"Drep meg, men ikkje med sport"

"Drep meg, herre Konge, men ikkje med graut" kvad vikingskalden Snegle-Halle til Harald Hardråde, etter nidviser og krangel om kongens spisevaner som kulminerte i at Hardråde truet Halle til å ete grøt til han sprakk. Skalden berget livet med disse snarrådige ord, ifølge sagalitteraturen.

Men hva skal vi gjøre med sportsgrauten fra NRK-Fjernsynet?

Det slo meg plutselig i formiddag: En hel helg uten sport i NRK. Nesten uvirkelig. For hva har vi ikke sett de tre månedene dette året? Helgene har vært tapetsert med sport, i begge tv-kanaler. Svært ofte var det 8-10 timer direktesendinger både lørdag og søndag, pluss fyldige innslag i nyhetssendingene.

Nei, ingen skal beskylde NRK for å sluntre unna sitt folkeopplysningsansvar. Nå vet vi for eksempel, takket være Arne Scheie, at det ble gitt 20 i stil «fra dommeren som er sønn av tyskeren som ble nr.10 i Kollen under OL 1952». Og ingen skal beskylde reporterne for manglende entusiasme. Kanskje var den minst under VM i vår gamle storhetsgren skøyter – i år ble vi uten medaljer på enkeltdistansene. Det var mindre «stafett er stafett» enn tidligere, og ikke savnet jeg limerickene, til gjengjeld ble det temmelig mange ganger ytret ønske om en «Tora Berger spesial»

Men det er ikke lett å ta opp konkurransen med fortiden. Da Norge slo England 2-1 i VM-kvalifiseringen i fotball i 1981, kom denne utblåsningen og ordlavaen fra vulkan Bjørge Lillelien:
"Der blåser han! Der blåser han! Norge har slått England 2-1 i fotball! Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått England 2-1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått England! England, kjempers fødeland – Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana, vi har slått dem alle sammen, vi har slått dem alle sammen. Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher, jeg har et budskap til deg midt under valgkampen, jeg har et budskap til deg: Vi har slått England ut av verdensmesterskapet i fotball. Maggie Thatcher, som de sier på ditt språk i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: –Your boys took a hell of a beating! Your boys took a hell of a beating! Maggie Thatcher: Norge har slått England i fotball! Vi er best i verden!"

Siden det gjelder England og siden de begge var nevnt - i likhet med sportskommentatorer er jeg tilhenger av de frie assosiasjoner - minner jeg om Churchills karakteristikk: "En tom drosje stanset foran Parlamentet. Ut steg Clement Attlee". En annen gang sa han: "Attlee er en beskjeden mann, men så har han da også mye å være beskjeden for".
Churchill mislikte sterkt at Labour-lederen slo ham, statsministeren under den andre verdenskrig, ved parlamentsvalget like etter fredsslutningen i 1945.

Jeg er langt over middels sportsinteressert. Som 12-13 åring syklet jeg over en mil fra ferietilværelsen hos bestefar og bestemor på Bore til Kleppe på Jæren for å kjøpe Sportsmanden hos Hatteland to ganger i uken. Jeg gjemte alle eksemplarer av tre ulike ekstraaviser fra vinter-OL i Oslo i 1952 (mon den ene var grønn, utgitt av Arbeiderbladet/Dagsavisen?) helt til 1970. Jeg går i høyspenn hver gang Molde FK spiller, er lite tilsnakkelig når de taper, og når det skjer har jeg betydelige aversjon mot i det hele tatt å åpne sportssidene i Dagbladet og VG neste dag. Jeg følger intens med i de store begivenheter VM/OL. Men World Cup og full sportsrulle hver helg hele vintersesongen? Jeg blir overmett, det er en slags sportslig devaluering.

Store ord er ikke mangelvare hos sportsreportere. Da NRK-sporten en gang i forrige århundre fikk beskjed om å spare 1,3 millioner kroner (og det var endel mer enn samme beløp i dag) og måtte droppe overføringen fra det åpne franske mesterskapet i tennis, samt et svensk hestestevne, lot en meget kjent reporter følelsene slippe løs og uttalte til VG: "Det er som å slå ihjel sine egne unger".

Skal man først bedrive ord, konkurrerer dette om førsteplassen i klassen for enestående fintfølelse og treffende sammenligninger, med eks-underholdningssjef Harald Tusbergs kommentar til Stavanger Aftenblad: "Melodi Grand Prix har jeg kalt musikkens Holocaust i og med at jeg flere ganger har sett det med sjokkartet vantro, noe jeg har grøsset over".

For mye vintersport på tv? De mest interesserte vil nok stille samme motspørsmål som NRK-reporteren Sølve Grotmol (1939-2010): Er det for mange bøker på biblioteket?

Forfatteren Frode Grytten siterte for øvrig Arne Scheie i et foredrag på en bibliotekkonferanse i Bergen for noen år siden: "Eg hørte ein gong Arne Scheie heilt oppbragt, nesten ute av det, han skulle kommentere ein viktig fotballkamp saman med Egil Drillo Olsen, eg hugsar ikkje kva kamp, men Arne Scheie var indignert. Frå kommentatorboksen kunne dei sjå utanfor stadion, og der gikk livet omtrent som vanlig: folk gikk tur, folk kjørte bil, folk var på veg til kvarandre, dei hadde rett og slett ikkje tenkt å sjå kampen. Og Arne Scheie sa: «Egil, jeg må si at det forundrer meg, nå er det bare sekunder til avspark i denne viktige kampen, og fremdeles kryr det av folk ute i gatene». Eg tenker litt av det same når eg sit på biblioteket og ser ut vindauget: Dette forundrar meg, her står alle desse hyllene, dei er fulle av fantastiske og viktige bøker, og framleis kryr det av folk ute i gatene ..."

Da jeg var redaktør, hadde vi en tommelfingerregel om at sportssegmentet blant leserne, de som ville ha all sport de kunne få på så mange sider som mulig, var 20-25 pst. Det er nok en høyst uvitenskapelig vurdering, Men det virker som om NRK tror segmentet er langt større. Jeg vet at det går an å slå av.  Likevel er det vel slik – burde i alle fall være det - at NRK2 skulle være en slags alternativkanal blant annet når eneren var fulltapetsert med sport? Men for alle dem som ikke er spesielt interessert men likevel gjerne vil se fjernsyn i helgene, har det ikke vært særlig trøst å finne i toeren.

NRK bør se nærmere på sin programmeringspolitikk i vintertiden.

Avisene påskeaften - og andre dager

Påskeaftenfrokost med seks aviser (samlet innkjøpssum kr.170). To lokale – med nyheter fra torsdag/fredag. Fire som utkommer i Oslo – Aftenposten, Dagens Næringsliv heter (for første gang påskeaften), Dagbladet og VG. Det tar tid å lese dem, nesten mer enn en vanlig lørdag. Mye godt lesestoff. Hadde dette vært en vanlig uke, ville neppe særlig mange ha reagert og undret seg  - avisene ligner til forveksling seg selv. 

Oslo-avisene påskeaften er «hermetikk» - og har tradisjonelt vært det. Arbeidsavtaler og transportproblemer har skapt problemer. VG forteller i klartekst at redaksjonen er avsluttet i god tid før påskeaften, de tre andre sier «Bare i løssalg». Interessant nok kom VG med fersk avis skjærtorsdag  mens Dagbladet var hermetikk. Den store forskjellen var det imidlertid vanskelig å få øye på. 

Bidrar hermetikk til å devaluere avis-begrepet, slik noen hevder? Jeg synes ikke det, og deler ikke kritikken.  Nettet har gjort både påskeaften-utgavene og de andrew avissdagene mindre annerledes enn de er til daglig. Generelt er norske aviser blitt mer og mer planlagte, de speiler gårsdagen mindre enn tidligere, og løpende hendelsesnyheter må dekkes gjennom nettutgavene. I de fleste aviser finner man nå stoff som er produsert noen dager tidligere, en del  Også i abonnementsavis-løssalgsutgavene påskeaften er det mye stoff som kunne stått en hvilken som helst dag, slik f.eks. mandagsavisene (minus sport og ulykker og noen hendelser) alltid har vært.

