"Drep meg, men ikkje med sport"

"Drep meg, herre Konge, men ikkje med graut" kvad vikingskalden Snegle-Halle til Harald Hardråde, etter nidviser og krangel om kongens spisevaner som kulminerte i at Hardråde truet Halle til å ete grøt til han sprakk. Skalden berget livet med disse snarrådige ord, ifølge sagalitteraturen.

Men hva skal vi gjøre med sportsgrauten fra NRK-Fjernsynet?

Det slo meg plutselig i formiddag: En hel helg uten sport i NRK. Nesten uvirkelig. For hva har vi ikke sett de tre månedene dette året? Helgene har vært tapetsert med sport, i begge tv-kanaler. Svært ofte var det 8-10 timer direktesendinger både lørdag og søndag, pluss fyldige innslag i nyhetssendingene.

Nei, ingen skal beskylde NRK for å sluntre unna sitt folkeopplysningsansvar. Nå vet vi for eksempel, takket være Arne Scheie, at det ble gitt 20 i stil «fra dommeren som er sønn av tyskeren som ble nr.10 i Kollen under OL 1952». Og ingen skal beskylde reporterne for manglende entusiasme. Kanskje var den minst under VM i vår gamle storhetsgren skøyter – i år ble vi uten medaljer på enkeltdistansene. Det var mindre «stafett er stafett» enn tidligere, og ikke savnet jeg limerickene, til gjengjeld ble det temmelig mange ganger ytret ønske om en «Tora Berger spesial»

Men det er ikke lett å ta opp konkurransen med fortiden. Da Norge slo England 2-1 i VM-kvalifiseringen i fotball i 1981, kom denne utblåsningen og ordlavaen fra vulkan Bjørge Lillelien:
"Der blåser han! Der blåser han! Norge har slått England 2-1 i fotball! Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått England 2-1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått England! England, kjempers fødeland – Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana, vi har slått dem alle sammen, vi har slått dem alle sammen. Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher, jeg har et budskap til deg midt under valgkampen, jeg har et budskap til deg: Vi har slått England ut av verdensmesterskapet i fotball. Maggie Thatcher, som de sier på ditt språk i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: –Your boys took a hell of a beating! Your boys took a hell of a beating! Maggie Thatcher: Norge har slått England i fotball! Vi er best i verden!"

Siden det gjelder England og siden de begge var nevnt - i likhet med sportskommentatorer er jeg tilhenger av de frie assosiasjoner - minner jeg om Churchills karakteristikk: "En tom drosje stanset foran Parlamentet. Ut steg Clement Attlee". En annen gang sa han: "Attlee er en beskjeden mann, men så har han da også mye å være beskjeden for".
Churchill mislikte sterkt at Labour-lederen slo ham, statsministeren under den andre verdenskrig, ved parlamentsvalget like etter fredsslutningen i 1945.

Jeg er langt over middels sportsinteressert. Som 12-13 åring syklet jeg over en mil fra ferietilværelsen hos bestefar og bestemor på Bore til Kleppe på Jæren for å kjøpe Sportsmanden hos Hatteland to ganger i uken. Jeg gjemte alle eksemplarer av tre ulike ekstraaviser fra vinter-OL i Oslo i 1952 (mon den ene var grønn, utgitt av Arbeiderbladet/Dagsavisen?) helt til 1970. Jeg går i høyspenn hver gang Molde FK spiller, er lite tilsnakkelig når de taper, og når det skjer har jeg betydelige aversjon mot i det hele tatt å åpne sportssidene i Dagbladet og VG neste dag. Jeg følger intens med i de store begivenheter VM/OL. Men World Cup og full sportsrulle hver helg hele vintersesongen? Jeg blir overmett, det er en slags sportslig devaluering.

Store ord er ikke mangelvare hos sportsreportere. Da NRK-sporten en gang i forrige århundre fikk beskjed om å spare 1,3 millioner kroner (og det var endel mer enn samme beløp i dag) og måtte droppe overføringen fra det åpne franske mesterskapet i tennis, samt et svensk hestestevne, lot en meget kjent reporter følelsene slippe løs og uttalte til VG: "Det er som å slå ihjel sine egne unger".

Skal man først bedrive ord, konkurrerer dette om førsteplassen i klassen for enestående fintfølelse og treffende sammenligninger, med eks-underholdningssjef Harald Tusbergs kommentar til Stavanger Aftenblad: "Melodi Grand Prix har jeg kalt musikkens Holocaust i og med at jeg flere ganger har sett det med sjokkartet vantro, noe jeg har grøsset over".

For mye vintersport på tv? De mest interesserte vil nok stille samme motspørsmål som NRK-reporteren Sølve Grotmol (1939-2010): Er det for mange bøker på biblioteket?

Forfatteren Frode Grytten siterte for øvrig Arne Scheie i et foredrag på en bibliotekkonferanse i Bergen for noen år siden: "Eg hørte ein gong Arne Scheie heilt oppbragt, nesten ute av det, han skulle kommentere ein viktig fotballkamp saman med Egil Drillo Olsen, eg hugsar ikkje kva kamp, men Arne Scheie var indignert. Frå kommentatorboksen kunne dei sjå utanfor stadion, og der gikk livet omtrent som vanlig: folk gikk tur, folk kjørte bil, folk var på veg til kvarandre, dei hadde rett og slett ikkje tenkt å sjå kampen. Og Arne Scheie sa: «Egil, jeg må si at det forundrer meg, nå er det bare sekunder til avspark i denne viktige kampen, og fremdeles kryr det av folk ute i gatene». Eg tenker litt av det same når eg sit på biblioteket og ser ut vindauget: Dette forundrar meg, her står alle desse hyllene, dei er fulle av fantastiske og viktige bøker, og framleis kryr det av folk ute i gatene ..."

Da jeg var redaktør, hadde vi en tommelfingerregel om at sportssegmentet blant leserne, de som ville ha all sport de kunne få på så mange sider som mulig, var 20-25 pst. Det er nok en høyst uvitenskapelig vurdering, Men det virker som om NRK tror segmentet er langt større. Jeg vet at det går an å slå av.  Likevel er det vel slik – burde i alle fall være det - at NRK2 skulle være en slags alternativkanal blant annet når eneren var fulltapetsert med sport? Men for alle dem som ikke er spesielt interessert men likevel gjerne vil se fjernsyn i helgene, har det ikke vært særlig trøst å finne i toeren.

NRK bør se nærmere på sin programmeringspolitikk i vintertiden.