Isen smelter, gjør det noe?

«2-3 grader varmere i Norge? Gjerne - men da smelter Folgefonna». Slik tvitret jeg i morges, utløst av en artikkel i Stavanger Aftenblad:

«Ikkje nok med at det blir meir regn, flaumar og ras i åra framover, ifølgje klimaforskarar. Menneskeskapt global oppvarming kan også smelta vekk Norges tredje største isbre i løpet av hundre år, om temperaturen blir 2-4 grader varmare»

Men det sto også at det i så fall ikke bli første gang: «Klimaet då dei norske breane sist var borte, var ikkje så ulikt det Norge vil oppleva dei neste 100 åra».

Folgefonna. Foto: Pål Christensen, StavangerAftenblad
 Jeg fikk omgående en reply fra @nievsyrneh som lurte på om det egentlig var så farlig med et varmere Norge? Jeg antydet «Oppsving for støvleprodusentene» og fikk prompte reaksjon: «Ja, fjellstøvler og shorts; kan det bli bedre?» Og etter en liten stund: «Jeg har tenkt på det, må man bli der det oversvømmes, hva med å flytte dit det tørrlegges?»

Jeg koblet inn det mer alvorlige gearet: «Virkningene blir dessverre dramatiske andre steder. Bangladesh: 20 pst av arealet oversvømmes. 25 millioner trues».

Situasjonen er ganske enkelt den at land som bidrar lite til global oppvarming kan oppleve dramatiske endringer, mens vestlige land som forurenser mye, slipper mye lettere i de scenarioer som trekkes opp for selv små økninger i Jordens gjennomsnittstemperatur.

For et par år siden var jeg i Bhutan, det lille fjellandet i Himalayas nedslagsfelt. Der var det et samarbeidsmøte mellom  åtte land i det sørlige Asia. Organisasjonen hadde vært heller inaktiv, men nå var det åpenbart at  frykten for klimaendringene hadde skapt forsterket vilje til i samarbeid å treffe tiltak som vil motvirke utviklingen.

Kort stuasjonsbeskrivelse:

AFGHANISTAN: Ørkenspredning. Redusert vanntilførsel, avskoging. De siste 20 årene er 50-70 prosent av skogen forsvunnet i flere provinser. I de siste seks årene har tørken skapt slike problemer i store deler av flere provinser at store arealer i fremtiden aldri vil kunne dekke behovene for befolkningen i disse områdene.

BHUTAN: Oversvømmelser og store vannutslipp fra minst 25 breinnsjøer på grunn av økende temperatur, kan gjøre ubotelig skade i de mer lavereliggende områdene, der 500.000 av landets innbyggerne er avhengig av jordbruk. Isbreene i landet trekker seg nå tilbake med 30-40 meter årlig. Landet har i dag store inntekter fra vannkraft, og en antatt utvikling vil kunne ødelegge både dagens store inntektskilder og planene om utbygging av ytterligere prosjekter som kan gi 10.000 MW.

BANGLADESH: Landet er verdens tettest befolkede bortsett fra Vatikanstaten og Monaco Det ligger lavt, og det skal ikke mye til før 20 pst av arealet oversvømmes. 25 millioner er truet. Erosjon av elvebredder er en konsekvens, og nøkternt regner man med at dersom havet stiger én meter, vil øyene i Bengalbukten og hele Sundarban-området bli ødelagt, inkludert fauna og flora. Jordbruksproduksjonen i deltaet vil svekkes på grunn av vansker med å ta unna løp vannet, og vannrelaterte sykdommer vil i økende grad ramme befolkningen. Mindre ferskvann er en trussel mot ønskene om utvikling.

INDIA: En tredjedel av verdens definert fattige bor her. Issmelting og mindre snømengde rammer vanntilførselen, 70 pst av smeltevannet i Ganges om sommeren kommer fra smeltevann En grads temperaturøkning vil innebære redusert hveteproduksjon med 4-5 millioner tonn i året. Noen av verdens tettest befolkede kystområder ligger her, mangrove-økosystemene rammes, og områdene trues på samme måte som i Bangladesh. I over halvparten av skogområdene vil det skje omfattende endringer i negativ retning.

MALDIVENE: Landets eksistens står på spill, i løpet av 100 år vil dette tropiske øyparadiset langt på vei kunne være oversvømmet. 80 prosent av de 1200 øyene har en høyde over havet under én meter, og det høyeste punktet er 2,5 m.o.h . Hovedstaden Male ligger best an, rundt byen er det bygget en sterk mur som er tre meter høy.

NEPAL: Lang på vei samme trusler som for Bhutan: Dårligere avlinger, vannmangel, fruktbar jord ødelagt av erosjon, jordras og oversvømmelser, avskoging, de subtropiske og varme temperatursonene vil være spesielt utsatt. 3,4 millioner innbyggere kommer trolig til å trenge mattilførsel.