1.side-oppslaget i Aftenposten  - «Hilda (1) døde ikke forgjeves)» kunne stått hvilen som helst dag. Det kunne også oppslaget i dagferske Bergens Tidende  - «Euroflyktninger på desperat jobbjakt tror Norge er lykkelandet. Iva dro fra Bulgaria til Tysnes uten en eneste avtale. De er begge aktuelle og lesbare og illustrerer den økende tendensen jeg synes å ha observert i 1.side-oppslagene: flere fortellinger og historier. De gode og varme eller de om noe som gikk galt og hvem har skylden? Bergensavisens «Idol-Gunnar helt privat» og Rogaland Avis «Nå går Fredrik» er mer klassisk Dagbladet/VG, «SAVNER en ny kjæreste, TAPET av mamma» (Dagbladet om Tore Strømøy» og VGs helsevri: «Her er helserådene legene selv ikke vil følge» men de store regionavisene har etter omlegging til tabloid samtidig tatt i bruk mer av tabloide virkemidler – uten at de er blitt dårligere av den grunn.

Stavanger Aftenblads oppslag  ligger et sted midtimellom, «Her er lesernes drømmepåske» med 153 av dem i frimerkestørrelse. Adresseavisen har et sterkt krimoppslag: «Grov smugling. Ulovlig alkoholsalg. Ulovlig våpenkjøp».

Der jeg før ergret meg over en del 1.sider jeg syntes var uviktige eller tåpelig, tenker jeg nå mer at dersom de bidrar til økt salg, lesbar innmat og økt viktig journalistikk, er det greit nok.  

Jeg tviler på om oppslagene påskeaften er salgsfremmende, kanskje er det vel så gjerne slik at folk kjøper aviser påskeaften fordi de omtrent «vet» hva de får.

Det er interessant at stadig flere aviser lager aktuelle utgaver påskeaften. «Vi ønsker å gi leserne våre den aller beste servicen og mener det er et behov for å komme ut med nyheter når det er så mange fridager», forteller ansvarlig redaktør Hanna Relling Berg i Sunnmørsposten. En karakteristisk holdning hos de regionale/lokale redaktørene.  I år er det slike utgaver i Adresseavisen, Avisa Nordland, Bergensavisen, Bergens Tidende, Dagbladet, iTromsø,  Nordlys, Rogalands Avis, Stavanger Aftenblad, Sunnmørsposten, Telemarksavisa, Tidens Krav, Troms Folkeblad, Varden.

Byandread.com er et nyttig instrument for å skaffe seg oversikt. Gjennomgående er region-/lokalavisene flinke til å utnytte aktualiteter og proporsjonerer bra.  Nordlys hev seg rundt med  seks sider oppfølgende sider om skredulykken i nord, «Total mangel på respekt: Full aktivitet i samme terreng som i går». Varden  har fallskjermulykken, «Styrtet i døden», i dekningsområdet.

Avisene hatt reportere ute for å lage gjenkjennbart, godt, og aktuelt stoff der hvor folk feirer påske. Aktuelle reportasjer spenner over et bredt, gjennomgående tradisjonelt felt. Mest typisk: ««Smilte om kapp med påskesolen». Ellers et lite utvalg: «Ektepar kan etter 40 påsker på rad i campingvogna aldri tenke seg å feire påske noe annet sted», «Observant seksåring varslet om brann ved hyttefellesskap», «Røde Kors bød på gratis lammemiddag i går», «Kjørte rett i fanget på tollerne», «Også tiggerne tar påskeferie», «På tur med brus og bacon», «Påskas vakreste nerdetur», «Ingen påskegolf» «Snøfri påskekos», «Smilte om kapp med påskesolen». 

Noen av avisene har også brukt ressurser på å fange opp påskens egentlige innhold: «Vandrer med korset», «Følger samme Jesus i ulike gudshus», «Viste respekt for korset»-

Konklusjon så langt: Påskeaftenavisene står ikke tilbake for den løpende avisproduksjon ellers i året. Det er flott at de kommer ut, og de signaliserer at ennå er ikke alle avisjomsvikinger døde.

Avisene påskeaften illustrerer etter min syn klart noen av endringene i mediebransjen siden jeg begynte på 60-tallet.  Papiravisene var tidligere flinkere til å dekke hendelsesnyhetene; de terminfestede begivenheter, ulykkene..Nettet tvinger frem nye måter å tenke på, litt avhengig av avisenes størrelse og nedslagsfelt. Utfordringene er blitt større når det gjelder  hvorfor, hvordan, beslutningsprosesser, konsekvenser og hva nå.

