Er det slik at enkeltkommuner stundom trenerer nasjonalt viktige veiprosjekter i årevis?
Bør Staten i slike tilfeller overkjøre kommuners lokale
særinteresser med en statlig
reguleringsplan?
Preges sentrale
rikspolitikeres avgjørelse i viktige samferdselsoppgaver ikke sjelden mer av geografiske
lojaliteter enn nasjonaløkonomi?
Fører mer detaljstyring, rettighetsfesting, tilsyn og overprøving
av lokale vedtak til uthuling av lokaldemokratiet og til dårligere kommunale tjenester?
Økningen i lovbestemte individuelle rettigheter og kommunale
plikter – snevrer alle disse utslag av sentral styringsvilje inn kommunenes
handlingsrom? Blir det færre muligheter for lokale tilpasninger og
lokalpolitiske prioriteringer?
Fører detaljstyring og øremerkede tilskudd til at kommunene
blir mer avventende og passive? At de forsøker å unngå å bruke egne midler på
tjenesteområder der de regner med at staten vil innføre nye tilskuddsordninger
i fremtiden?
Er det slik at det statlige ønsker om større likhet i virkelighetens
verden ofte bidrar til å skape større forskjeller?
Mine svar – basert på det jeg har sett av forskning,
uttalelser fra rådmenn, kommune- og fylkespolitikere, samt en bitteliten personlig
erfaring – finnes i den om få
dager 49 år gamle Beatles-varianten: Yeah, yeah, yeah
Fellesnevner for problematikken: Store spenninger mellom
nasjonal styring og lokalpolitisk handlefrihet.
Er det en håpløs inkonsekvens å ville overføre mer makt overført til kommunene, og samtidig gi muligheter til i langt større grad
overkjøre lokaldemokratiet i planprosesser av stor nasjonal viktighet?
Jeg synes
ikke det. Jeg skal ikke her ta stilling til frivillig/stortingsvedtatt
kommunestruktur, men det må være mulig, og riktig, å si ja,takk, begge deler ("men ikke for meget av noe", som Ole Brumm tilføyde). I og med at det i dag i teorien er mulig å overkjøre lokaldemokratiet med en statlig reguleringsplan(har skjedd med to veiprosjekter siste 15 år), er det viktigste med en desentralisering som gir bærekraftige
kommuner/samkommuner mer makt, Jeg
tenker for eksempel på områder som rehabilitering, barnevern, folkehelse/forebygging,
rusomsorg, psykisk helse, kultur, kriminalomsorg, sikkerhet og beredskap og
miljø.
Den aktuelle
bakgrunn for refleksjonene er søndagens artikkel i Aftenposten om at
planleggingen av en del av hovedveien mellom Oslo og Stockholm er stoppet opp
på grunn av 17 politikere i Ås kommunestyre. Dette kan bety at den nye veien
blir mange år forsinket – «det vil ta minst fem år før vi er tilbake der vi er
i dag i planleggingen» (Statens Vegvesen). Hittil har planleggingen kostet ca.
30 mill.kr.
Det
gjelder altså et prosjekt av betydelig regional og nasjonal interesse. Et
arbeid som startet i 2003 er i prinsippet ikke kommet et skritt videre!
Det tar
1-3 år å bygge en vei, avhengig av lengde. Men på grunn av planprosessene i forkant går det vanligvis 8-10 år før gravemaskinene
kan sette i gang. Ja, berørte parter må
høres. Men systemet må kunne forenkles betydelig – Aftenpostens påvisning i
alle leddene i en såpass grei sak som stenging av Grubbegata, var i all sin
detaljrikdom og tomgangskjøring et skrekkens eksempel.
Vi har
sett det tidligere. Mens nasjonaløkonomiske interesser ønsker rask, effektiv og
rimelig transport mellom landsdelene og ut av landet, ser en del lokalpolitikere
ikke sjelden bare til kommune- eller fylkesgrensen.
Men sannelig, det er ikke bare lokalpolitikere som har geografiske
babyer som resulterer i de nest beste løsninger.
Tidligere samferdselsminister Kjell
Opseth klarte for 20 år siden å få flertall for det lengste alternativet for
stamveien Oslo-Bergen gjennom hjemfylket Sogn og Fjordane i stedet for gjennom
Hordaland. Som gjenytelse for å velge det dårligste alternativet fikk SV flertall
for å bygge Ringeriksbanen, et løfte som 20 år senere fortsatt ikke er innfridd. Banen vil
forkorte reisetiden med tog mellom Oslo og Bergen med rundt 40 minutter.
Vi må få en maktktoverføring begge veier stat-kommune. Prioriteringer
i kommunene må kunne skje selv om sentrale politikere ikke skulle like det. En reduksjon i antall lover – ikke minst
rettighetslover - handlingsplaner,
øremerkede tilskudd og annen
detaljstyring vil frigjøre administrasjon og byråkrati, og styrke
tjenestetilbudet.
Lokale og regionale politikere må i større grad kunne bruke
ressursene ut fra lokal kunnskap om hvor behovene er størst. Men de må ikke
kunne forsinke viktige samferdselsprosjekter i årevis.
Det
hjelper litet at Saki er god, når ho er så illa førd» (Ivar Aasen)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar