, tre så er de vekk.  Trolig julekveld på det jevne.

Politikkens grønne lurer på om de får noe å se over sperregrensen. Nytt innslag, ukjente kandidater, båret frem av en miljøbegeistringens lett rullende fonn, det kan bli ett mandat, det kan bli tosifret. I så fall: Vil de kunne bruke dem til noe?

I løpet av natten vil vi oppleve at noen kommer og noen går. Sorgen og gleden vil vandre til hope, lykke og ulykke gange på rad. Partienes medgang og motgang hverandre tilrope, solskinn og skyer de følges og ad.

En 55 tommers skjerm og en mindre står klare. Vi håper på to barnebarns raske innsovning. Nå er det valg.

 

07.09. Erna og Trine best. Samarbeide med hver sitt miljøsvin

TV2: Ap 30,0 (-5,4) SV 5,3 (-0,9) Sp 4,9 (-1,3) R 1,2 (-0,1) MDG 2,4 H 26,1 (+9,9) Frp 15,9 (-7,0) KrF  6,6 (+1,1) V 6,2 (+2,2) Mandater Rødgrønt 71 MDG 1 Opposisjon 97

NRK: Ap 28,3 (7,4) SV 5,0 (-1,2) Sp 5,6 (-0,6) R 1,6 (-0,3) MDG 3,1 H 25,1 (+8,1) Frp 17,9 (-5,0) KrF 6,5 (+1,0) V 5,4 (+1,5) Mandater  Rødgrønt 72 (R 1)  MDG 1 Opposisjon 96

KLASSEKAMPEN/NATIONEN: Ap 27,3 (-8,1) SV 4,3 (-1,9) Sp 5,6 (-0,6) R 1,3 (-) MDG 1,7 H 27,4 (+10,2) Frp 21,9 (-1,0) KrF 4,2 (-1,3) V 4,8 (+0,9) Mandater Rødgrønt 66 MDG 1  Opposisjon 102

DAGBLADET: Ap 29,4 (-6,0) SV 5,8 (-0,4) Sp 4,9 (-1,3) R 2,3 (+1,0) MDG 4,1 H 25,9 (+8,7) Frp 16,5 (-6,9) KrF 5,1 (-0,4) V 4,5 (+0,6) Mandater   Rødgrønt 72 (R 1) MDG 7 Opposisjon 90

VG (lørdag):

ROGALAND: Ap 21,9 (-4,2) SV 3,2 (-1,5) Sp 4,4 (-1,4) R 1,3 (+0,9) MDG 2,9 H 29,4 (+9,9) Frp |17,3 (-9,2) KrF 13,4 (+1,9) V 4,4 (-1,2) Mandater Ap 3 (-1) SV 0 (-1) Sp 0 (-1) H 5 (+2) Frp 3 (-1) KrF 2 (+1)

MØRE OG ROMSDAL: Ap 24,3 (-6,4) SV 2,2 (-1,6) Sp 7,9 (-0,7) R 0,5 (-) Andre 4,2 H 29.1 (+13,0) Frp 16,8 (-10,6) KrF 8,6 (+0,2) V 6,4 (+2,6) Mandater Ap 2 (-1) Sp 1 (-) H 3 (+2) Frp 1 (-2) KrF 1 (-)

TELEMARK: Ap 32,3(-9,4) SV 2,9 (-2,4) Sp 4,8 (-0,7) R 1,4 (- 0,2) MDG 4,3 H 22,5 (+9,3) Frp 17,8 (-5,2) KrF 8,3 (+1,7) V 4,5 (+2,0) Mandater Ap 2 (-1) H 2 (+1) Frp 1 (-) KrF 0 (-1)

ØSTFOLD: Ap 33,5 (-5,8) SV 2,1 (-2,3) Sp 4,7 (-0,2) R 2,4 (+1,7) MDG 2,2 H 26,2 (+11,8) Frp 17,3 (-8,8) KrF 5,1 (-0,7) V 5,7 (+3,2) Mandater Ap 3 (-1) H 3 (+2) Frp 2 (-1) KrF 0 (-1)