PAKISTAN: Vil være blant de hardest rammede land. Sviktende vanntilførsel er allerede en realitet i mange deler av landet. Landbruksproduksjonen vil rammes sterkt, eksporten av fisk reduseres, millioner av innbyggere i lavtliggende områder rammes. Fordampningen er reedusert med 10-15 pst i kystbeltet og tørre slettområder, mens sommer- og vinterregnet i de nordlige områdene øker. Økende fattigdom på landbygda vil øke intern flytting og forsøk på migrasjon til andre land.

SRI LANKA: Klimaendringene vil etter ekspertenes mening få verre kon sekvensen enn borgerkrigen. Tørre områder blir tørrere,og mens mnoen områder får oversvømmelser vil andre oppleve tørke. Avlingen av te er svært påvirket av klimaet, og mer regn vil gi erosjon og ødelegge gjødsling og andre kjemikalier. Dette vil påvirke ikke bare natur men hele samfunnet på grunn av økende økonomiske og sosiale problemer.

Så langt, så problematisk. Toppmøtet i  Bhutan (i Thimpu, eneste hovedstad uten trafikklys?) trakk opp klare mål: regional ekspertgruppe, fellesprosjekter for utvikling av grønn og lavutslipps-teknologi, kompetanse- og informasjonsutveksling, økt offentlig informasjon, planting av 10 millioner trær innen 2015, etablering av en regional frøbank og utvekling av genetisk kunnskap og materiale.

Bevisstheten rundt klimautfordringene øker. Men i likhet med for eksempel halve Rogalands befolkning, er det også i det sørlige Asia naturligvis en del som nekter å godta menneskeskapte problemer. En innsender i Bhutan Observer listet opp det han mente var fordeler som en klimaendring kunne innebære. Som for eksempel: Det vil bli lettere å starte bilen på kalde vinterdager.

Slike gutter vil ikke Norge ha

Det er Sultan denne gang. Men beretningen er ikke ny.

Sultan Blay Fsahe fra Eritrea kom til Norge i mars 2003. Etter hvert fikk han frist til å forlate Norge 13. oktober 2005. Etter flere anker slo UDI i 2010 fast at siste klage ikke ble tatt til følge.

Sultan fikk jobb hos en baker i 2004. Han ville jobbe fremfor å sitte handlingslammet på et mottak. Han fikk skattekort. Siden har han har han laget lapper, potetkaker, waldorfsalat og potetsalat til arbeidsgiverens store tilfredshet. Og betalt skatt. 

Han er ikke kriminell, han bare jobber. Forsørger en samboer, en stesønn og to sønner, den ene multihandicappet.  De er alle norske statsborgere. Men den norske staten vil ta fra dem forsørgeren, sende ham ut av landet, overlate resten av familien til en ukjent skjebne. Trygdesystemet vil trolig kunne si noe mer om dette om noen år.

For vel et år siden vedtok Ap, SV og Sp i den rødgrønne regjeringen at asylsøkere skulle fratas denne muligheten for lovlig arbeid. Overfor slike trusler mot det norske samfunn måtte det naturligvis handles raskt.  Det var bare to politifolk som plutselig dukket opp - vi har så få av dem og det er viktig at de prioriterer de vanskeligste sakene, slik deres overordnede og mynsdighetene gar lært dem. De ga arbeidsgiveren fikk en advarsel, innholdsmessig formulert med en negativ vri på Luthers lille katekisme: Hvis du lar Sultan beholde jobben skal det ikke gå deg vel, og Sultan får ikke lenge leve i landet.

Arbeidsgiveren hadde bruk for Sultan, og han registrerte reaksjonene ute i samfunnet. Håpet. Sultan fortsatte med potetene og salaten. I januar fikk bedriften en bot på 300.000 kroner. Det nekter den å betale, og saken skal opp i retten.

Norge 2012. En av mange historier. Noen ender dårlig for dem det gjelder. Norske grenser kan  ikke være vidåpne. Og ja, behandlingene av asylsøknader  må gå raskere, tidsbruk og ankesystem må vurderes.

Men fremdeles må det tas menneskelige hensyn, fremdeles må barns beste veie tungt. Fremdeles er det slik at retur av tidligere politiske aktivister til diktaturet i Eritrea  er en risikosport der Norge ikke burde delta.

"Dette handler om det å være menneske, og tenke som et menneske", sier Sultans arbeidsgiver. Ikke all ser det slik.  

Skilmissene øker. Og UDI/UNE øker adskillelsene.

Skal et nytt tall føres inn i statistikken som viser myndighetenes målstyrte handlekraft?   

Sultan: Ni år i Norge. Trofast skatteyter. Norsk familie. Handicapet barn. Kan tjene til livets opphold for familien. Vise omsorg.

Å nei, du. Den slags gutter, det vil ikke gamle Norge –  i denne omgang Ap, SV og Sp – ha. "Hold nå takten, her, intet mudder der..."

Jeg kunne også ha skrevet om afghanske Ali Mosavoi som i åtte år har levd som kristen på Bømlo. Men da han giftet seg med en muslimsk kvinne, ga UNE beskjed: Du er ikke kristen likevel, du må ut av landet.

