Si unnskyld til krigsseilerne!

Han kom tilbake til Norge etter mange års krigsinnsats for Marinen under krigen.  Takk for innsatsen? Han ble etterlignet med krav om tilbakebetaling av kost- og losjipenger for årene i de norske styrkene i Storbritannia» .

«Min far fikk 2 medaljer og diplomer sendt i posten engang på slutten av 70-tallet! Det var Norges takk for 3 års aktiv tjeneste under krigen.... 

Noen opplevde å bli trukket for restskatt fra 1939 da de kom hjem etter krigsinnsatsen.

«Vi var ca 100 krigsveteraner fra Handelsflåten som kom inn til Tromsø. Vi lå der i mange, mange dager. Det var to aviser i byen, Tromsø og Nordlys, men ikke en av dem nevnte vår ankomst med et eneste ord. Det kunne nesten virke som om vi hadde vært på gal side,. Vi var ikke verdsatt for to flate øre noen av oss».

Det dreier seg om krigsseilerne. Behandlingen av dem er noe av det mest skammelige vi har opplevd i norsk krigshistorie. «Staten bør si unnskyld! Og det helst mens det fortsatt er noen igjen å beklage til» (Jarle Andhøy i Dagens Næringsliv» 16.2 2013)

Krigsseilerne – de som seilte med alt fra mat og materialer til flybensin og soldater under andre verdenskrig. Innsatsen går for å være det viktigste norske bidraget til alliert seier. Ttyske militære styrker gjorde mye for å stanse frakten. Tyske ubåter ble noe av det sjøfolkene fryktet aller mest. Men de hadde også all grunn til å frykte bombefly, miner og krigsskip, som kapret eller senket handelsskip. 649 norske skip gikk ned. Totalt omkom 4134 norske sjøfolk fra handelsflåten og den norske marinen.

De seilte i usikkerhet. Nettene var verst. Da skjulte mørket det som var rundt dem, og de visste aldri hvor fienden lurte på dem. Ubåtene dukket opp til alle døgnets tider, og sende sine dødbringende torpedoer mot konvoiene. Fiendtlig fly slapp sin dødbringende bombelast over skipene.

Ble en båt i konvoien truffet, var det forbudt for de andre båtene å stoppe opp for å forsøke å plukke opp sjøfolka som lå og kjempet for livet i sjøen. Iblant i et hav av flammer.

Hver båt var pålagt å holde sin plass i rekken og de måtte seile forbi og la sjøfolkene ligge igjen. Synet meislet seg fast for alt tid hos mange av krigsseilerne. Det var bare de heldigste som overlevde.      

Hver tiende mann måtte dø

De ble sviktet av Norge etter krigen, nærmest umyndiggjort.  Svartelistet fra yrkeskontorene,  få muligheter til å jobbe.  Ingen form for erstatning, trygd eller pensjon som følge av senskader. De måtte selv bevise at disse skadene var direkte knyttet til krigen. Traumer og andre mentale sår ble ikke akseptert som grunnlag for ytelser. Kompensasjonen krigsseilerne fikk engang på slutten av sekstitallet var ikke engang halvparten av det de hadde samlet inn i form av månedlige trekk i egne lønninger selv under WWII.

Mange ble alkoholiserte og bostedsløse. Eller de tok sitt eget liv. Krisepsykiatri og ”krigsseilersyndrom” var ukjente begrep.
Var det rart at mange fikk en livskvalitet hvor angst, depresjoner, kraftløshet, søvnforstyrrelser, og et ustabilt følelsesliv var blant ingrediensene hver eneste dag.
Familier ble splittet fordi far hadde angst og mareritt, fløy oppe om nettene, fikk alkoholproblemer og mistet nattesøvnen, osv.
 

Både i Norge og andre tyskokkuperte er hjemmefronten glorifisert. Mye av innsatsen til gutta på skauen er forstørret. Sjøfolkenes innsats var derimot substansiell.

Tirsdag skal et 20-talls krigsseilere og noen av enkene etter dem kommer til et privat arrangement. Det skal løfte krigsseilernes sak til et nasjonalt nivå. Senere i år skal de møte forsvarsministeren.

I fjor beklaget den norske statsministeren og politidirektøren behandlingen norske jøder fikk under andre verdenskrig. Partisanene i Kiberg mottok kong Haralds beklagelse i 1992 for måten de var blitt behandlet på etter andre verdenskrig.

 "Moral obligations have no terms of limitations", sier Simon Wiesenthal. Nei, det er ikke for sent. Krigsseilerne fortjener en unnskyldning fra den norske stat. Da vil de få gjenlevende og deres familier få et viktig støtte på veien for å kunne legge historien bak seg, forsone seg med den og gå videre.