Hvis det ikke hadde vært for Phillipides, hadde vi ikke hatt
maratonløpet. Han løp i 490 f.Kr, om lag fire mil fra Marathon til Athen for å
fortelle om seieren over perserne. Da
han kom frem, ropte han ut på torget: «Vær glade, vi vant» - og så segnet han død
om.
Løpet ble satt på programmet ved de første olympiske lekene
i Athen i 1896, og det var enorm begeistring blant de 100.000 tilskuerne da den
greske bonden Spiridon Louis kom først inn på stadion. Kong Georg og kronprins
Konstantin løp sammen med han over mål.
I London 12 år senere
løp man 26 engelske mil fra Windsor Castle til stadion, der man la til 385
yards slik at målstreken kom rett
utenfor tribunen til dronning Alexandra (hun var opprinnelig dansk, og er kong
Haralds oldemor). Denne lengden ble senere blitt den klassiske
maratondistansen, 42196 meter.
Maratonhistorien har flere dramatiske hendelser. Det var i London
pastabakeren Dorando Pietri fra Capri skrev seg inn i idrettshistorien. Han ledet
inn på stadion, kollapset fem ganger
mens han nærmet seg mål, og fikk hjelp av publikum, blant annet
kriminalforfatteren Arthur Conan Doyle (skrev om Sherlock Holmes). Da
amerikaneren John Hayes kom inn på
stadion, slepte funksjonærer Pietro over målstreken, amerikanerne protesterte,
Pietri ble diskvalifisert, og Hayes fikk gull. Bronsevinneren ble
diskvalifisert fordi han hadde kjørt i en vogn deler av løpet!
Også i 1904 var det noen som jukset, førstemann over mål
hadde haiket med en bil i 17,5 km. Det
var 32 grader, og vinneren, Thomas Hicks fra USA, holdt på å kollapse underveis, men fikk styrke
underveis gjennom strykninsulfat, rå eggehvite og brandy.
Tidene i de fire første OL-maraton var ikke spesielt sterke.
Først i Stockholm i 1912 løp vinneren bedre enn min pers.rek fra New York
Marathon som 44-åring i 1982.I Stockholm
led portugiseren Francisco Lazaro rammet av solslag og hjertetrøbbel, og
døde på sykehuset neste dag.
I mange resultatlister stå Kitel Son, Japan, oppført som
maratonvinner i Bewrlin i 1936. Han het
i virkeligheten Sohn Kee-chung og var koreaner, men Japan hadde okkupert Korea
og tvunget han til å endre navn. Sohn
ble flaggbærer for Korea i London-OL. 40 år senere var han som 76-åring den som tente OL-flammen på stadion i Seoul.
Og da landsmannen Hwang Young-cho vant
gull foran japaneren Koichi Morishita i Barcelona i 1992, la han
medaljen rundt halsen til Sohn, som da sa: «Nå kan jeg dø lykkelig».
Emil Zatopek bryter målsnoren i Helsinki i 1952, med sitt
karakteristiske ansiktsuttrykk Foto: EPA
I London 1948 vant Emil Zátopek fra Tsjekkoslovakia gull på
10.000 m og sølv på 5000 m. I Helsinki i 1952 tok han gull på begge distanser,
og tenke at han kunne prøve seg på maraton også. Han hadde ikke forsøkt
distansen tidligere, men vant suverent
med 2 min 32 sek foran nr.2.
Zátopek ble utnevnt til oberstløytnant og fikk en høy
stilling i kommunistpartet. Han støttet Dubceks politiske reformbevegelse, men
da sovjetiske tanks rullet inn og knuste den voksende demokratiske bevegelsen,
ble han ekskludert fra både hæren og kommunistpartiet og sendt til en arbeidsleir.
Abebe Bikila - sjokkerte verden i Roma, både med tiden og manglende sko
I 1960 i Roma møtte verden de langtløpende afrikanere. Barbente Abebe Bikila fra Etiopia overrasket
alle og vant på ny verdensrekord. Han gjorde
sitt avgjørende rykk vel en km fra
målpasseringen ved Konstantinbuen (fra
år 315, han var den første romerske keiser, da han ble omvend på dødsleiet
startet kristendommens store utbredelse i romerriket). Rykket var meget symbolsk, det skjedde ved Axum-obelisken
som Italia hadde plyndret i Etiopia.
I Tokyo i 1964 hadde han tatt på seg sko og sokker, og vant
med over fire minutters forsprang, ny verdensrekord her også. Han stilte til
start i 1968, men måte bryte etter en benskade.
Året etter brakk han nakken, måtte i rullestol, og døde i 1973, 41 år
gammel.
Hans landsmann Mamo Wolde vant i Mexico, og tok som 40-åring
bronse i München i 1972 (Frank Shorter vant).
I Atlanta i 1996 havnet Islam Djugum fra Bosnia på
107.plass. Han hadde løpt to timer i gatene hver dag under borgerkrigen, og han
endret rute hver gang for å unngå snikskyttere.
Flere ganger måtte han avbryte treningen for å hjelpe overlevende etter
massakrer til sykehus. Vinneren var den svarte sørafrikaneren og
gruvearbeideren Josia Thugware. 4-5 måneder før OL ble han angrepet og skutt i
kinnet, og under sitt opphold i USA var han svært redd for at noe skulle skje
med familien hjemme.
Vårt store løperpar, Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, ved OL i 1984. Foto: Knut Nedrås, Scanpix
Maraton for kvinner kom på programmet i Los Angeles i
1984. Dette skulle bli den store norske
triumfen. Grete Waitz, hadde vunnet hvert eneste New York Marathoin siden det
startet i 1978, vunnet fem verdensmesterskap i terrengløp mellom 1978 og 1983,
ble den første verdensmester i maraton i 1983. Også Ingrid Kristiansen var i
verdenstoppen, og mange hadde håpet på norsk dobbeltseier, selv om Joan Benoit fra
USA hadde satt verdensrekord i 1983 (den ble slått av Ingrid Kristiansen i
1985).
Og Benoit satte en brutal
bom for alle norske forhåpninger. På den første drikkestasjonen løp hun rett forbi. "I was darned if I was going
to get into a crowd again just for a drink, so I skipped it, I couldn't believe
the other runners weren't coming after me”, sa hun senere til Running Tide. Nei, de to
norske fulgte henne ikke, selv om avtalen før løpet var at hvis Benoit gikk, så skulle Waitz og Kristiansen
henge påVar det slik at Grete Waitz vurderte
at Benoit gikk for tidlig at at hun ville ta henne igjen? Det så ut som om hun
og Ingrid Kristjansen var mest opptatt av hverandre. Benoit satset dristig, Waitz satset på erfaring. Dristigheten seiret, sølv til Waitz, Ingrid
ble nr.4.
Paula Radcliffe opplevde også en stor skuffelse, i Athen i 2004. Året før hadde hun satt en legendarisk verdensrekord med 2.15.25
(den står fremdeles), mer enn tre minutter bedre enn den gamle. Hun var
ubeseiret. Men hun fikk magekrampe underveis, prøvde to ganger forgjeves å ta igjen japanske
Mizuki Noguchi. Da to andre passerte henne, var det slutt, seks km fra mål segnet hun fullstendig utslitt på fortauet, oppløst i tårer. Tårer ble det også
i Beijing i 2008, der hun ble skadet underveis og endte som nr.23. 38 år gammel
forsøkte hun å kvalifisere seg for lekene i London, men en fotskade ødela
drømmen om olympisk gull.
Det ble etiopiske Tiki Gelana som
brøt målstreken i London, 16 år etter at
en annen etioper, Fatuma Roba, vant i Atlanta. Kan etiopieren Ayele Abshero
gjenta bedriften? Eller blir det kenyansk flagg og nasjonalsang, slik
det ble med Samuel Wanjiru i Beijing, gull til Wilson Kipsang eller Abel Kirui? Uansett tror jeg ikke at landsmannen Haile
Gebrselassies verdensrekord på
2.04.26 blir slått.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar