"Lede hva som helst" ?

Da Munch-museets direktør Stein Olav Henrichsen fikk stillingen i 2010, erklærte han at han skulle bruke sommeren på å «lese seg opp på Munch» Det er Knut Olav Aamaas i Aftenposten som forteller dette i en kommentar i forbindelse med at Munch-museets må redusere antall ansatte fra 71 til 55, etter det Aamaas kaller «økonomisk villvekst».

Navnet George Kenning dukket plutselig opp hos meg. Amerikaneren som kom til Norge i 1955 som en del av en svært kjærkommen og utviklende Marshall-hjelp etter 2.verdenskrig. I årene som fulgte ble han en ideologisk ledestjerne for mange som var eller stod i ferd med å bli ledere i næringslivet. Han  formulerte sitt ledelsesbudskap i 31 bud. Hvis man leser navnene under minneordene i Aftenposten etter hans død, får man et godt inntrykk av hvor mange av datidens ledere som var Kenningdisipler. Ikke alle av dem hadde i praksis demonstrert overlegenheten i hans bud.

Hans mest kjente bud var dette: Faglig dyktighet er ingen lederkvalitet. En leder kan som leder lede hva som helst. Senere av mange utkrystallisert i begrepet «profesjonell ledelse».

Jeg har alltid ment at en leder bør ha kjernekompetanse om det bedriften driver med. I seg selv vil det mange ganger ikke være nok, men det er et problem hvis mangel på kompetanse fremstilles som en kvalitet i seg selv.

Nå rakk aldri Øystein Mæland å vise om en psykiater ville blitt en god politidirektør (I mine øyne ble han diskvalifisert da han dro til USA og foretok en handling som ville vært ulovlig hvis den hadde skjedd i Norge). Vi har hatt en del sentrale utnevnelser i Norge de senere årene der det synes åpenbart at økt bruk av hodejegere har ført til at stadig flere sjefer i for eksempel statlige fagetater mangler kompetanse på hva etatene grunnleggende driver med. Ikke alle synes vellykkede.

Også i Henrichsens tilfelle var det hodejegere som trådte til da Oslo kommune ikke var fornøyd med søkerlisten og ønsket å gå utenom kunsthistorikermiljøet.  Han er musiker, kom fra stillingen som Operasjef i Bergen, hadde vært styreleder i stiftelsen Ultima Music Festival, men erfaringen i kunstledelse var ikke spesiell bred.  

Nå skal ikke en tidligere leder i mediebransjen sette seg til doms over valget ved Munchmuseet. Jeg har sett flere eksempler på at det har vært riktig hente inn en leder uten spesiell bransjekunnskap  til en organisasjon uten fornyelsesevne. Aamaas påpeker at den nye lederens største problem ikke har vært manglende kunnskaper om Munch men økonomisk styring. Rent generelt kan det vel likevel antydes at manglende økonomistyring også kan  ha å gjøre med at man ikke kjenner fagfeltet, hverdagen  og realitetene, og ikke kan diskutere med medarbeiderne ut fra faglige forutsetninger.

Ledelse på norsk er en krysning av flere skoler. Kenning-tesene er en, Solstrandsprogrammets fremheving av motivasjon, human- og gruppepsykologi en annen, Johan Thoruds vektlegging av organisering av arbeid, demokratisering og selvstyre en tredje. 
Leder-behovene i ulike bedrifter og institusjoner vil være ulike til ulike tider, og mange stæler litt fra Shakespeare (Henki Kolstad og Carsten Winger). Men mon ikke det i alle sammenhenger er viktig med evne til å skape begeistring, til å få alle hjul i organisasjonen til å rulle samme, og riktig, vei. 

Det virker ikke som om dagens ledelse ved muséet til nå har hatt denne evnen.

Men langt mer evneveike er hovedstadens lokalpolitikere, som i mange, mange år har unnlatt å finne en løsning for et museum som er både maleren med den storstilte gaven og kultur-Norge verdig.