Jeg brukte uttrykket "viktig journalistikk". For samfunnets beste og papiravisenes fremtid tror jeg det er både viktig og kommersielt å fortsette utviklingen av  ”det skjer”-nyhetene. De som ikke lar seg avlese på en seismograf, i et budsjett, i en politijournal eller i en resultatliste. De som forteller virkningene av folkevalgtes vedtak for åtte år siden. Som avdekker grådighet, usunn fallskjerm-kultur og urimelige og solidaritetssvekkende lønnsfester i næringslivet, lukkethetskultur i helseforetak, mangelfull politietterforskning, fiksekultur i kommunen, myndigheters bevisste misbruk av Offentlighetsloven, våre folkevalgtes skjulte forbindelser - saker som de involverte gjerne hadde sett ikke ble omtalt. De som ikke blir nyheter før noen oppdager dem og forteller dem. De som gir leserne  informasjoner de ikke vet at de trenger før de får dem

Påskeaften er nok ikke den viktigste distribusjonskanal for slike oppslag, men det er mange andre avisdager å ta av.

Hjallis, Johan Brun og yrkesvalget

Hjallis er død. Det store idolet for oss som vokste opp på tidlig 50-tallet. En av de første store etterkrigskjendiser, sammen med Rolf Kirkvaag.

Med Hjallis dør noe av min samtid. Kanskje var det hans feilskjær på10 000 m i EM i 1951 som førte til at jeg havnet i pressen og ikke valgte matematikken.

Representerer dagens melding et sammenfall  sammen med avslutningen av min skøyteinteresse? I vinter har jeg ikke sett et skøyteskjær.  Hvorfor husker jeg 2.17.4 , Oscar Mathiesens verdensrekord på 1500 m som sto i 24 år? (Ida Njåtun vant damenes NM i år på 2.04.60). Hvorfor sitter Armand Carlsens 17.17.4 (1928) (Sven Kramer har nå verdensrekorden med 12.41.69) klistret fast i hjernebarken på samme måte som Hjallis 16.45.8 og 16.32.6, (1952), Kupperns 15.46.6 (1960)? Hvorfor vet jeg ikke hvem som vant NM i år? Er VM arrangert? Hvorfor syntes jeg faktisk det var mest gøy å se kortbaneløp under OL?

Vil lenger være mulig at den norske folkesjelen er nummeret før krav om krig mot svenskene, slik det var i Innsbruck i 1964, da oppmann Sven Låftmann la vanningspausen på en måte som gjorde at Johnny Nilsson kunne rane gullet fra Knut Kuppern Johannessen? Aldri.

Jeg glemmer nytt og husker gammelt, husker salmer fra konfirmasjonstiden i hopetall men klarer ikke yndlingssalmen ”Deg å få skode er sæla å nå” uten trykt tekst. Alderssvekkelse? Åpenbart. Nostalgi og ”alt var bedre før”? Sikkert.
Jeg snakket nylig med en oppvakt ungdom tidlig i 20-årene. Han påsto han var rimelig sportsinteressert. Rimelig? Han hadde ikke hørt om Hjallis! Tempora mutantur, nos et mutamur in illis (tidene forandrer seg, og vi med dem).

Jeg og min generasjon erkjenner at magien rundt ”to indre og vekk me’n” og ”to etter Liaklev” er forsvunnet. Idrettsopplevelses-tilbudet er blitt uendelig større. NRK tapetserer vinterhelgene. Skiskyting er kommet til. Langrenn var i min tid barske trøndere og hedmarkinger som stakk inn i skogen og kom ut igjen etter en time eller tre og ble meldt på Gratishaugen . Fåmælte og trauste – det var en sensasjon da Hallgeir Brenden etter gull på 15 km i Cortina i 1956, og bildet da han klemte Sophia Loren (eller var det kanskje omvendt?) gikk Europa rundt.

Skøyteapatien skyldes heller ikke at nordmenn møter større motstand og at vi nå bare har én verdensrekord (eller er Eskil Erviks notering på 3000m fra 2005 slått? I så fall er det er nok fordi distansen nesten ikke står på programmet noen gang – jeg har ikke fulgt godt nok med).