NORDLAND: Ap 32,6 (-8,7) SV 5,1 (-1,6) Sp 7,6 (-0,7) R 3,2 (+1,8) MDG 3,7 21,4 (+10,9) Frp 16,1 (-8,2) KrF 3,7 (-) V 4,0 (+1,7)  Mandater  Ap 3 (-1) SV 0 (-1) Sp 1 (-) H 2 (+1) Frp 2 (-1)

HORDALAND: Ap 26,1 (-4,4) SV 3,2 (-2,3) Sp 4,0 (-1,5) R 2,8 (+0,3) MDG 1,6 H 35,9 (+15,7) Frp 13,6 (-9,3) KrF 6,1 (-1,0) V 5,7 (+ 1,1)

Mandater Ap 5 (-) SV 0 (-1) Sp 0 (-1) H 6 (+3) Frp 2 (-2) KrF 1 (-) V 1 (+1)

Sammenlignet med gårsdagens måling i BT (dagens i BA) var Audun Lysbakken, SV, inne i går, ute i dag. MDG var inne med mandat i går.

VGs valgeksperter kårer Venstre-leder Trine Skei Grande til vinneren av kveldens partilederdebatt. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2013/artikkel.php?artid=10151306

Trine Skei Grande 5 «God og konkret, og tok ordet på myndig vis, og var udogmatisk, konstruktiv og regjeringsklar. Hennes klart beste opptreden i denne valgkampen»

Erna Solberg 5 . «Ga ny troverdighet til en mulig firepartiregjering»

Siv Jensen 5. «Viste statskvinnetakter da hun snakket om hvordan samarbeidet i en borgerlig regjering skal fungere»

Jens Stoltenberg 4. «Virket litt irritert og aggressiv, og med det forsvant noe av statsministerautoriteten.»

Bjørnar Moxnes 4 «Klarte å sette agendaen i noen minutter, og fikk støtte fra både Siv og Erna, før han angrep dem begge. Et godt innhopp fra lillebror i panelet.»

Knut Arild Hareide 4. «Forsvinner litt mellom de tre andre partilederne på borgerlig side.»

Audun Lysbakken  3. «Svettet da han ble presset på kompromissene SV har måttet inngå i regjering.»

Liv Signe Navarsete 3. «Kom ofte med slagord og rødgrønne skremsler, svarte sjelden på det hun ble spurt om»

Hanna Marcussen 2.  «Gir et sympatisk inntrykk men mangler nok rutine til å møte A-laget i norsk politisk debatt»

Dagbladet: Feberhet Lysbakken imponerte http://www.dagbladet.no/2013/09/06/nyheter/valg13/politikk/innenriks/partilederdebatt/29130102/

Jens Stoltenberg  5. God i duellen om handlingsregelen. Snert og humor

Siv Jensen 5. På sitt beste: Offensiv, opplagt og retorisk god. Råtøff mot statsministeren

Audun Lysbakken 5. Imponerende i sitt livs kamp. Debattsterk, får frem at SV gjør en forskjell

Erna Solberg 4. Rutinert og tydelig, men ikke på sitt beste. Lite offensiv

Liv Signe Navarsete 4. Effektiv, får klart fram regjeringens politikk og Sp’s særpreg.

Trine Skei Grande 4: Engasjert og troverdig, men kaver fælt og sliter når debatte handler om de store linjene.,

Bjørnar Moxnes: 4.Får liten spilletid, men bruker den godt og markerer seg tydelig.

Knut Arild Hareide 3: Sliter med plasseringen og filen. Begeistret for Erna, snakker ikke om Siv

Hanna Marcussen 2: Tydelig på eget budskap, men manglende rutine gir Siv Jensen en enkel oppgave i klimaduellen

 Adressavisen: «Statsminister Jens Stoltenberg fremstår som opposisjonspolitiker i angrep. Erna Solberg som statsminister i forsvar» http://www.adressa.no/meninger/article8235753.ece

Erna Solberg 5. Fremstår som om hun allerede har inntatt regjeringskontorene. 

Jens Stoltenberg 4. Retorisk sterk med tydelige og enkle argumenter

Trine Skei Grande 4,. Troverdig og selvsikker. Spesielt god på miljø

Siv Jensen 4. Tydelig bevisst på å balansere rollene mellom markering av Frps spesielle saker og det borgerlige samarbeidet. 

Bjørnar Moxnes 3. Debattsterk og i stand til å hevde seg i dette selskapet.

Audun Lysbakken 3. Aggressiv og tøff, men hva står han egentlig for?

Knut Arild Hareide 3. Sliter med å gjøre seg gjeldende og synlig.

Hanna Marcussen 3. Miljø- og klimaretorikken sitter godt, viser trygghet, engasjement og troverdighet.

Liv Signe Navarsete Står i fare for å bli parodisk når hun kommer på offensiven

Politiske Nyheter: Solberg og Skei Grande klart best

http://www.politiskenyheter.no/norge/solberg-og-skei-grande-klart-best/

Erna Solberg  5.  Solberg klarer å heve seg over uenighetene på borgerlig side og fremstår som brobyggeren. 

Trine Skei Grande 5. Det hun var aller best på var å unngå borgerlig splittelse med Frp og argumentere for miljøpolitikken på borgerlig side.

Audun Lysbakken  4. Han var skarp under helse og miljødelen av debatten. Det retoriske talentet til SV-lederen er det vanskelig å benekte.

Jens Stoltenberg  4. Dette var ikke den beste debattprestasjonen til statsministeren under valgkampen, men han var fortsatt solid.. 

Siv Jensen 3 Siv Jensen har vært vesentlig mer aggressiv enn hun demonstrerte under denne debatten

Knut Arild Hareide  3. En gjennomsnittlig debatt. Han havnet i skyggen av Erna Solberg og Trine Skei Grande som preget debatten på borgerlig side.

Liv Signe Navarsete 1. Sp-lederen var nesten helt fraværende i denne debatten, noe som har blitt en vane under denne valgkampen

Ekstra valgsnacks: Bjørna Moxnes 5. Angrep både de rødgrønne og de borgerlige, deltok under første del av debatten.

Hanna Marcussen 2. Klarte ikke å prege debatten selv om temaet var miljø

Samlet: Erna Solberg 19, Trine Skei Grande 18 Siv Jensen 17 Jens Stoltenberg 17 Bjørnar Moxns 16 Audun Lysbakken 15 Knut Arild Hareide 13 Liv Signe Navarsete  10 Hanna Warcussen 

Alles kamp mot Høyre. Det er de små som går mest frem http://www.nrk.no/valg2013/alles-kamp-mot-hoyre-1.11226405

Venstre er det eneste partiet på ikkesosialistisk side som ikke taper stort til Høyre. At Venstre gjennom sommeren og valgkampen har lykkes i å minimalisere denne netto-lekkasjen til «storebror» er en avgjørende del av partiets valgkampsukses.)

Lars Nehru Sand, NRK tv2.no/nyheter/innenriks/en-av-tre-svvelgere-er-usikre-4117255.html

Hagen truer med å knuse Sivs regjeringsdrøm.  Stiller 10 knallharde krav til regjeringsdeltakelse http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2013/artikkel.php?artid=10151289

Hva skal en miljøvelger tenke når miljøpartiene vil samarbeide med hver sine miljøsvin? http://www.bt.no/meninger/kommentar/rossavik/Sirkus-i-gratt-og-gront-2962718.html#.Uiqz1Sy0M9Y

Problemet er snarere at de blå-blå ikke synes å forstå de store sammenhengene i Distrikts-Norge. http://www.nationen.no/2013/09/06/politikk/valget/valget_2013/valgkamp/stortingsvalg/8257909/

Den rødgrønne flertallsparlamentarismen blir antakelig erstattet med en blåblå mindretallsparlamentarisme. http://tinyurl.com/m6vhm4z

Har vi forsømt oss? Burde vi tatt et mer politisk og tydelig oppgjør med 22. juli? http://tinyurl.com/kkapem9

Frp krever at Siv Jensen blir finansminister. Får skryt av borgerlige kolleger  http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2013/artikkel.php?artid=10151296

 

Gi Solberg en sjanse http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article2677616.ece

Aftenposten: Børge Brende ønsket som utenriksminister http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2013/artikkel.php?artid=10151323

Internasjonal kritikk av det norske valgsystemet http://www.adressa.no/nyheter/politikk/valget/article8236601.ece