Den rettssaken begynner i dag. Jeg gir aldri opp håpet om at humanisme og fornuft seirer.

Målstyrt bom

«Målstyring i offentlig sektor» er et flittig brukt begrep. Senest i  22.juli- beredskapsdebatten i formiddag. Men har vi dokumentasjon på at det virker? Har det vært slik at mer marked og «profesjonell ledelse»  har ført til det man forkynte ville bli mer kostnadseffektivt for staten uten negative bieffekter?

Jeg er redd for at svaret er nei, i alle fall om man skal dømme ut fra alle reaksjoner som kommer, senest i Klassekampens utmerke serie de siste ukene.

Vi har fått et system der detaljplanlegging blir viktigere enn helhet.  Vi har fått et kontroll-, overvåkings-, måle-  og rapporteringssamfunn som har økt byråkratiet og svekket ansattes ansvarsfølelse, idealisme og individets frihet. Man har vært sterkt opptatt av kvantitative mål, mindre av kvalitet. Dette har ført til at enkle handlinger ikke sjelden er enklere enn å ta tak i de vanskelige og viktige, og at ett mål ikke kan oppnås uten at et annet svekkes.

Noen glimt fra de siste årene:

 Departementet krever at Helse Sør-Øst  rapporterer om 40 forskjellige indikatorer, alt fra gjennomsnittlig ventetid og antall korridorpasienter til «antall sykehus som har etablert tilbud om tobakksavvenning».

Barnehageansatt sukker over rapport om «ansattes oppfølging for juleforberedelser» i desember».

Har jobbet 10 år i kommunen som ruskonsulent. Skal han få tiltaks- og stimuleringsmidler, kan han søke åtte ulike aktører: Husbanken, Bufetat, Nav Fylke, Kriminalitetsforebyggende råd, fylkesmannsembedet, fylkeskommunen og Kompetasesenter Rus.

Skatteetaten, som har mål på hvor mange bokettersyn de skal gjennomføre, og der de ansatte opplever at presset på å oppfylle måltallet blir så sterkt at de prioriterer de sakene som tar kortest tid for å kunne behandle flest mulig. «Dermed kan vanskelige men svært viktige saker bli liggende, noe som kan føre til at de virkelig store fiskene slipper unna».

Barnevernansatte settes stadig i situasjoner hvor de gjør så godt de kan, men erfarer at dette ikke er godt nok for de barn som trenger dem, og at årsaken til dette ikke er deres kompetanse, men måten barnevernet som system er organisert på.

Forskeren som bruker nesten like mye tid på å telle hva som gjøres og rapportere dette i ulike formater, som på å produsere nyttig kunnskap. «Med 18 punkter som skal passes på når det sendes inn reiseregninger, tar det nesten lenger tid å fylle ut regninger enn å reise».

NAV kan spare opptil 60 årsverk dersom foreldre får styre permisjonsdagene sine slev på nettet.

Byråkraten som sukker: «Hører jeg ordet plan, tar det gnisten fra arbeidet umiddelbart»

Politikere vil vise handlekraft og fatter derfor vedtak i stadig større tempo – og så følger byråkratiet i full utfoldelse: regelverket, retningslinjer, rapporteringskrav, kontroll og revisjon. Offentlige bevilgninger spises opp av økende administrasjon.

Systemet fører til at det legges for liten vekt de ansattes vurderingsevner som fagpersoner, noe som igjen svekker kreativitet, initiativ og oppfinnsomhet. En lege blir ikke lege og en lærer blir ikke lærer fordi de vil  skrive skjemaer (veldig uvisst om de får noen virkning).  Det er uheldig når vi har fått et krav- og regelsamfunn som gjør at  oppmerksomheten i så stor grad må rettes mot dokumentasjon for å ha ryggen fri.

Konklusjon: Mindre detaljplanlegging. Mindre vekt på kvantitet, mer på kvalitet. Mer tillit til den enkelte, mer frihet og vektlegging på faglig kunnskap og vurderingsevne. Kritisk gjennomgang av offentlig administrasjon. Gjør noe med 55 ulike direktorater og  stadig nye kontrollrutiner fra ulike tilsynsorganer. Færre konsulenter, redusert måleiver og styringsparametre som er mer opptatt av input enn av kvaliteten på det som gjøres. 

Heller styre etter få, overordnede mål, enn å rapportere på mer enn hundre mål, noe som har svært uheldige konsekvenser. Være mindre opptatt av New Public Management og det 50-60 år gamle Kenning-budskapet (repetert av et titalls norske toppledere) om at «de som ikke er ledere, har bare ansvar for å følge ordre».

Samfunnet må alltid finne en balansegang mellom kontroll og tillit. I dag vipper den for sterkt i kontrollens retning. 

Ord for dagen: «Målstyringen er en  nyreligiøs vekkelse som har gått over landet. Altfor ofte ender man opp med å måle variabler som hvor mye penger man har brukt eller hvor mange rapporter man har skrevet, uten at dette sier noe om kvaliteten i det man gjør» (tidl. forsvarssjef Sverre Diesen).

Amen.