Det skulle vært i oppveksten! Kommentarer var ikke så viktige, men facts var hellige, også for oss som gikk på søndagsskolen. Vi (i hvert fall endel av oss) noterte ned parsammensetningen før mesterskapene – den ble trykket i avisene – og kladdebøkenes tallkolonner av rundetider, slutt-tider og sammenlagt poengsum sto for enhver saumfaring. Mesterskapsoverføringene i radio var høydepunktene – Per Jorsett og Knut Bjørnsen var ikke i nærheten av å nyte samme ærbødighet, respekt og beundring som legendariske Niff  (Finn Amundsen)– vi fulgte hvert skjær og feilskjær.

Og nå Over til Bislett: Lørdag vant den nye skøytekometen Hjalmar Andersen både 500m og 5000m, og leder klart foran Wim van der Voort. Nå ventet parademarsjen. Men så dristet nederlenderen seg til å slå Hjallis med et par meter i samløp på 1500m. Og den nasjonale skuffelsen over Geir Karlstads fall i Calgary i 1988, er for intet å regne målt med det mismot som spredte seg da Hjallis falt på 10.000 m, ble forbiløpt av van der Voort og senere brøt løpet.

Det ble murring. Var det en fotoblits som hadde ødelagt for Hjallis? Dagbladets Johan Brun hadde montert en ekstra blits på en stang i svingen. Hjallis fikk en skøyte borti en jernstang ved indre bane. Skøyten ble slått skjev og ble helt umulig å gå med.

Brun fikk beskjed om å fremkalle filmen snarest. Det viste seg at Hjallis var i balanse da bildet ble fotografert, men han hadde øynene lukket. Da løpsledelsen fikk beskjed om dette, ble det bestemt at Hjallis måtte ha blitt blendet av blitsen, og at han derfor skulle få gå løpet omigjen vel en halv time senere. Da vant han distansen så vidt foran svenskenes Carl- Erik Asplund.

På gutterommet i Parkveien tumlet 13-åringen over livets store spørsmål: Var det riktig at Hjallis fikk gå omigjen? Ville det ha skjedd om den var van der Voort som hadde falt? Var det nasjonalsjåvinismen som slo ut? Tvil og usikkerhet flyttet skøyteløp et lite hakk ned fra det opphøyde.

For første gang etter en sportsbegivenhet var det ikke teksten jeg kastet meg over das Oslo-avisene kom til Molde tirsdag 30.januar (utenbys aviser kom alltid dagen etter den gang, tog Oslo-Åndalsnes og båt videre). Jeg gransket Dagblad-fotograf Johan Bruns bilde med lupe. Men det kunne ikke gi noe svar. Og om så var, at blitzen ødela, skulle Hjallis egentlig fått en ny sjanse? Det sto det mye om i spaltene.

Jeg ble interessert i journalistikken og dens vesen. Aldri før hadde jeg vel reflektert over at det var mulig å montere en blits på en stang i svingen for å få akkurat det bildet sportsredaktøren hadde bedt om av fotvekslingen til Hjallis. At det gikk av å planlegge på den måten (tidligere VG-redaktør Hans Chr. Vadset har sagt dette om nyere avistid: ”Planlegging var noe VG drev med. I Dagbladet hadde vi det bare gøy på jobb”).

Var kanskje journalistikk noe mer enn å møte frem ved store begivenheter for å skrive om og fotografere det som foregikk? Pressedebatten etterpå åpnet øynene også for pressens rolle som kritisk spørsmålsstiller.

En prosess ble satt i gang. Da jeg to år senere skrev stil om ”hva vil du bli når du blir stor?”, var matematikken forlatt. Jeg ville bli journalist i en av de tre avisene vi hadde hjemme: Romsdals Budstikke, Vårt Land og Stavanger Aftenblad.
I årenes løp ble jeg sjef i alle tre avisene. Det må vel kalles overoppfyllelse av et ønske. Men det begynte med Hjallis og Johan Brun

PS. I ettertid har fagsjef Einar Engebretsen hos Interfoto funnet ut at blitsen på stolpen fungerte ikke, det måtte ha vært blitsen på Bruns Rolleiflex som hadde gått av. Men hvem bryr seg vel om blitser som smalt eller ikke smalt i går?

Nissemann, postmann og praksis

- It's hard to be a nissemann, og stort enklere kan det ikke være for en postmann. Startlønn på 320.000 kroner og 364.ooo etter 24 års tjenestetid – 4800 kroner under norsk gjennomsnittslønn i 2012.

Hardt var det i alle fall for tidenes postbud, legenden Snowshoe Thompson som utvandret  fra Tinn i 1837 sammen med sin mor. I 1851 dro han til California, hvor det var funnet gull. Her tok han på seg en 300 km lang postrute over fjellene. I all slags vær ble han Californias link til omverdenen. Postsekken veide ofte opp mot 50 kg, og inneholdt alt fra medisiner, verktøy, klær, bøker, kjøkkenutstyr og lignende. Mang en lykkejeger ble reddet ut av snøkulden av Snowshoe. Bak på skiene med armene om livet på Thompson, fikk de haik tilbake til sivilisasjonen.

 Men de som det virkelig må være hardt for, er konsernledelsen på syv personer i det helstatlige Posten (eller også Bring som det kaller seg når man betjener bedriftsmarkedet i Norden). I  alle fall skal man tro lønningene. Og det skal vi nok, i Dag og Tid har Vidar Ystad sett litt nærmere på vilkårene. 

Når vi kjenner den sittende regjerings knallharde retorikk mot økonomiske ytelser i statlige selskaper,  må det være eksepsjonelle belastninger i ledersekkene som rettferdiggjør  at

- konsernsjefen i 2011 fikk 6,166.676 mill.kr i lønn, bonus, naturalytelser og pensjonsinnbetalinger   

- kommunikasjonssjefen hadde grunnlønn på 1, 768.000 kr og bonus på 295.500 kr

- de øvrige fem hadde lønn og bonus på hhv 2,644.000 kr, 2,043.000 kr, 3,305.000 kr, 2,752.000 kr  og 2,436.000 kr. 

 

Statsminister Jens Stoltenberg hadde i 2011 1,366.700 kr i årslønn. Ingen bonus.

Vidar Ystad forteller at konsernsjefens grunnlønn har økt med 1 mill.kr. siden den rødgrønne regjeringen overtok,  «trass i at regjeringa heile tida har hatt som uttala mål å dempe og få kontroll med leiarlønsutviklinga».

Samferdselsdepartementet er  Postens generalforsamling.  En politisk rådgiver sier på statsrådens vegne at «vår vurdering er at løner på dette nivået kan synast litt høgt».

Litt høgt.

Departementet er likevel av den oppfatmning at «lønsforholda er innanfor dei prinsipp som gjeld for leiarlønn og retningslinene som generalforsamlinga har fastsett for Posten».

Innanfor.  

Forbundslederen i LO-forbundet Post-kom. har sittet en årrekke i styret og sier det ikke har vært noen uenighet om tilsettingsvilkårene. Han har heller ikke hatt kjennskap til detaljene om lønnsvilkårene for konsernledelsen. 

Opplysningene står i årsmeldingen fra det styret han altså selv sitter i.
 

Da Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget drøftet næringsministerens eierskapsutøvelse, hadde – ifølge Dagens Næringsliv - SV formulert en tekst på vegne av de rødgrønne hvor de krevde at næringsministeren skulle pålegge styrene i Norsk Hydro og andre hel- og deleide statlige selskaper å reforhandle lederlønningene. «Men Ap skal ha satt seg på bakbeina her».

I teorien er det ikke noen forskjell mellom teori og praksis. I praksis er det.

1.mai kan generalforsamling, styre og eldergruppe frimodig synge at

Lenge nok vi ligget har i støvet:
Vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov.

Mens landets tusenvis av postbud i bakgrunner nynner «Slavekoret»

Juks, informasjon, kunnskap og visdom

En liten formel skrevet på armen, skjult under skjorta? En fuskelapp i penalet? Notater i baklomma og besøk på do, hvis oppgaven ble for vanskelig?

Juks er like gammelt som eksamen. I steinalderen (min betegnelse på 50- og 60-tallet) var det ansatt "følgere" som eskorterte kandidatene på toalettet, men ikke helt inn. Der det er vilje, er det alltid en vei.
.
I de gamle bibelutgavene het det: "led oss ikke inn i fristelse ", men i Bibelselskapets siste utgave heter det: "la oss ikke komme i fristelse". Den siste formuleringen er betydelig bedre enn den første, som nærmest antydet at Gud leder oss inn i det fristende. Uansett - la meg omskrie Claus Frimann og si at "ondt ofte fristes den student" (deler av fortsettelsen rimer kanskje ikke helt: "som som ut må fare før hanen galer..., på hjem ei tenke før solen daler").

En nyhetsmelding nylig fortalte at i 2012 ble 65 juksere avslørt på Universitetet i Oslo (UiO), dobbelt så mange som året før. En semesteroppgave i exphil om filosofen David Hume var nesten ren avskrift viste det seg da den ble kjørt gjennom jukseprogrammet Ephorus. Ni ulike kilder var brukt i oppgaven. Over halvparten av teksten var å gjenfinne i én artikkel på nettstedet filosofi.no. Det hjalp ikke at studenten byttet ut enkelte ord. Studenten ble utestengt i to semestre.

På Universitetet i Bergen var det også jukserekord og en dobling i antall saker, og Universitetet i Stavanger har heller aldri hatt flere juksesaker enn 2012. Høgskolen i Oslo og Akershus fikk 38 saker på sitt bord i fjor. 35 juksesakene ble innmeldt ved Handelshøgskolen BI. Og mon det ikke bare er slik at det som avsløres bare er toppen av isfjellet

 

På Molde komm.høgre allmennskule kunne vi låne herbarieblad av en eldre søster eller fremlegge en særoppgave om de olympiske leker i det gamle Hellas opprinnelig skrevet av en venn i Ålesund. Det hendte også, mot en liten betaling, at noen (det blir liksom mer upersonlig å si det slik) skrev stiler og gjorde matematikk-hjemmelekser for venner, mot en beskjeden betaling.

Nå har man internett. Og hjemmeeksamen. Og større fristelser enn noengang til å plagiere kilder fremfor å gjøre research. Søkemotoren har avløst saumfaring av hjemmets og bibliotekets hyller. Kan det være at gjennomsnittsstudenten bruker for lite tid på studiene og derfor fristes til juks? Som en studentleder sier det: "Vi lever i et samfunn, hvor man ikke ønsker å arbeide for resultatene, men derimot vil at alt skal komme enkelt og av seg selv". Intelligent cencor-bruk av søkemotorer fisker imidlertid opp stadig flere elektroniske kopister. Utestengning noen semestre er også avskrekkende.

PC, Internett, alt det nye som er kommer på utrolig kort tid - fantastiske hjelpemidler. Det er nødvendig å vite hvordan man tar seg frem i dotcom.jungelen, hvordan man finner det man har bruk for eller lyst til å vite. All verdens leksikonkunnskap og triumfer på torsdags-quizen er fint. Viktigere er det likevel å vite hvor og hvordan man kan finne den informasjon øyeblikket krever.

Aller viktigst tror jeg det er å stoppe opp et øyeblikk og spørre: Hva er verd å lære i det 21.århundre?
I verdirekken kan vi begynne med informasjon. Nødvendig, men ikke på noen måte tilstrekkelig. "Informasjon er ikke kunnskap, og kunnskap er ikke visdom", for å sitere Frank Zappa. Informasjon kan gi kunnskap, åpne vinduer, men kan også skygge og forvirre. Informasjonen må vurderes, noe må legges til side, vi må skile mellom skitt og kanel. Men ikke slik det stundom spøkes om journalister: De skiller mellom klinten og hveten - og så trykker de klinten.

Kvalitetssikret informasjon sammen med erfaring gir kunnskap som igjen kan¨- men ikke nødvendigvis - skape forståelse, vise sammenhenger.

Endelig: visdom. Jeg tror egentlig at jeg slett ikke har kunnskap eller erfaring nok til å våge meg på en definisjon. Forkynneren (Predikeren) sier et sted: "Jo flere ord, dess større tomhet". Og utenpå PC'en min har jeg et sitat fra kirkefaderen Augustin, som etter at han trakk sitt siste pust åpnet øynene igjen og sa: "Alt jeg har skrevet er bare strå".

Så kan vi kanskje alle ta som hjemmelekse å tenke igjennom visdommens hemmeligheter, vår evne og vilje til å skille mellom viktig og uviktig, rett og galt, mens vi lar Alfred Hauges (forfatter og journalist i Stavanger Aftenblad, død 1986) "Bøn for år 2000" være bakteppe:
"Måtte dei i år 2000
søkja visdom framfor kunnskap
kjærleik framfor kløkt
meir å ha omsut for andre
enn sut for seg og sitt."