Mislykket sexkjøplov?

Nils Kjær skrev en gang at en øl i Stavanger er verre enn et mord i Kristiania. Tidene endrer seg.  Stavanger Aftenblads lederartikkel i dag har overskriften "Prostitusjonsbyen".

Forbudet mot sexkjøp – både i Norge og utlandet – trådte i kraft 1. januar 2009. Den som kjøper sex, risikerer bøter eller fengsel i inntil seks måneder. Straffen kan bli inntil tre års fengsel dersom den seksuelle handlingen er særlig krenkende og den prostituerte er under 18 år. I Oslo er bøtesatsen 25.000 kroner, i Trondheim og Bergen 15.000 kroner.

Stavanger Aftenblad opplyser at det nå er et rekordhøyt antall prostituerte i byen, flere enn før loven kom.

Menneskehandel er avskyelig. Ifølge FN skal 2,5 millioner mennesker hvert år være ofre for menneskehandel på verdensbasis. 40 prosent av dem er mindreårige. Amerikanske FBI har anslått at nærmere 100 milliarder dollar blir tjent inn årlig på verdensbasis på salg av mennesker. FN, på sin side, anslår at menneskehandel er den nest største illegale økonomien i verden. Bare ulovlig våpenhandel er større.

Men vi hadde allerede lover som rammet menneskehandel. Har man oppnådd noe konkret positivt ved sexkjøploven?   

Pro Senteret gjorde en undersøkelse blant 123 prostituerte fra januar til mars i år. De prostituerte opplever at loven om sexkjøp har forverret situasjonen deres. Jan Bøhler (Ap) mente at rapporten viser at sexkjøpsloven har ønsket effekt. Pro Senteret sa på sin side at rapporten ikke handler om loven, og etterlyste en gjennomgang av effekten loven har hatt. Det skal nå skje.

Jeg har ikke sett noe som viser at loven så langt har påvirket samfunnsforhold som allmenn trygghet i det offentlige rom eller kriminalitetsstatistikk på noen områder. Lederen for Albertine-senteret i Stavanger sier at loven er «en mer enn lite gjennomtenkt renovasjonslov for å rydde gatene». 

Med kriminaliseringen ønsket man å vise at prostitusjon ikke er ønskelig i Norge, men kanskje har den heller  gjort markedet mer attraktivt for bakmenn.  Faren er at det er den groveste og mest organiserte prostitusjonen som er igjen. «Kvinnene blir veldig sårbare for politiet og derfor i større grad avhengig av nettverket og støtten som halliken kan bidra med», sier Guri Tyldum, forsker ved Fafo.

Hadde det vært viktigere å forsterke innsatsen for å ta bakmenn og avsløre menneskehandel, minske antall henvendelser som blir henlagt? Viktigere enn å innføre en lov som sender de potensielle ofrene under jorda, hvor sjansen for å komme i kontakt med hjelpeapparat og bli klar over sine rettigheter er enda mindre? For å komme i kontakt med kunder og tjene penger på prostitusjon trenger man nå åpenbart å være godt organisert og å ha et veletablert nettverk. 

Har utviklingen ført til at det er  de mest utsatte jentene og de mest utsatte kundegruppene som fortsatt er på gata? At de er enda mindre beskyttet enn de var før loven kom? Har kriminalisering av prostitusjonskjøp løst de utfordringene vi står overfor i Norge?

Da loven om sexkjøp ble innført, ble det sagt av forskere at «før noen klarer å overbevise om at kriminalisering ikke vil føre til en forverring av situasjonen for kvinnene, bør vi holde oss til den regulering av prostitusjon vi har i dag. Mer er ikke symboler verd».

Foreløpig er det lite som tyder på at de tok feil. 

Prostitusjon er et sosialt problem, og slike problemer må først og fremst møtes med sosiale tiltak. Dersom samfunnet ikke klarer å løse problemene på den måten, kan vi ikke presse dem ut av syne, og late som om de ikke er der. Gode hensikter kan ikke alltid lovreguleres

Det blir en spennende evaluering.