Skammens retur

2062: Tale av statsminister Jens Solberg, Fellespartiet

Kjære alle sammen,
I år er det 50 år siden eritreiske asylsøkere ble utsatt for en skammens retur fra Fridtjof Nansens hjemland.

Til Eritrea.

Til et land som de første årene av dette århundret var kjent som et av de verste landene i verden når det gjelder menneskerettighetsbrudd. Både i grovhet og omfang.

Mange av dem som vi skysset ut var barn. Født og oppvokst i Norge. Jeg er glad for at vi i dag har med oss barnebarnet til Yemane Teferi. Han satte en uslåelig norgesrekord da han fra 1992 til 2012 tilbrakte sitt liv i tolv forskjellige asylmottak. Han falt mellom alle stoler. «Alt jeg ønsket meg var å få en jobb, slik at jeg kan betale mine regninger og min skatt som alle andre. Jeg skulle ønske jeg slapp å plukke tomflasker», sa han.

Han var en av de få som vi vet klarte seg.

For 50 år siden var det ikke lett å håndtere asylpolitikken for norske myndigheter, vi må innrømme det. Vi var verdens rikeste land. Mange av verdens forfulgte og fattige så på Norge som en forstad til himmelen.

Det var nødvendig med en restriktiv politikk.

Ikke alle fylte nødvending krav.

Ikke alle kunne få asyl.

Staten måtte ha regler. Men rommet mellom en streng lov og det menneskelige var for trangt. FNs Barnekonvensjon ble ofte neglisjert. Man forsømte å sette en humanitær grense for hvor lenge menneskers liv kunne settes på vent før de kunne få en legal status.

«Alle skal behandles likt», sa statsministeren. Men nettopp da ble behandlingen ulik, fordi alle ulike individuelle hensyn ble overtrumfet av innvandringspolitiske hensyn. Av et formalistisk regelrytteri. Man brukte ikke de muligheter datidens lover ga for å vise skjønn. Ett menneske kunne avgjøre en families skjebne. Politiske signaler var åpenbare.

Heldigvis ble det etterhvert gjort avtaler med mange land om sikker retur uten å møte reaksjoner i hjemlandet. Men avtalen med Eritrea ble en katastrofe for mange av dem som måtte dra.

Det er naturlig å spørre: Hvorfor var eritreerne i en særstilling? Visste ikke myndighetene den gang hva som skjedde i Eritrea?

De visste.

Eritrea hadde over tid vært kjent som et av de verste landene i verden når det gjaldt menneskerettighetsbrudd. Både i grovhet og omfang.

De rapporter som kom ut. vitnet entydig om vilkårlig fengsling uten rettergang på ubestemt tid, utstrakt bruk av grove torturmetoder og umenneskelige fengslingsforhold. Blant kildene var rømte fangevoktere.

Siden 2002 hadde obligatorisk militærtjeneste blitt brukt til å holde landets befolkning i en form for statlig trelldom på ubestemt tid.

Uavhengig media ble fullstendig rasert i 2001. Noen journalister bare forsvant. Noen ble fengsle eller drept. Noen heldige klarte å flykte.

Fra 2002 var det forbud mot religiøs aktivitet, bortsett fra regulert virksomhet innen fire statskontrollerte trossamfunn. Både Human Rights Watch, Amnesty og USA regnet Eritrea som et verstingland i religiøs forfølgelse.

Tvangsretur til Eritrea var i strid med FNs klare råd.

I tillegg forelå det en rekke eksempler på at gjennomførte tvangsreturer til Eritrea hadde fått fatale konsekvenser:

2002: Tvangsretur av 223 eritreere fra Malta. Minst 180 av disse fikk lange fengselsstraffer, og det er meldt om flere som har omkommet i fengsel.
2008: Tvangsretur av 1200 fra Egypt. Flertallet av disse havnet i militærfengsler, der de ble sittende i minst et halvt år.
2008: Italia dømmes av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for tvangsretur til tortur.
2008: To eritreere ble tvangsendt fra Tyskland. Ingen av disse er sett siden ankomsten.

«Reporters without borders» rangerte Eritrea som land nummer 178 av 178 i pressefrihet.
Tusener ble arrestert og holdt fengslet uten lov og dom.

Slik skulle ingen hatt det. Ethvert menneske er like mye verdt. Alle har like rettigheter.

Slik, og bare slik, burde det ha vært. Men slik var det ikke. Derfor beklager vi i dag hjemsendelsene til en delvis ukjent skjebne.

Det skal være trygt å være i Norge. Ingen skal behøve å leve i frykt her i landet.

Takk for oppmerksomheten.