mandag 23. januar 2012

Gud, Utøya og AUF-lederen

Ytringsfriheten er stadig under debatt. Ønsker kommer om varsomhet når det gjelder å bringe videre forskrudde budskap. Nå sist har forfatteren Per Håkonsen spurt om Alexander Kielland-ulykken og Utøya-massakren kunne ha vært unngått «dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?»
Og videre: «Parallelt med antisemittismen denne løper også avkristningen av Norge. Det er to sider ved samme sak».

Ytringen falt i et møte i Sarpsborg KrF. Lokallagets leder tolket ikke Haakonsen dit at han mente at «dette var en straff for ungdommene på Utøya eller familiene deres, men at det var en advarsel til de som styrer landet og andre som tar avstand fra Gud om at noe enda verre kan komme.»
Reaksjonene kommer, og AUF-leder Eskil Pedersen vil ha en unnskyldning fra Sarpsborg KrF.

Jeg forstår AUF-lederens fortvilelse over det som skjedde på Utøya. Jeg forstår hans reaksjoner på de ufyselige og stundom blasfemiske ytringer som er kommet etterpå. Jeg har beundret hans flotte og verdige fremtreden.Men synspunkter han har kommet med i etterkant av 22/7 gjør det nødvendig å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås.

Det skjer i denne saken, ikke minst er det positivt at Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk i klare ordelag imøtegår Haakonsen.
Ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Også - og ikke minst - etter Utøya. Det er en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke synes å telle så tungt.

I Ytringsfrihetskommisjonen la vi stor vekt på at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom, der friheten til å ytre seg fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk.

En grunnleggende rett til frie ytringer må også innebære retten til å hevde støtende meninger. Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen».

Gjennom meningsutveksling kan fremsatte påstander korrigeres i konfrontasjon med andre meninger. Dette forutsetter ytringsfrihet. Vi er alle feilbarlige og vår innsikt påvirkes av personlige begrensinger, irrasjonalitet og maktforhold. Ved å høre motargumenter minskes innflytelsen av slike begrensninger og bedre innsikt kan nås.

Det kollektivistiske individbegrepet sier at individet er underordnet hensynet til kollektivet. Det individualistiske individbegrepet sier at hensynet til individet går forut for hensynet til kollektivet. Men viktigere er å møte andre, høre deres argumenter og prøve deres alternative perspektiver.

Det ligger i hele ytringsfrihetens ide at de – i bred forstand – politiske ytringer skal nyte et spesielt vern. Prinsippet om et spesielt vern for politiske ytringer er også slått klart fast av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og reflekterer grunnleggende prinsipper for vår samfunnsform.

Bør vår største bekymring være rettet mot de "uønskede" ytringer som kommer frem i det offentlige rom, eller bør den rette seg mot de informasjoner og ytringer som ikke kommer frem i offentligheten, men som burde ha kommet frem? Det er gode grunner for å hevde at det er det siste som bør bekymre mest.

En slik korrigering i det åpne offentlige rom er å foretrekke fremfor forbud og straff. Det er positive grunner for ikke å prøve totalt å rense det offentlige rom for "uønskede" ytringer. I Ytringsfrihetskommisjojen sa vi til og med at vi paradoksalt nok bør ønske noen provoserende uttalelser for at vi skal bli tvunget til å skjerpe oss selv og generere og gi temperatur til den offentlige samtale.

"Uønskede" ytringer har i en viss forstand en nødvendig funksjon i det sunne samfunn. Man trenger f. eks. noen manipulatoriske ytringer for (bl. a. ved tekstgjennomgåelse i skolen) å kunne avsløre manipulasjonen og således gjøre oss bevisste og motstandsdyktige mot denne type ytringer. "Uønskede" ytringer kan være nødvendige i prosessen frem mot sannhet og bedre innsikt.

Det må ikke være noe krav om belegg for at ytringer i det offentlige rom skal være nødvendige eller positive eller anstendige eller sanne. Bevisbyrden er den motsatte. Man er fri til å ytre hva man måtte ønske, med mindre det godtgjøres at begrensningene er nødvendige. I et sunt samfunn med en offentlighet som fungerer kontrollerende, korrigerende og anstendiggjørende, må det være svært begrenset hvilke begrensninger som er "nødvendige".


Blogglisten

6 kommentarer:

  1. For all del, men å be om tilgivelse for synder og denslags er vi vel også for? Er usikker på om en UNNSKYLDNING er riktig virkemiddel her, men en FORKLARING (f.eks. dette er ikke vår politikk, vi kan ikke ta ansvar for eksterne ytringer, dette er et rent trosspørsmål som vi politisk ikke kan mene noe om, e.l.) hadde vel kanskje vært på sin plass fra Sarposborg KrF?

    SvarSlett
  2. Men er det nokon som har tatt til orde for å forby ytringane til denne Haakonsen? Eskil Pedersen har sagt at KrF bør beklaga/unnskulda denne type ytringar. Det har ingenting med forbod å gjera; så kvifor kjem heile dette resonnementet om at det må vera lov å seia støytande ting - når ingen vitterlig vil forby det?

    SvarSlett
    Svar
    1. Noen av reaksjonene etter Utøya har gått langt i å ville redusere ytringsfriheten, og krav om beklagelse/unnskylde osv røper etter min mening holdninger som snevrer inn hva som kan hevdes i det offentlige rom. Skal noen unnskylde at de mener det de mener?

      Slett
    2. No var vel kravet/forventinga om ei unnskyldning i dette tilfellet retta mot lokallaget av KrF; Eskil Pedersen meiner at dei bør unnskylda at dei har invitert Haakonsen for å snakka om dette temaet når dei veit kva han meiner og at dei bør beklaga si støtte til slike uttalelsar.

      Det er vel ikkje spesielt sært å meina at folk bør unnskulda seg når dei seier tåpelege ting? Skal det å meina at nokon bør gå tilbake på/ombestemma seg/ beklaga /unnskulda sine meiningar vera å sjå som eit overgrep mot ytringsfridomen? Dette blir jo meiningslaust. Det må då vera lov å ytra seg om ytringane også - og det er skilnad på å meina at noko er dumt/avskyeleg/tåpeleg og det å meina at det burde vera ulovleg. Så kvifor ønsker du å rota til dette skillet? Meiner du at det å ha meiningar om ei ytring er å avgrensa ytrinsfridomen?

      Ut frå denne logikken kan ein jo argumentera for at du no prøver å avgrensa ytringsfridomen til folk som kritiserer Haakonsen?

      (gløymte forøvrig navnet i stad ;)
      Jørgen Melve

      Slett
    3. Først: Honnør for at du bruker fullt navn, det er altfor få som gjør det
      Grunnen til at jeg skrev denne bloggen var dette ene: "Men synspunkter han har kommet med i etterkant av 22/7 gjør det nødvendig å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker".
      Jeg kritiserer ikke Pedersen eller AUF, men jeg bruker hans reaksjon for å muinne om at ytringsfriheten må ha svært vide grenser.

      AUF-lederen liker ikke ytringene (i likhet, heldigvis, med det store, store flertallet av oss).
      Men på generelt grunnlag vil jeg aldri be noen om å gi meg en unnskyldning for at de mener det de mener, nettopp fordi ytringsfriheten gir dem rett til å mene det.
      Haakonsen og KrF-lokallagsformannen har en mening om at det som skjedde er en advarsel.
      De har ikke kritisert AUF eller Pedersen, de mener det som skjedde var en advarsel til de som styrer landet og andre som tar avstand fra Gud om at noe enda verre kan komme.
      Dette er ingen anklage mot AUF, slik jeg leser det.
      "dei bør beklaga si støtte til slike uttalelsar" - å invitere noen med holdninger man ikke liker til å snakke (det primære med foredraget var ikke Utøya) må aldri bli ensbetydende med at man støtter uttalelsene.
      Hvem er det som trenger en unnskyldning? Gud?

      Slett
  3. Tusen takk for lånet :-)
    Kopi av bloggposten din ligger her http://karavanseraiet.no/2012/01/gud-utoya-og-auf-lederen/ med lenke tilbake hit :-)

    Og takk for tips om å trykke "Opprett en kobling" for å få adgang til kommentarfeltet. Det tipset skal jeg ta med meg til andre Bloggspotblogger jeg frekventerer.

    :-) Ragnhild Kamelrytterske

    SvarSlett