Målstyrt bom

«Målstyring i offentlig sektor» er et flittig brukt begrep. Senest i  22.juli- beredskapsdebatten i formiddag. Men har vi dokumentasjon på at det virker? Har det vært slik at mer marked og «profesjonell ledelse»  har ført til det man forkynte ville bli mer kostnadseffektivt for staten uten negative bieffekter?

Jeg er redd for at svaret er nei, i alle fall om man skal dømme ut fra alle reaksjoner som kommer, senest i Klassekampens utmerke serie de siste ukene.

Vi har fått et system der detaljplanlegging blir viktigere enn helhet.  Vi har fått et kontroll-, overvåkings-, måle-  og rapporteringssamfunn som har økt byråkratiet og svekket ansattes ansvarsfølelse, idealisme og individets frihet. Man har vært sterkt opptatt av kvantitative mål, mindre av kvalitet. Dette har ført til at enkle handlinger ikke sjelden er enklere enn å ta tak i de vanskelige og viktige, og at ett mål ikke kan oppnås uten at et annet svekkes.

Noen glimt fra de siste årene:

 Departementet krever at Helse Sør-Øst  rapporterer om 40 forskjellige indikatorer, alt fra gjennomsnittlig ventetid og antall korridorpasienter til «antall sykehus som har etablert tilbud om tobakksavvenning».

Barnehageansatt sukker over rapport om «ansattes oppfølging for juleforberedelser» i desember».

Har jobbet 10 år i kommunen som ruskonsulent. Skal han få tiltaks- og stimuleringsmidler, kan han søke åtte ulike aktører: Husbanken, Bufetat, Nav Fylke, Kriminalitetsforebyggende råd, fylkesmannsembedet, fylkeskommunen og Kompetasesenter Rus.

Skatteetaten, som har mål på hvor mange bokettersyn de skal gjennomføre, og der de ansatte opplever at presset på å oppfylle måltallet blir så sterkt at de prioriterer de sakene som tar kortest tid for å kunne behandle flest mulig. «Dermed kan vanskelige men svært viktige saker bli liggende, noe som kan føre til at de virkelig store fiskene slipper unna».

Barnevernansatte settes stadig i situasjoner hvor de gjør så godt de kan, men erfarer at dette ikke er godt nok for de barn som trenger dem, og at årsaken til dette ikke er deres kompetanse, men måten barnevernet som system er organisert på.

Forskeren som bruker nesten like mye tid på å telle hva som gjøres og rapportere dette i ulike formater, som på å produsere nyttig kunnskap. «Med 18 punkter som skal passes på når det sendes inn reiseregninger, tar det nesten lenger tid å fylle ut regninger enn å reise».

NAV kan spare opptil 60 årsverk dersom foreldre får styre permisjonsdagene sine slev på nettet.

Byråkraten som sukker: «Hører jeg ordet plan, tar det gnisten fra arbeidet umiddelbart»

Politikere vil vise handlekraft og fatter derfor vedtak i stadig større tempo – og så følger byråkratiet i full utfoldelse: regelverket, retningslinjer, rapporteringskrav, kontroll og revisjon. Offentlige bevilgninger spises opp av økende administrasjon.

Systemet fører til at det legges for liten vekt de ansattes vurderingsevner som fagpersoner, noe som igjen svekker kreativitet, initiativ og oppfinnsomhet. En lege blir ikke lege og en lærer blir ikke lærer fordi de vil  skrive skjemaer (veldig uvisst om de får noen virkning).  Det er uheldig når vi har fått et krav- og regelsamfunn som gjør at  oppmerksomheten i så stor grad må rettes mot dokumentasjon for å ha ryggen fri.

Konklusjon: Mindre detaljplanlegging. Mindre vekt på kvantitet, mer på kvalitet. Mer tillit til den enkelte, mer frihet og vektlegging på faglig kunnskap og vurderingsevne. Kritisk gjennomgang av offentlig administrasjon. Gjør noe med 55 ulike direktorater og  stadig nye kontrollrutiner fra ulike tilsynsorganer. Færre konsulenter, redusert måleiver og styringsparametre som er mer opptatt av input enn av kvaliteten på det som gjøres. 

Heller styre etter få, overordnede mål, enn å rapportere på mer enn hundre mål, noe som har svært uheldige konsekvenser. Være mindre opptatt av New Public Management og det 50-60 år gamle Kenning-budskapet (repetert av et titalls norske toppledere) om at «de som ikke er ledere, har bare ansvar for å følge ordre».

Samfunnet må alltid finne en balansegang mellom kontroll og tillit. I dag vipper den for sterkt i kontrollens retning. 

Ord for dagen: «Målstyringen er en  nyreligiøs vekkelse som har gått over landet. Altfor ofte ender man opp med å måle variabler som hvor mye penger man har brukt eller hvor mange rapporter man har skrevet, uten at dette sier noe om kvaliteten i det man gjør» (tidl. forsvarssjef Sverre Diesen).

Amen.